Eiganesmann var Quislings yndling

Det er skrevet biografier om mange av ministrene i Quislings NS-regjeringer. Nå er det også kommet en biografi om Gulbrand Lunde, vitenskapsmannen som regnes som partiets nummer to – og som den fremste agitatoren og ideologen.

Det er to lektorer på Randaberg videregående skole, Jan Magne Arntsen og Thor Geir Harestad, som har skrevet biografien om den fremragende vitenskapsmannen som ble kultur- og folkeopplysningsminister i Quislings NS-regjering.
-Gulbrand Lunde hadde en veldig viktig posisjon i partiet – både som lokal frontfigur i bastionen Stavanger, som propagandasjef i den nasjonale partiorganisasjon og som minister i regjeringen. Det har lenge forundret meg at det ikke er skrevet en biografi om Lunde, sier forfatter Jan Magne Arntsen.

Agitator og ideolog
Gulbrand Lunde var en eksepsjonell begavelse som kjemiker og vitenskapsmann. Han tok doktorgrad som 24-åring, og hadde tilbud om professorat både i Norge og USA før han var 30. Han valgte i stedet å bygge opp hermetikklaboratoriet på Eiganes i Stavanger, og ble direktør der. Lunde bygde hus og bosatte seg i Welhavens gate.
-Lunde var meget dyktig og hadde en enorm arbeidskapasitet. Han var en av dem som vi i dag kan si valgte feil side, men også politisk var han en begavelse, mener Arntsen.
Lunde var en strategisk dyktig politiker. Han var veldig ideologisk anlagt, og Arntsen kaller ham «den fremste eksponenten for norsk fascisme». Lunde var med i NS fra partiets spede begynnelse.
-Det var et sjokk da NS i Stavanger, under Gulbrand Lundes ledelse, fikk 12,1 prosent av stemmene og 8 medlemmer i Stavanger bystyre i 1934. Stavanger fikk tilnavnet «Norges München». Han ble også propagandasjef i partiet sentralt, og var en stor taler og agitator, sier Arntsen om mannen som var tro mot Quisling til det siste.
-Men han hadde også mot og makt til å stå opp mot Quisling når han var uenig, og kløkt til å få det som han ville når det trengtes. Han ble blant annet utnevnt som sosialminister 9. april 1940, men nektet å ta mot ministerposten fordi han var uenig i Quislings statskupp. Han ble i stedet kulturminister senere samme år, og fikk ansvaret for et vidt saksområde som NS la mye vekt på. Gulbrand Lunde satte blant annet i gang en språkreform som minister. Navnene Vegdirektoratet og Statens vegvesen er spor etter Lundes reform, der formen «veg» brukes selv om det er bokmål, sier Arntsen.

Stort privat arkiv
70 år etter andre verdenskrig og Gulbrand Lundes død, er det fortsatt sensitivt å skrive bok om en NS-minister. Forfatterne har prøvd å skrive nyansert om både mennesket Lunde og om hans politikk. De er likevel spente på reaksjonene.
-Det er ikke så mange som var voksne den gang som lever i dag, men det er etterkommere på begge sider som fortsatt har følelser rundt det som skjedde før, under og etter krigen. Vi har prøvd å gi et korrekt bilde. Det er ikke mye Se og Hør-preget stoff om Lundes privatliv. Han var asketisk og ordentlig, ganske besteborgerlig og sosial og et friluftsmenneske med godt humør. Vi bringer ikke så mye skandaløst eller nytt til torgs om privatpersonen Lunde, men det er mye nytt om hans karriere og politiske syn, mener Arntsen.
Det finnes mange kilder for forfattere som skal skrive om Gulbrand Lunde – avisutklipp, andre biografier og mye annet. Arntsen legger likevel vekt på at det mest verdifulle stoffet kommer fra Lunde-familien selv.
-Vi har fått tilgang til brever, filmer, bilder og mye annet fra Lundes eget arkiv. Det er første gang Lundes etterkommere stiller dette til disposisjon for noen. Det har vært uvurderlig for oss. Det er for eksempel interessant å lese fru Lundes brev til sin søster, der hun beskriver diskusjonene de to politisk skolerte og aktive ektefellene førte i heimen. Lunde var også ivrig med filmkamera, og det er filmer fra store partimøter og annet som har stor verdi, forteller Arntsen.
Han trekker særlig velviljen fra Lundes datter Inga Marie og Lundes barnebarn Johan Lunde. Johan Lunde har også skrevet etterordet i boka.

Ulykke eller ikke?
Selv om Gulbrand Lunde ikke levde til krigens siste dager, fikk hans liv likevel en brå slutt. Offisielt døde han og kona Marie i en drukningsulykke i oktober 1942, etter at bilen deres kjørte i sjøen ved en ferjelem i Våge i Romsdal.
-Gulbrand Lunde var populær i NS, men ikke like populær blant de tyske okkupantene og selvsagt ikke blant norske motstandsfolk. Det er ikke så åpenbart at det var en ulykke. Det ser vi også nærmere på i boka, sier Jan Magne Arntsen.
Arntsen og Harestad har skrevet en leseverdig bok om en sentral person i en spennende tid i norsk historie. Jan Magne Arntsen forteller om en sammensatt person, og selv om forfatterne har respekt for hans virke og prøver å gi et nyansert bilde av mannen, har de ikke silkehansker på når de skriver om hans politiske meninger.
-Gulbrand Lunde var en overbevist fascist. Han var ikke en opportunist som ble med i NS for å oppnå noen fordeler. Som agitator støttet Gulbrand Lunde jødeforfølgelsen. Som privatperson hjalp han flere jøder å flykte, illustrerer Arntsen som har skrevet biografidelen av boka, mens medforfatter Harestad har hatt hånd om den politiske analysen.

 

 Fakta:

Gulbrand Oscar Johan Lunde (født 14. september 1901 i Fana ved Bergen, død 25. oktober 1942) var en norsk kjemiker og politiker for Nasjonal Samling. Gulbrand Lunde var direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger fra 1929 og kulturminister i 1942.
Lunde var født og oppvokst i Bergen. Han var sønn av arkitekt Sigurd Lunde (1874–1936) og Inga Grue (1870–1948). Han giftet seg 6. mars 1929 med Marie Honoria Halling Wulfsberg (26. august 1907 –25. oktober 1942).
Lunde ble 9. april 1940 utnevnt til sosialminister i Quislings kuppregjering. Fra 25. september 1940 var han kst. statsråd for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, og kulturminister for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet i Quislings regjering fra 1942 fram til sin død høsten samme år.

(Kilde: Wikipedia)

Redaktør -