Etter den søte kløe kommer ofte den sure svie. 22 menn og 2 kvinner av demonstrantene ble tiltalt og stilt for lagmannsretten den 12. desember 1906.
Det blir sagt at det skal være stille før stormen. Derfor var det kanskje et forvarsel om at opprivende saker og ting var i gjære da lokalavisene den første oktoberdagen i 1906 trykket et langt leserbrev fra misjonær Steenberg. Han formidlet en dramatisk rapport fra zulu-opptøyene på misjonsmarkene.
Dagene derpå skulle de samme avisene preges av et voldsomt opprør i ellers fredelige Stavanger. Opptøyene og tumultene skulle vare i flere dager før freden atter senket seg over den gamle by.
Revolusjonens røst lød først relativt begrenset. Den 3. oktober om kvelden samlet det seg en flokk ungdommer med atskillig barn i hælene, i området omkring oberst Diesens bolig i Kannik. De hoiet og pep, skrek og skrålte, og forstyrret i hvert fall godtfolk kveldsro og -fred. Politiet rykket ut, og fikk, med atskillige strev, fordrevet ungdommene fra området. Etter hvert senket det seg en slags form for nattero også over Kannik.
Ungdomsbråket langs Muségata vakte ikke den store oppmerksomheten i avisene. Fortsatt var det nyheter fra utlandet som dominerte. Zuluopptøyene hadde imidlertid måttet vike spalteplass for ”de betydelige negerslakteriene i Atlanta”.
”Vestlandsposten” omtalte for sin del ungdomsuroen med en høyt hevet pekefinger: ”De uoppdragne menneskene som samlet seg i Kannik, aktet ikke på at man befant seg tett på byfogd Henrik Finnes hus hvor han nå ligger på likstrå. Den sørgende familie ble i høyeste grad forstyrret”.
Etter hvert skulle også ”Vestlandsposten” måtte bruke flere fingrer enn pekefingrene for å skildre det som skulle komme. Bakgrunnen for dramatikken i Kannik fantes på Madlamoen, hvor kommandanten, oberst Diesen, slett ikke tilhørte den delen av befolkningen som ble omtalt med gode ord. Diesen var mildt sagt upopulær, både blant sine menige soldater og sine underoffiserer. Fra disse gruppene ble han betraktet som en pest og en plage som fotfolket helst så kjeppjaget fra byen.
Det skal ikke mer enn en dråpe til før et beger renner over, og den dråpen dryppet i oberstens krus en sensommerdag i 1906. Da trykket ”1.ste Mai” en artikkel om forholdene på Madlamoen. Kommandanten ble mildt sagt rasende og krevde at redaktør Johan Gjøstein øyeblikkelig skulle oppgi sine kilder. Redaktøren avslo kravet, og dermed startet obersten sin egen etterforskning. Han skulle finne kildene i sin egen leir.
Oberst Diesen konkluderte sin etterforskning med at fire soldater måtte være de skyldige. Uten videre dikkedarer dømte han dem til 6 dagers vaktarrest. Den dommen skulle vise seg å bli den berømmelige dråpen. ”1.ste Mai” gikk til et kraftig angrep på obersten, som den mente hadde innført ”russisk sensur” og ellers bedrev et utpreget ”preussisk militærstyre” på Madlamoen. To av de dømte soldatene krevde seg også stilt for krigsrett, hvor den ene fikk straffen halvert, men straffen for den andre ble opprettholdt. Nå tok imidlertid ikke krigsretten stilling til lekkasjene, men nøyde seg med å behandle det som ble omtalt som ”andre forhold” soldatene hadde gjort seg skyldige i.
Dette var bakteppet for sammenstimlingen av ungdom utenfor oberstens bolig den 3. oktober. Det man da ikke visste, var at det skulle bli verre, mye verre. Kvelden etter sperret politiet for sikkerhets skyld av hele kvartalet rundt oberstens hus i Muségaten og fotpatruljerte området. Da kveldsmørket seg på, strømmet det folk til fra hele byen. Nå var det ikke lenger bare barn og ungdom som samlet seg. Det var svart av folk i gatene. Det ble sagt at kvinnene samlet stein i skjørtene sine, og fraktet steinene fram til mannfolkene som kastet steinene mot politistyrkene. Gjerder ble revet ned, og gjerdespilene ble brukt som slagvåpen. Det var regulære kamper mellom befolkningen og den fåtallige politistyrken.
