Gunnar Vigesdal har hatt orkesterplass til utviklingen av Sandnes sentrum, og han har også deltatt aktivt. Nå har han skrevet boken ”Før i tiå og framigjønå”.
Når Gunnar Vigesdal snakker om Sandnes så beveger han seg opp og ned og på kryss og tvers. Det har han også gjort når han har skrevet boka ”Før i tiå og framigjønå” som kom ut i forbindelse med byens 150 års jubileum.
Før vi begynner å snakke om selve boken, trekker Vigesdal fram det gode samarbeidet han har hatt med Snorre Lærdal i Kulturhuset forlag.
- Vi hadde en fin brytning fram og tilbake under arbeidet, og jeg er veldig godt fornøyd med det grafiske uttrykket. Innholdet får jeg stå for selv, og det kan jo være så ymse…, hehe.
- Det var litt delte meninger om valget av å bruke Sandnesdialekt har jeg forstått.
- Ja, det blir jo aldri helt ”korrekt” når du skriver dialekt. Ta for eksempel det første ordet i setningen ”det er lenge siden”. Skal det være ”dårr”, ”dor”, ”dår”, ”der” eller ”det”, spør Vigesdal for å illustrere problemet.
- Du kan jo skrive en hel bok bare om det.
- Ja, i hvert fall noen sider, sier Vigesdal. Han har brukt Stein Emanuel Simonsen og boka Gaugamål i arbeidet med språket, men tror nok ikke alle vil være enige i de forskjellige valgene.
- Stein Emanuel ville for eksempel at jeg skulle skrive ”billidde”, men jeg har valgt å skrive ”bilde”. Jeg er nok ikke så outrert som ham. Vi gjør nok ikke alle til lags. De som vil henge seg opp i språket, finner nok noe. Så har de også noe å gjøre.
Bakgrunnen for Kvadrat
- Du har drevet med ganske mye forskjellig opp gjennom årene. Fortell litt om din bakgrunn.
- For ti år siden tok jeg sosialpedagogikk på Høgskolen, og i en av oppgavene skulle vi summere opp hva vi hadde gjort. Da fant jeg ut at jeg hadde gjort veldig mye, og jeg ble nesten litt svett, innrømmer Vigesdal, og tar sats:
- Jeg ”trappet ned” i Viking i 1975, og trente hver kveld. Da var jeg også formann i Sandnesuke-komiteen. På den tiden hadde komiteen Thorvald Øglænd som sekretær, ellers var det formannen som gjorde jobben. Jeg jobbet fredager til klokken sju og hver lørdag. Sønnen vår var ikke fylt tre år, så det var mye å bruke tiden på. Det var nok visse faser at jeg gjorde alt for mye. Jeg var også med og startet Kvadrat, minnes Vigesdal, og gir oss bakgrunnen for kjøpesenteret. Og her gjelder det å holde tunga beint i munnen:
- Farfaren min, Nicolai Vigesdal, hadde i sin tid gardsbruk der Kvadrat ligger i dag. Han solgte garden til Hovda i 1928. Hovda hadde en sønn som heter Arne. Han ble kjærest med Liv, datteren til Astad som var direktør ved støperiet. Og dette er vesentlig for historien, understreker Vigesdal før han fortsetter:
- Støperiet lå jo der hvor parkeringshuset ved Ruten ligger i dag. Og det var denne familielinken som gjorde at Støperiet fikk kjøpe tomten av Hovda. Støperiet etablerte seg altså på jordbruksjord, og det var mye saksbehandling fram og tilbake, blant annet om jordvern. Omtrent samtidig med at de hadde etablert seg der gikk de konkurs, forklarer Vigesdal. Sammen med åtte andre gikk han inn og kjøpte opp hele eiendommen, og etablerte kjøpesenteret.
Utviklet sentrum
Selv om hovedgeskjeften til Vigesdal har vært glass/porselen og parfyme hos Vigesdal i Langgata, har han også hatt en betydelig innvirkning på utviklingen ellers i sentrum. I fem år var han leder i Gågatens Vel som sto for opparbeidelsen av Langgata til gågate. Han var også med i styret i Sandnes Uldvarefabrik som eide der Vågen 33 er nå.
- Uldvaren etablerte seg jo på Fosseikeland. Jeg var styreformann i eiendomsselskapet som utviklet Vågen med Residence hotell, sier Vigesdal, og legger til at det faktisk ikke er så mye om akkurat dette i boken.
Keeper med selbuvotter
Tilbake til Sandnesfotballen. Den er nemlig en vesentlig del av boken:
- Se på dette lagbildet, sier Vigesdal, og peker på plakaten som skal reklamere for boken.
- Keeperen har selbuvotter på. Han hadde så godt grep om ballen at for å gi motspillerne en sjanse så måtte han stille med selbuvotter, fleiper Vigesdal.
- Jeg begynte å spille i Ulf da jeg var åtte år, i 1956. Jeg har også vært med i administrasjonen. Jeg spilte også kamp i fjor.
- Å? Fortell.
- Det var en veterankamp mot Madla. Vi vant og jeg skåret mål, sier skribenten fornøyd.
- Har du skrevet bøker før?
- Nei, men jeg har jo vært litt skribent for både Aftenbladet og Sandnesposten. Jeg hadde blant annet en spalte som het Rannug, altså Gunnar baklengs. Det var fotballreferat med humor.
En uautorisert reise
- Det er altså ingen rød tråd i boken din?
- Nei, og det er viktig, svarer Vigesdal, og drar fram en gammel hundre kroners seddel som innledning til det neste han vil fortelle:
- Dette var hundrelappen slik den så ut i 1956. Jeg spurte far en gang om jeg kunne få med meg noen penger fordi jeg skulle til Buøy og se en fotballkamp. Han sendte med meg en slik seddel, og regnet ikke med at jeg fikk brukt den. Da jeg kom på bussen og viste den fram, viftet bare bussjåføren meg forbi. På Buøyferjen skjedde akkurat det samme, og jeg trengte heller ikke å betale meg inn til fotballkampen, minnes Vigesdal. Ingen hadde nemlig vekslepenger til den slags beløp i de dager.
Vigesdal håper at også den yngre generasjonen vil vise interesse for boken.
- Det er mye i boken som for meg er en selvfølge. Jeg håper at de som er under førti også kjøper boken for å se hvordan ting var. Når jeg sier til mine barnebarn at jeg ikke hadde PC, så spør de meg om hvordan jeg da kom meg på nettet, sier Vigesdal og ler.
Han har gjort det til et poeng at boken hopper litt fra det ene til det andre.
- Jeg har kalt det ”en uatorisert reise”. Det er ikke en historiebok, men det er en bok med mange historier, men også noe lokalhistorie som ikke er med i andre bøker. Det er mye humor i boken, en del informasjon, og mange bilder, avslutter forfatteren. Boken er trykket opp i 3000 eksemplarer.
Redaktør -