Det polske "flytende hotellskipet" Polonia ruvet ved Strandkaien en julidag i 1932.
Det er ikke alt som endrer seg så meget i løpet av et par generasjoner. Det vil alltid finnes noen som nøye regner ut hva de kan tjene på gjester og besøkende. Fortrinnsvis finnes disse menneskelige kalkulasjonsapparatene innenfor turistnæringen.
Derfor falt det sikkert helt naturlig for sekretæren i Stavangers Turisttrafikkomite, overrettssakfører Alv Bjørnsen, å finne fram både blyant og regneark da Stavanger i løpet av en liten juli-uke i 1932 fikk besøk av de første store cruise-skip. Det var ikke underlig at byens kårne følte at nå var Stavanger blitt plassert på det internasjonale cruise-kartet.
Bjørnsens utregninger viste at turistene ville legge igjen omkring 7 600 kroner i løpet av de timene Stavanger-oppholdet varte, og – fremholdt han til byens nitid noterende reporterskare – da hadde han ikke regnet med det som turistene ville bruke på å kjøpe prospektkort og frimerker. Bjørnsen fortalte at han var sikker på at turisme måtte bli et satsningsfelt for Stavanger. Å skaffe Stavanger besøk av cruiseskip burde bli en høyt prioritert oppgave for byens myndigheter.
Nå ble riktignok ikke skipene kalt cruiseskip den gang. De ble i stedet omtalt som "flytende hotell-skip". Mindre kunne ikke gjøre det. Spesielt da det første av de to juli-skipene seg inn på Vågen og kastet anker ved ”Pinå” (like bak Sølyst), gjorde godtfolk store øyne. ”Orford” var virkelig et imponerende syn. Skipet var noe ganske annet enn fjordabåtene…
Ikke mindre imponert ble kaivandrerne da passasjerene ble fraktet inn til Vågen i sjalupper som ble manøvrert av stramme matroser iført kritthvite og nypressede uniformer. Med båtshaker i hånd stirret matrosene stivt utover havnebassenget for å forhindre sjaluppenes nærkontakt med eventuelle undervannsskjær.
Ingen av Stavanger-avisene tok noe fotografi av "Orford"s plassering i havnebildet, men de 400 passasjerene ble tydeligvis nøye fotfulgt da de vandret rundt i sentrums-Stavanger. De skilte seg ut fra mengden og ble åpenbart en lokal attraksjon. Cruise-passasjerene hadde for sin del fått utlevert en liste over hva cruisearrangørene mente var de lokale attraksjonene.
Det var fire steder i byen som cruise-gjestene i hvert fall måtte se. De var i rekkefølge: 1, Cathedral, 2 St. Peters church, 3, StavangerMuseum og 4, The fire watch tower.
Åpenbart hadde passasjerene størst problemer med å finne fram til Valbergtårnet. Tydeligvis var ikke alle innfødte klar over at tårnet en gang hadde hatt sin absolutte funksjon som et brannvarslings-tårn. Fra tårnets topp ble det holdt brannvakt i byen, men da cruise-turistene spurte etter "the fire watche tower", ble henvendelsene helst besvart med et forundret "ka-e-det-di-meine-for-någe"…
Folk i Høgsfjorden skjønte for sin del ikke hvorfor "Orford" ikke la turen innom. Noen hadde kanskje håpet at det skulle dryppe litt fremmed valuta på dem, i det minste bidra med en eim av den store verden, men Høgsfjord-buen måtte skuffet se at skipet satte kursen direkte mot Southampton etter besøket i Stavanger.
Heller ikke det neste cruiseskipet som søkte havn i Stavanger, tok turen til Høgsfjorden. Det nøyde seg med et snaut sju timers langt opphold ved Strandkaien.
Den 19. juli 1932 kom det polske skipet ”Polonia” til Stavanger med 650 passasjerer, men det var først og fremst tre av dem som var av stor interesse for de lokale bladmenn.