I boligen til oberst Diesen ble alle rutene knust i kjelleretasjen, hvor en eldre enkefrue drev et strykeri. I førsteetasjen, som sto tom, ble det også knust vindusruter, mens oberstens bolig, i 2. etasje, syntes temmelig uskadd. Hva demonstrantene ikke visste, var at obersten allerede hadde forlatt både boligen og byen. Han hadde søkt familiær tilflukt på Østlandet.
For å få spredd folkemassen, måtte politiet tilkalle brannvesenet. 30 ekstramannskaper ble beordret til åstedet. De la ut slanger for å kunne spyle vekk de demonstrerende. De lot seg imidlertid ikke fordrive uten å gjøre motstand. Demonstrantene skar hull i brannslangene, og varslet om falske branner på flere steder i byen. Det var kaotiske forhold som rådet.
Langt ut på natten, etter flere timer med drabelige slag og opptøyer, fikk brannvesen og politi kontroll med og over demonstrantene. Mange var blir skadet av steinkasting og slagvåpen, både blant politifolk og demonstranter. To av byens leger hadde opprettet et slags krigslasarett på torget, og hadde sin fulle hyre med å forbinde de sårede. Stavanger sentrum var blitt til en regulær slagmark
”Vestlandsposten” kommenterte slaget på denne måten: ”La det bli slutt med disse bedrøvelige opptøyer som har vakt for vår by, så lite smigrende oppmerksomhet!” ”1. ste Mai” henstilte også til folk om å besinne seg, men den gjorde det klart hvem som hadde skylden for opptøyene, Bladet påpekte at ”oberst Diesen, som allerede en gang tidligere var blitt fordrevet fra Kristiansand-området, likevel ble forfremmet til bataljonsjef i Stavanger. Deri ligger opptøyenes rot…”
Politimesteren hadde nettopp startet på tre ukers ferie, og den konstituerte politimesteren, politifullmektig Norheim, fant i samråd med borgermester Larsen at byen måtte ha militær hjelp. På egen hånd kunne ikke politiet og brannvesenet makte å hamle opp med fortsatte opptøyer. Byens myndigheter ba derfor om hjelp fra Bergens Underofficersskole og fikk straks løfte om at 120 mann ville komme til Stavanger i løpet av ettermiddagen med ”Kong Haakon”.
Da de militære mannskapene kom til kaien, marsjerte de i samlet tropp til Turnhallen hvor de skulle innkvarteres. De hadde fått låne sengetepper og halm fra Madlamoen. Tidlig på kvelden marsjerte halvparten av mannskapene i retning av politikammeret og kommunebygget i Hospitalgaten, hvor kaptein Holmbo opprettet et hovedkvarter i Fattigkontorets ventesal. De øvrige soldatene ble igjen i Turnhallen og Kannikområdet for å være i beredskap.
I det området var det imidlertid svært så fredelig. Demonstrantene hadde i stedet inntatt sentrum. Utenfor kommunebygningen var det forsamlet en stor menneskemasse. Allerede ved ankomsten av de militære mannskapene hadde borgermester Larsen lest ”Opprørsloven” to ganger. Da han så hvor mye folk som var samlet rundt kommunebygningen, åpnet han hjørnevinduet i stadsingeniørens kontor, la seg ut og leste ”Opprørsloven” for tredje gang. Det handlet om paragraf 137 i straffeloven hvor det het at ”det kan idømmes straff i inntil 3 måneder for den som er til stede, eller medvirker til sådant oppløp – etter at øvrighet har gitt påbud om å begi seg bort. Skjer det under oppløpet forbrytelser mot øvrigheten, kan straffen gå opp til 2 års fengsel”.
Borgermesteren avsluttet opplesningen, som stadig ble overdøvet av piping og skriking fra de demonstrerende, med at han ropte ut til de frammøtte med så mye stemmestyrke som han bare klarte å mobilisere, at: ”Nu er loven lest tre ganger. Enhver som ikke nu forføier seg bort, får ta følgene. Militæret rykker nu ut…”
Det gjorde militærstyrken. Med trukne våpen fordrev de menneskemassene oppover mot Nytorget og Storhaug. Også brannmannskaper var involvert. De brukte høytrykksslanger for å spre demonstrantene. Politiet slo til med massearrestasjoner. Den første som ble anholdt, ble tatt etter at han hadde kastet en stein i hodet på soldat Olaf Tveit slik at han falt om kull. Den arresterte, som politiet karakteriserte som ”en gammel kjenning”, skal ha ropt etter arrestasjonen at ”jeg er sosialist og mot militærmakten”.
