Det er slett ikke sikkert at alle som folder sine hender og ber om det daglige brød, forventer at det skal være fornemt fernissert med røkelaks og eggerøre. Noen foretrekker formodentlig ”ei rektigge Hillevågsskjeva” med sukker eller brunost på. Likevel behøver de ikke derfor å ha noen detaljviten om hvordan den spesielle og geografisk bestemte brødbetegnelsen er oppstått.
Det skjedde i de dager da stadshauptmann Wilhelm Hansen hersket med hendige hender over Køhler-konsernets utallige virksomheter, at det utgikk et brød fra Hillevåg som ga godtfolk over store deler av landet atskillig å tygge på.
Wilhelm Hansen startet dampbakeri i Hillevåg i 1878 etter at Køhler-firmaet med avgjort vekslende hell hadde forsøkt seg på foredling av gårdens kornprodukter innenfor brennevins- og bryggeriproduksjon. I 1835 laget for eksempel Køhlers Brenneri 19 500 potter brennevin basert på eget korn, men det varte likevel ikke lenge før brenneriets dager var talte. I stedet satset firmaet på et bryggeri. Det ble heller ikke den helt store suksessen. I hvert fall forteller oppgavene over innbetalte maltavgifter at omsetningen av øl ikke kan ha vært særlig stor. I 1866 ble derfor bryggeriet avviklet, og ølet fra Hillevåg fikk plass i historieboken.
Om ikke flytende næringsmidler ble en suksess i Hillevåg, ble det helt annerledes med brødvarene. Dampbakeriet ble ganske snart en utmerket forretning. Køhler leverte brød til store deler av det sørlige Norge. Nordover mettet man munnene så langt som til Bergen, og langs hele sørlandskysten opp mot Grenlandsområdet og innover i landet, ble det tilbudt brød fra Hillevåg. Du fikk ikke bedre brød da til dags.
Brødet fra Hillevåg ble ganske fort et begrep på folkemunne. Det skyltes nok mest størrelsen på brødet. Det var ikke noe knussel med brødleivene til Køhlerens etterfølger. De var store og mettende.
Kjøpmann P. Sundt i Farsund skrev for eksempel et begeistret brev til sin gode venn Wilhelm Hansen hvor det blant annet heter:
”Dine brød haver været i handelen her med saadan rift, at naar de kommer om torsdagen har massen forsamlet sig udenfor sælgerskens hus og inden 1 kvarter haver kvantumet været borte. I dag lykkedes det mig at faa en bid, og jeg maa sige at det smagte godt, sammenlignet med de slætte brød bagerne heer præsterer. Hvad der især gjør etterspørslen stor, er brødets store vegt. De grove brød til 40 øre veier nemlig 3 p mer end hærverende bageres…”
Selv solgte Køhler brødet fra to egne utsalg i Stavanger og ett i Kopervik. Selv om det er et svært drøyt hundreår siden dette Hillevågsbrødet ble bakt, henger fortsatt betegnelsen Hillevågsskjeva fast i leppekanten. Hillevågsskjevå har godtfolk virkelig bitt seg merke i.
Utallige er de folkelige forklaringene som finnes i dag om hva ei Hillevågsskjeva egentlig er. Den ene forklaringen kan være like god som alle de andre. I nyere tid var det vel nokså likegyldig om brødet kom fra Olsens eller fra Nygårds bakerovn. De to bakermestrene holdt bakerhus like i nærheten av hverandre. Det var ikke stort mer enn ei drøy bakerfjel mellom dem. Poenget med Hillevågsbrødet var at det skulle være stort, og at skjevene skulle skjæres i druse mål.
(At dagens eier av det gamle køhlerske handelshus i Hillevåg, Michael E. Nygaard, også sprang ut fra et dampbakeri som var plassert på den opprinnelige Køhler-eiendommen, er for så vidt bare sånn som det skal være i en verden hvor tingene fortrinnsvis skal henge i hop. Derfor er det også svært så passende at det var bestefaren til dagens Michael Edvard, den gamle bakermester Edvard Nygaard, som undertegnet kjøpekontrakten som gjorde at den staselige patrisierbygningen i Hillevåg ble til Folkets Hus omkring årsskiftet 1937-38. Som formann i Hetland Arbeiderparti sto salig Edvard sentralt da åtte partilag og fagforeninger gikk sammen om å danne Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon, Folkets Hus Hillevåg. For 30 000 kroner sikret AØF seg bygningen som i de kommunale papirer var registrert som ”Borgen”, gårdsnummer 22, bruksnummer 38 i Hetland herred.)
Verken brødet fra Hillevåg eller Køhler-konsernet fikk noe evig liv. Konsernet ble feid over ende av de kraftige økonomiske brottsjøene som slo innover det stavangerske næringsliv i 1880-årene og som endevendte de fleste av de etablerte firmaene. Det tok seks år å gjøre opp boene etter firmaene som Wilhelm Hansen hadde styrt: ”J. A. Køhler & Co” og ”Ploug & Sundt”. De samlede kravene utgjorde 4,2 millioner kroner. Dimensjonene i selskapene blir tydelige når man tenker på at den gang var statens totale utgifter 1.7 millioner.