Det var den tidligere polske ministerpresidenten Valeri Slawek, som hadde en fortid utenom den vanlige, selv for datidens polske politikere. Slawek hadde, under opptøyene i Polen i 1905, vært en svært så aktiv deltaker under "det store togrøveriet”. Slawek hadde vært en frontfigur i en bande som hadde stoppet og røvet et jernbanetog fra vei fra Warzawa til St. Petersburg. Banden visste vel hva den var ute etter. Omkring 30 millioner rubler ble utbyttet som Slawek og hans medsammensvorne sikret seg fra togets hvelv til inntekt for en gruppering som ble kalt ”de polske patriotene”.
Under Stavanger-oppholdet ville imidlertid ikke den tidligere ministerpresidenten snakke om sine meritter som togrøver. Han snakket ikke i det hele tatt med de lokale avisene. Han nøyde seg med å dra på biltur til Jæren sammen med sine nye politiske venner, telegrafminister Boerner og undervisningsminister Jedr-Zewics, som begge fulgte det polske cruise-skipet. Den polske konsulent i Stavanger, hermetikkfabrikant K. M. Torgrimsen, var sjåfør og guide for den politiske topptrioen under turen til jærs.
Torgrimsen hadde mer å by på enn Jæren. Siden flere av turistene visste at Stavanger var en stor fiskerby, hadde de gitt uttrykk for at ”de gjerne ville se hvordan fisken ble laget i Stavanger.” Torgrimsen tolket dette ønsket slik at de ville se hvordan brislingen ble lagt ned i boksene, og inviterte turistene til en omvisning på sin hermetikkfabrikk. Aldri hadde så mange vandret omkring i Torgrimsens fabrikklokaler.
Ifølge rapportene var det mange av cruise-passasjerene som var imponert over alle de trådene som konsul Torgrimsen trakk i. Han var tydeligvis overalt. Flere av byens skriveføre borgere var ikke like imponert over Turisttrafikkomiteen.
Den hadde lagt opp en biltur til Sola for de av passasjerene som var interessert. Det ble langt flere enn komiteen hadde tenkt seg.Over 300 meldte seg på, men komiteen var ikke tapt bak en vogn. Den klarte å trylle fram et tilstrekkelig antall kjøredoninger. Likevel opplevde den at utakk kan bli vertens lønn. Komiteen startet kjøreturen gjennom de trange smugene i Holmenkvartalet. Det burde den absolutt ikke ha gjort, ifølge avisenes leserbrevspalter i dagene derpå.
”Våre gjester burde ha fått sett noe mer representativt for byen enn Holmen når de først skulle bli kjørt gjennom sentrum”, het det i mange inserater, mens komiteen forgjeves forsvarte seg med at den måtte vise byen som den var. Dessuten fant den at det var helt naturlig å starte en biltur på Holmen når man likevel befant seg på de kanter og i det nabolaget. Gjestene kunne vel ikke bli utstyrt med bind for øynene under åpningsturen, var muligens det forsvarsspørsmålet som komiteen ikke formulerte høyt…
At avisene den gang gjerne bedrev en smule voksenopplæring, fremgår med atskillig tydelighet av en liten notis som ble finurlig formulert i forbindelse med etternavnet til den polske undervisningsministeren. Det ble påpekt med en folkeopplysende pekefinger at navnet ”Jedr-Zewics ble uttalt som tilnærmet Jensen". Det er godt med alt som blir detaljert forklart.
Like detaljert ble en annen begivenhet skildret i avisene et par år senere. Også det var en begivenhet av type ”for første gang” som jo skal gi så mang en ting rang.
Den 18. juni i 1934 fikk Stavanger for aller første gang en plass på det nasjonale luftrutenettet. Det første regulære ruteflyet fra Oslo landet i Hafrsfjord den formiddagen, og den begivenheten avstedkom følgende visjonære beretning fra en tydeligvis reiseglad reporter med utpreget sans for tidstabeller:
”Fra å være en avkrok på Norgeskartet – skjønt vi er landets fjerde største by – er Stavanger rykket innpå Oslo og verden med timers virkning. Det tar 3 og en halv time å fly til Oslo, mens reisetiden tidligere var 24 timer. Nå kan du reise fra Paris eller London kl. 8.40 om morgenen, være i Oslo elleve og en halv time senere, og så være på plass i Stavanger den neste formiddag”.
