.jpg)
Lyrikkforlaget
Jan Winther Guthu
– Mennesket er det ukjente. Ingen kan derfor vite hvor stort et menneske er eller hvilken verdi det måtte ha.
Stilt under stjernehimmelen står menneskene likt i forhold til hva man der kan ane. Dette er en dypfølt tro jeg har, sier Jan Winther Guthu, som er aktuell med diktsamlingen Spredte glimt.
Guthu mener at diktsamlingen på mange måter handler om ham selv og livet han har levd.
– Hvem jeg er som person? Mye kommer kanskje frem i boken, siden den er svært personlig. Jeg har skrevet om sterke inntrykk fra mitt liv, selv om det altså er spredte glimt, sier han.
Tidlig i ungdommen ble Guthu grepet av stjernehimmelen – en oppdagelsesreise i dette som alltid vil være ukjent, hinsides hva vi kan begripe.
– Fylt av denne begeistringen hadde jeg ennå ikke kommet dit hen at spørsmålene rettet seg mot meg selv og mitt liv – om hvem jeg er og om hva som skjer når jeg dør. Da jeg senere studerte astrofysikk, kom spørsmålene glidende inn i mitt sinn med økende styrke. På Astrofysisk institutt var all undring fraværende, og det føltes etter hvert livløst å lære fysiske og kjemiske fakta om kosmos. Jeg ville ikke ha et liv der, og etter et to måneder langt opphold i Frankrike, startet jeg opp med medisinstudiet – fra en verden der ute i verdensrommet til det jordnære og nyttige studium som kunne bringe meg til menneskene og deres behov. Og det angret jeg ikke på, forteller forfatteren.
Medisinstudiet var omfattende og livsendrende for den unge studenten.
– Jeg, som hadde vært så innadvendt, fikk nå seks års undervisning i praktiske mål om – en del ganger – å kunne helbrede, ofte lindre, men alltid å kunne trøste. Med stor styrke kom de vanskelige lege-etiske krav (kfr. Hippokrates – legekunstens far). Fagbøkene ble naturlig nok sentrale, men innimellom leste jeg skjønnlitteratur. Min eventyrlyst fikk jeg ofte tilfredsstilt ved legearbeid, som inneholdt mye akuttmedisin, i Sverige og i flere distriktsområder i Norge – blant annet 2,5 år i Finnmark. Dessuten ved reiser i Europa og i andre verdensdeler. Alt dette har selvsagt preget meg når det spørres om hvordan jeg er som person, forklarer Guthu.
I dag er han pensjonert lege. Han bor sammen med sin kone, og har to barn og barnebarn. Spredte glimt er hans første bok. Kanskje blir det med den ene.
– Jeg har ikke utgitt noe tidligere og har foreløpig ingen planer om nye prosjekter. Idéen til bok fikk jeg våren 2020, etter å ha skrevet en del dikt gjennom en ti–femten-års periode. Opprinnelig ønsket jeg å skrive til mine barn om meg selv – om spesielle opplevelser som har preget meg og som jeg oftest har holdt for meg selv. I all hovedsak er det jeg har skrevet i boken personlig opplevd og ikke fiksjon. Jeg har tilstrebet å holde fast ved den personlige karakter og å uttrykke meg så klart som mulig, forteller Guthu.
Inspirasjonen til diktene har han hentet fra ulike kilder.
– Oftest får jeg inspirasjon til å skrive når jeg er alene i naturen eller når kveldstillheten har senket seg hjemme. Det dreier seg om noe jeg har opplevd tidligere, noen ganger noe som dukker opp omkring meg når jeg går. Jeg får en idé og det fester seg noen sentrale setninger. Mens det lever i min bevissthet, arbeider jeg med å uttrykke i ord, så nært som mulig, mine tanker og følelser knyttet til opplevelsen. Det kan ta varierende tid – fra noen dager til en måned eller mer. Tidvis har det vært pinefullt å måtte gjenoppleve det dramatiske og sorgfulle som er omtalt i boken. Når jeg skriver har jeg råmaterialet, det sterkt opplevde, og så har oppgaven vært å finne de rette ord og utrykk så leseren, forhåpentligvis i størst mulig grad, kan oppleve dette som formidles.
Mai Britt Hareide