Det var en henvendelse fra Kartverket som fikk Albert Barstad på tanken om å dokumentere øyas historie mellom to permer. Nå foreligger Ådnøyboken, og forfatteren gir den ut helt på egen hånd.
Barstad forklarer at Kartverket henvendte seg til alle grunneierne på øya fordi den skulle luftfotograferes. I den forbindelse ønsket de at hvite merker skulle legges ut for å markere grensene mellom grunneierne.
- Jeg var faktisk den eneste som møtte opp, og tenkte at jeg får vel prøve å legge ut disse merkene så godt jeg kan. Jeg fikk låne skiftepapir som sa hvor de forskjellige grensene gikk. Det var litt av en jobb, men det var veldig interessant. Jeg ble fasinert av disse gamle dokumentene, og lurte på hvem det var som hadde bodd på disse gårdene i gamle dager. Så når jeg var ferdig med kartleggingen, begynte jeg å spørre de gjenlevende på gårdene om hva de visste. Jeg fikk mange historier. Fra Statsarkivet fikk jeg også mye informasjon. Alt dette har jeg nå samlet til en bok, sier Barstad fornøyd.
Nytt kart
Forfatteren har mange god minner fra Ådnøy. Bestefaren kjøpte eiendom der i 1917, og han og familien har tilbrakt nærmest hver sommer på den flotte øya.
- Vi hadde et paradis der inne som barn. Men vi hadde bare et så stort kart, sier Barstad, og illustrerer størrelsen med fingrene.
- På kartet var det bare tre navn, og alle var stavet feil. Nå så jeg muligheten til at vi kunne få et kart i målestokken 1:5000, og det er ganske stort.
”Jentenoten”
- Fortell litt om hva du fant ut om øya?
- Ja, det er mange historier, blant annet den om Olav Aadnøy på Litle Ådnøy. Han ble bare kalt ”Jentenoten”. Det var fordi han hadde bare jenter hjemme. De hadde faktisk syv gutter og syv jenter, men guttene emigrerte etter hvert til USA. Jeg snakket med den nest yngste av jentene som da var pensjonist. Jeg spurte henne om hvordan de klarte å være en mor, en far, en dreng, en hushjelp, og syv gutter og syv jenter i huset. Da lo hun og sa at vi aldri var så mange hjemme samtidig. Videre sa hun at hun var den eneste av de fjorten søsknene som har hilst på samtlige. Hun reiste nemlig til USA da hun ble pensjonist, og der hilste hun for første gang på de som hadde emigrert.
Rekreasjon for tyskerne
- Fant du noe som overrasket deg under arbeidet?
- Ja, jeg ble overrasket over at noen faktisk har forsøkt seg på gruvedrift der ute. Ellers var det mange som drev med sildefiske som attåtnæring. Gardene var jo små, og noe måtte de spe på med. Vinteren 1910 var det veldig kaldt, og det var fire stykker som forsvant under forlis. Ellers fant jeg ut at tyske ubåtmannskaper brukte Ådnøy som rekreasjonssted under krigen. De lagde store flytebrygger i betong hvor de ankret opp ubåtene sine. Så tok de hyttene i beslag og bodde der, sier Barstad. Han er ikke sikker på hvor mange fastboende det kan ha bodd på øya, men når de fikk skolehus i 1895 var det 22 elever der. Det var 2-4 store bruk, og en del husmannsplasser. Som en kuriositet kan det nevnes at kartet på framsiden av boken tegnet av hollendere så tidlig som i 1708.
Redaktør -