Jørn-Kr. Jørgensen
Forfatter Jørn-Kr. Jørgensen fikk inspirasjon til å skrive boken Jeg kan høre en melodi fra en CD med musikk av Chopin.
Det er 80 år siden 532 jøder stevnet ut Oslofjorden om bord på det tyske skipet DS Donau, på vei mot den sikre død. Noen få av dem reddet livet takket være sin kunnskap om musikk.
Mens de fleste gikk rett i gasskamrene etter den selsomme utvelgelsesprosessen på jernbaneperrongen i konsentrasjonsleiren, ble flere norske jøder beordret til å spille i orkestrene i Auschwitz-Birkenau og Buna-leirene i det tyskokkuperte Polen under annen verdenskrig. Det reddet livet til mange. De skjønte fort at jo bedre og stødigere de spilte, jo lenger ville de overleve. Nektet de å spille, var det ensbetydende med døden i gasskamrene og tilintetgjørelse i krematorieovnene.
Orkestrene og musikken i de nevnte leirene er tema for boken «Jeg kan høre en melodi». Her fortelles historien om både norske og utenlandske jøder som spilte i orkestrene.
Etter at slaveskipet DS Donau hadde plukket opp sin «last» i Oslo den 26. november 1942, seilte det til Stettin. Herfra ble de norske jødene fraktet videre med tog til Auschwitz.
Kunnskap er viktig for å forstå grusomhetene. Kunnskap oppnår man ved å grave i arkivene, ved å gå gjennom fotosamlinger, ved å lytte til de overlevende, ved å lese historiene.
Et av de mange ofrene som er portrettert i boken, er Alma Rosé. Hun ledet det berømte Kvinneorkesteret i Birkenau og ble drept ved det som trolig var en forgiftning av en kvinnelig SS-vakt. Rosé var en kjent musiker fra Wien og ble arrestert og ført til eksperimentblokken i Auschwitz. Der ble hun gjenkjent som den populære musikeren hun var, og ble dermed utpekt som leder av Kvinneorkesteret. Den verdenskjente komponisten Gustav Mahler var hennes onkel og i Wien var hun med i flere populære orkestre. Hennes hovedinstrument var fiolin.
I boken forteller jeg også om Fiona Fenelon som var kabaretsanger i Paris før krigen. Hun kom til Auschwitz og ble liggende på likhaugen da hun plutselig hørte noen rope: «Er det noen som kan synge Madame Butterfly?» Hun meldte seg og ble tatt inn til prøver, og ble medlem av Kvinneorkesteret som noteskriver og sanger. I motsetning til Rosé overlevde Fenelon konsentrasjonsleiroppholdet.
De som spilte i orkestrene fikk bedre mat og lettere arbeid. Dermed jobbet de seg ikke i hjel, slik mange av deres medfanger ble tvunget til.
Det var ikke mange lysglimt å spore i leirene, men musikken var en av de aktivitetene som var med på å skape mening og liv, ikke minst for de norske jødene som overlevde. Musikk skulle spilles på utmarsj og innmarsj, morgen og kveld. Orkestrene måtte også underholde SS-vaktene og måtte endog spille under henrettelser og tortur. Men en sjelden gang fikk de spille for å underholde, spille for musikkens skyld, spille for å glede.
Under et besøk i Auscwitz-Birkenau for fire år siden ble jeg gjort oppmerksom på en CD med tittelen «Chopin i Birkenau». CD-en inneholdt kun én melodi: «In mir klingt ein Lied», skrevet av Alma Rosé til musikk av Chopin. Hans musikk var forbudt i leirene. Det var der jeg fikk ideen til boken og inngangen jeg trengte for å skrive om de mange musikalske skjebnene. Musikken åpnet opp og ga det alvorlige budskapet nye vinger. «In mir klingt ein Lied» ble til «Jeg kan høre en melodi», melodien til de mange skjebnene i konsentrasjonsleirenes orkestre.
Om forfatteren:
Jørn-Kr. Jørgensen er journalist og forfatter. Etter nesten 40 år i Oslo politiet ryddet han skrivebordet og tok opp skrivingen på fulltid. Han har skrevet mange bøker og kommer med en ny bok vinteren 2023 – Politiprofiler – en samling portretter av politifolk og noen andre som holder på å gå i glemmeboken.
Jørn-Kr. Jørgensen