Mobilfri jul

Å se noen, virkelig se dem, høre hva de sier og forstå hvor de kommer fra – det er julegaven du bør gi dine nærmeste. Kan vi senke stressnivået et lite hakk, og huske hva jula egentlig handler om: å være sammen.

– Mamma, kan du sende en snap til nissen av meg?

– Mhm …

Guttungen står klar, han holder opp en katalog fra en velrenommert lekebutikk, slått opp på en side med en Lego-nisseby.

Men det ser jeg ikke. Jeg ser en eldre dame danse ned en trapp til moderne musikk. Så festlig. Filmen blir avbrutt av en snap fra en venninne på Hitra, 1590,4 km lenger sør i landet. Den lille ettåringen hennes spiser grøt.

Jeg ser opp, femåringen står enda der, venter tålmodig.

– Hva sa du, vennen?

 

Han ønsker seg Lego fra nissen, men hva ønsker han seg fra meg? Tilgjengelighet, oppmerksomhet, tilstedeværelse, kanskje. Han kan ikke så fine ord, men han kan nok føle det, når jeg bare må svare noen på telefonen, en tekstmelding, bare. Eller bare en snap til av kaffekoppen, dobbelhaka eller fjelltoppen.

 

Hvorfor har vi dette behovet for å dele med alle og enhver? En studie gjort på universitetet i Oxford viser at bare 27 prosent av vennene dine på Facebook er dine ekte venner. Det er jo helt ulogisk å ville dele med så mange som egentlig ikke bryr seg nevneverdig. Og den tiden vi bruker på å dele, kunne vi brukt sammen med dem i vår egen stue. De som faktisk bryr seg.

Flere studier viser også at bruk av sosiale medier er årsak til samlivsbrudd, noe som er trist i og for seg, men vi voksne kan si ifra, og vi kan velge å gå. Men barna våre, det kjæreste vi har, de som elsker oss ubetinget, de venter tålmodig på svar mens vi ser på dansende damer og andres barn.

 

Det er ingen hemmelighet at dagens samfunn er bygget opp rundt likerklikk, views og kommentarer på sosiale medier. Vi er så tilgjengelige, og internett har gjort verden så liten, at vi ikke trenger være sosiale lenger. Alt foregår på en liten, lysende skjerm i din hule hånd.

Julebordet ditt skal streames til alle på vennelista – deriblant en sønn og en oldemor.  Julegavene pakkes og pyntes i interiørvennlige farger og danderes for å passe inn på Instagram. Julefreden knipses i en tisekunders snap. 768 venner på Facebook ser bildet av juletreet ditt, 67 liker dette. Julekalendere er ikke lenger bare små sjokoladesynder eller dårlig innpakkede sokker og viskelær, men et uendelig trykkorama for å ikke gå glipp av muligheten til å vinne en gratis sjampo. Vi trykker til integriteten vår er tapt, og vi står igjen som en nasjon kalenderhorer. Skapene renner over av duftlys og vaser, og ungene har magic sand og slim så det tyter ut av ørene. Vi har nok! Men at vi har nok er jo ikke noe nytt fenomen. Rikdom, velstand og overforbruk har alt økt i en rasende fart siden krigens slutt. Det nye er at vi på død og liv må poste det på sosiale medier før svineribba har nådd magesekken.

 

Vi kan ikke stoppe utviklingen av den teknologiske retningen verden tar, men vi kan ta ansvar for å fremdeles holde kommunikasjon og mellommenneskelige relasjoner levende.

Vi er blitt en verden av fasadebyggere, men nå må vi ta jula tilbake, se forbi filter, hashtags og statusoppdateringer. Hvem er vi da, i den virkelige verden med ekte mennesker og gode samtaler?