Blant de mange arresterte var også journalisten Theodor Dahl, som i sine memoarer skildrer sin egen arrestasjon på denne måten:
”Utenfor Domkirken ble jeg tatt av en politibetjent. Han grep meg med svære never og ropte på en annen politimann – og så bar det gjennom den breie døren til arresten i kjelleren i rettslokalet. Det var en selsom natt. Og full av spenning. Vi innenfor murene visste ikke hva som skjedde utenfor. Det kunne være rammeste krigen for alt det. Mannefall og død og brann.
Støtt kom det nye arrestanter inn. Så etter hvert ble alle arrestcellene fulle. Noen gaulte i halvfylla, noen sang, andre garpet og lo. Somme var alvorlige og angst for sine gjerninger. Kvinnefolk gråt. Vaktkonstablene var morske og hardnevede som skarprettere. Det var som en skjebnenatt.
Natten gled langsomt. Morgenen rann. Det ble middag. Vi hørte Domen gi tolv slag. Ikke noe tegn til at vi skulle løslates. Og vi visste ikke hvordan det sto til eller så ut i byen. Vaktene var tause som gråstein. Det kunne ha skjedd alt mulig – flydd blod. Vi tenkte det verste.
Så kom ordren. Alle arrestantene skulle føres opp trappa til fengslet ovenpå og stilles langs cellegangen. Der sto vi nokså overgitt. Tett i tett. Og tagde. Vakter voktet oss. En slags opprørsrett ble satt i et av fengselsrommene. En for en ble vi kalt inn fulgt av en politimann. Vi stokk da den først innkalte ble satt i celle. Og slik den ene etter den andre. Turen kom til meg.
Det var senere politimester Ruus som ledet retten. ”Vedtar De femti kroner i mulkt?” spurte han barskt. Og satte kvasse øyne på meg gjennom lorgnetten. Jeg ville si noen ord. Forklare meg. Da slo han i bordet. Enten – eller. Vedta eller settes inn. Ikke et mukk. Det var opprørtider. Jeg vedtok. Og fikk gå. Uskyldig som jeg var, lyste likevel gleden i sinnet.”
Nå var det ikke bare Theodor Dahl som ble sluppet ut med en bot. I alt 14 fikk bøter på fra 5 til 50 kroner, mens i alt 17 ble varetektsfengslet. En av dem slapp ut senere på dagen mot en kausjon på 10 000 kroner.
Massearrestasjonen betydde også slutten på opptøyene. Også den neste dagen var det militær beredskap over hele sentrum, men luften syntes nok å ha gått ut av opprørsballongen. Det kan ha selvsagt ha sammenheng med at det satte inn et kraftig regnvær som på sitt vis nok bidro til å vanne ut opprørslystene. Politiet la også ned et absolutt forbud mot all omsetning og utskjenking av rusdrikker. Det var unntakstider i byen.
Den eneste sammenstimlingen som skjedde denne dagen, var utenfor arrestlokalet. Folk ville se de arresterte. Politiet beordret folkemassene fjernet, men da steg en eldre kvinne fram, og sa med kraftig røst at ”hun betalte sin skatt, og hadde derfor rett til å stå hvor hun ville i byen. Nå ville hun stå her hvor hun sto.”
Etter at den konstituerte politimesteren hadde snakket noen alvorsord med henne, lot hun seg likevel forflytte. Med hennes tilbaketrekning fra Hospitalgaten, til sterk applaus, var forsåvidt freden og roen gjenopprettet i sentrum.
Etter den søte kløe kommer ofte den sure svie. 22 menn og 2 kvinner av demonstrantene ble tiltalt og stilt for lagmannsretten den 12. desember 1906. Det ble ført over 100 vitner i den tolv dager lange rettssaken som tydeligvis ble avviklet med innført referatforbud. Først da saken ble tatt opp til doms, kunne avisene bringe lange referater fra vitneforklaringer og prosedyrer.
(Da dommene ble offentliggjort, var for eksempel ennå ikke ”1.ste Mai” ferdig med å referere fra de siste vitneforklaringene… Rettsreferatene gikk som en daglig føljetong.)
Tre av de tiltalte ble frifunnet, mens de øvrige 21 ble dømt til fengselsstraffer fra halvannet år til 21 dager. Lovens arm var altså slett ikke mild selv om juleklokkene kimte da lagmannen hevet retten.
Redaktør -