Det var altså ikke måte på hvilken transportmesssig revolusjon som sto for Stavanger-døren og banket…
Den entusiastiske skribenten var journalist Sverre Fredriksen i ”Stavangeren”. Han og Dagbladets Johan Borgen var de eneste journalistene som fikk følge Widerøes grønne Waco-fly på dets jomfrutur langs kysten fra Oslo til Stavanger. I tillegg til de to reporterne og flygeren Wiggo Widerøe var det ombord 27 kilo brevpost og 80 kilo aviser.
På sitt vis innebar turen også en postal revolusjon. For første gang kunne nå posten mellom Oslo og Stavanger nå mottakeren samme dag som den ble avsendt. Om man ikke hadde måttet vente både vinter og vår, hadde det i hvert fall tatt noen dager.
Flytiden var beregnet til 3 og en halv time, men en ti minutters forsinkelse ved avgangen fra Oslo maktet aldri flyet å ta igjen. Det var ikke særlig innbydende landingsforhold i Hafrsfjord, men byingeniør Evensen lovet at dersom ruten ble permanent, skulle det sannelig bli bygget en ny brygge. Han hadde allerede kalkulert den til å koste 3000, og var klar til å realisere prosjektet hvis bare ruten ble permanent. Flyruten var utelukkende en prøveordning, hvor flyet tok en tur til Haugesund og tilbake, før det igjen satte kursen mot hovedstaden. Mesteparten av dagen gikk med til den vestnorske rundturen.
Fly-reporter Sverre Fredriksen hadde forøvrig et råd å gi de fremtidige passasjerene: Ta med kart slik at du kan følge med hvor turen går. Flyturen følger nemlig kystlinjen slik at det blir omtrent som å kjøre, bare at det går mye fortere, het det hos Fredriksen, som ellers skildrer sin opplevelsesrike luftferd på dette viset:
”Vi ble hentet på Jernbanetorvet i Oslo og bilt til Ingierstrand sjøbad hvor flyet ventet. Bilturen tok et lite kvarter. I 1000 fots høyde fløy vi over Horten og Larvik hvor det etter hvert ble så varmt i kabinen at vi måtte kaste både snipp og trøie. Til stadighet kunne vi sjekke at terrenget stemte med kartet.
Vi så ikke Grimstad. Vi fløy for langt ut over sjøen, men også så lavt at vi nok skremte alvorlig en fisker da vi sneiet mastene hans. Jeg er ikke i tvil om at han fryktet at hans siste time var kommet da vi fløi like over båten hans.
Vi hadde en landing i Kristiansand ved Kongsgårdbukten hvor vi losset post og fylte drivstoff. Med 175 km i timen satte vi kursen mot Mandal med en nydelig utsikt. Ved Lindesnes møtte vi imidlertid Vestlandståken. Den stor som en vegg foran oss.
Tåken var klam og ekkel, men flygeren steg til 1200 fot og dermed havnet vi på ryggen av tåken. Under oss så vi kjempemessige ruller av vatt, eller snarere, et florlett og silkemykt slør, et slags bryllupsslør stort nok til å svøpe om et blygt Listaland, ringet inn i en krans av alle regnbuens farger…
Etter en halv times tid var vi imidlertid ferdig med tåken. Fra Ogna til Obrestad fløi vi i lav høyde med høyre bæreflate likesom sopende i strandkanten. Hestene likte det tydeligvis ikke", skriver den observante journalisten som også har et tips til senere tåkeflyginger: Send opp ballonger slik at flygerne kan vite hvor høyt tåken ligger…
Nå ble det ikke aktuelt å sende opp tåkeballonger. Widerøes sjøflyrute mellom Ingierstrand og Hafrsfjord ble bare en tankestrek i den nasjonale luftfarten. En forsmak på det som skulle komme da landflyplassen på Sola ble tatt i bruk noen år senere…
Redaktør -