 

Da min eldste sønn var ni år, begynte jeg å stille ham tilfeldige spørsmål. Det startet på en av bursdagene hans. På Pinterest, et nettsted der man kan lagre linker, sider og bilder på en egen profil, kom jeg over 20 spørsmål å stille på bursdagen. Vi koste oss, lo av de rare spørsmålene og lærte så mye om hverandre. Hva vi skulle gjort om vi vant 10 millioner, og om vi tror på havfruer. Senere etterspurte han flere spørsmål, og jeg søkte etter flere. En gang kom spørsmålet: «Hva er det koseligste vi gjør sammen?»

– Det vi gjør nå, spørsmålene.

Svaret kom så kontant. Han trengte ikke tenke på det engang. Han følte seg sett, hørt, og elsket. Jeg er, som majoriteten av det norske folk, mobilavhengig. Og jeg følte meg skyldig, for ikke å ha sett det behovet han hadde, og for ikke å ha tatt ansvar for forholdet vårt. Alltid lent meg på at han snakker hvis han vil. Jeg tenkte at dette kan ikke bare gjelde meg selv og vår familie, og svaret hans var grunnen til at jeg skrev spørsmålsboken Samtalemagi (Publica, 2018).

 

Vi lever allerede i tidsklemma, og det blir ikke mindre stressende med juleavslutninger, innkjøp, baking, pakking, levering av gaver og å skulle kose oss «gløgg» i hjel. Kan vi ikke dra tilbake i tid til da jula ikke var forbundet med den store bulkedagen, den store byttedagen og polets åpningstider. Kan vi slå et slag for miljøet og resirkulere den urgamle tradisjonen å faktisk snakke med hverandre mens adventslyset brenner, pepperkakemenn fortæres og metervis av pakkebånd krølles.

 

Det er selvsagt ikke bare negativt at vi holder kontakten gjennom sosiale medier. Det er flott å se 15-åringen min fremdeles ha daglig kontakt med bestekompisen som flyttet til USA for sju år siden. Så når de ses igjen etter mange år, er det som om de aldri har vært fra hverandre.

Og det samme gjelder meg selv. Jeg setter stor pris på jevnlige innblikk i livene til tidligere klassevenninner, søskenbarn og nær familie. Vi er mer involvert i livene til hverandre enn noen gang. Men vi er kanskje ikke nærmere hverandre, selv om det virker slik. Vi føler oss nærmere de vi har langt unna, men de vi er sammen med kan føles fremmede og fjerne når de midt i en samtale mister fokus fordi mobilen kaller.

 

Hjemme er det en utydelig grense på når man er sammen og når man er alene. For telefonen er et medium til så mye mer enn sosiale medier. Det er jobb, bøker, nyheter, musikk, bilder, inspirasjon og avslapping. Men den har en tendens til å sluke oss inn i dens verden. Så når barna som vokser opp i dag lærer at kommunikasjon skjer uten øyekontakt, er jeg bekymret for hvor det tar oss som samfunn. Samtalen er det viktigste kommunikasjonsmiddelet vi har. Der kroppsspråket spiller en stor rolle helt ubevisst, for med små bevegelser og ansiktsuttrykk formidler vi interesse, glede, sinne og felles forståelse. Det mister vi om vi aldri ser opp fra telefonene våre. Og ord alene, uten kroppsspråk, kan ha flere betydninger og kan skape forvirring og usikkerhet hos mottakeren.

 

Det pågår en hvit-jul-kampanje, der man ønsker å gi barna en alkoholfri jul. Da foreslår jeg at vi kaster oss på en kampanje for mobilfri jul. Hvem er med på den? La oss droppe den evinnelige snappingen og heller være i øyeblikket, der ting skjer. La oss ikke be barna våre gjøre den søte gesten en gang til slik at vi får det på film så hele slekta kan se, men heller le sammen og være der magien skjer. La oss lagre de beste øyeblikkene i egen harddisk.

 

Kjære julenisse, jeg ønsker meg styrke til å stå imot trangen til å være på mange plasser samtidig, og tilstedeværelse for mine nærmeste og den gode samtalen til jul.

 

Veronica Linea Mortensen

Mor og forfatter av Samtalemagi

Redaktør -