Wilhelm Hansen måtte tåle en høyt løftet pekefinger fra bostyret i kjølvannet av konkursen. Det påpekte med etterpåklokskap at hans private forbruk hadde vært altfor høyt i de årene hvor firmainntektene sank. De gamle firmaprotokollene forteller at stadshauptmannen kjøpte sin cognac hos den kongelige hoffleverandøren Nathan Maas i Mains og hentet vinen fra Association Vinicole i Bordeaux. Sigarene ble levert av P. A. Larsen i Christiania, som også supplerte vin til kjelleren hvis herskapet måtte vente på de utenlandske leveransene.
Ifølge folketellingen av 1875 var det 65 voksne som hadde bopel og arbeid på eiendommen i Hillevåg. Den danske gårdsbestyreren, Jens Karlsen, var kusk for Wilhelm Hansen, mens andre gjester ble kjørt av Wilhelm Wermondsen, som hadde yrkestittelen ”kjørekar”. Til hjelp i huset hadde fru Frida Hansen (senere kjent som teppeveverske) 2 husjomfruer og 3-4 piker.
Det var en stor og omfattende selskapelighet som fant sted i familiens Hillevågshjem. Som Wilhelm Hansen skrev i et brev til en utenlandsk venn: ”I likhet med andre av landets smaabyer var Stavanger et kjedelig sted for den ældre slegt, totalt blottet for adspredelser som byen var. De yngre kunde jo altid finde paa noget at slaa tiden i hjel med…” Det gjorde tydeligvis familien Hansen.
På fru Frida kom konsernets konkurs som en total overraskelse. Hun visste ingenting før hun ble kjent med at også eiendommene i Hillevåg måtte selges. I 1928 fortalte hun til Anna Rogstad:
”En morgen etter en søvnløs natt, da jeg om aftenen hadde fått vite at også Hillevåg måtte selges – gikk jeg inn i vinterhaven. En deilig, snehvit kamelia var nettop utsprunget. Jeg brakk en av, gikk inn og tok bibelen ned fra bokhyllen, plukket bladene uten barmhjertighet av den deilige blomst og la dem inn i boken. Så trykket jeg bibelen fast sammen og stakk den inn på plass. Det var en begravelse. Nu hadde jeg begravd hele min blomsterpasjon, ja kanskje hele mitt forrige liv.”
Dermed var det satt punktum for Frida Hansens liv i Hillevåg. Hennes neste stoppested ble Nedre Strandgate 25 i Stavanger hvor hun startet brodeributikk. Den ble på sitt vis begynnelsen på hennes vandring inn i teppekunstens verden. Wilhelm Hansen ble en slags syndebukk for den økonomiske krisen som rammet Stavanger. Sammen med fru Frida flyttet han til Bærum og kom aldri tilbake til Stavanger. Resten av sitt yrkesaktive liv tilbrakte han i det engelske firmaet Bells United Asbestos Co som disponent ved Oslokontoret.
Da ekteparets tid var ute, overtok Stavanger kommune både sommerstedet Bjergsted og eiendommene i Hillevåg fra konkursboet. Hovedbygningen i Bjergsted ble ominnredet til isolasjonslokale med 50 senger i tilfelle epidemier, mens et uthus ble omgjort til et lasarett med 40 senger. Ellers omfattet Bjergstedområdet et mindre isolasjonssykehus, et desinfeksjonssykehus, et likhus, en stall og et vognskjul foruten en legebolig.
Da det skulle bygges nytt sykehus i Stavanger, var Køhler-eiendommen i Hillevåg ett av de aktuelle områdene. Fjøset – med båsplass til 100 kyr og landets største okse – var tenkt som hovedsykehus, stallen som epidemilasarett og ellers skulle både hovedbygningen, enkesetet og forvalterbygget benyttes. At sykehuset i stedet ble bygget på Skjævelandsstykket, skyltes nok at et nytt høytrykksbasseng var tatt i bruk på Våland. Det bedret byens totale vanntrykk.
Wilhelm Hansen døde på Bestumhus i Bærum 2. juledag i 1919. Året før hadde Hillevåg fått sin egen sportsklubb, ”Jarl”. Mange har spekulert mye på hvorfor klubben fikk et slikt navn. På et vis lå navnet ”Jarl” i Stavangerluften i 1918. Odelstinget debatterte lenge hvilket ord som skulle erstatte det gamle begrepet ”amtmann”. Oddmund Vik fra Stavanger ivret sterkt for tittelen ”Jarl”, men nådde ikke fram. Hans forslag fikk 33 stemmer, mens 47 stemte for tittelen ”fylkesmann”. Til gjengjeld fikk ”Jarl” et fotfeste på idrettsbanen.
”Jarl”s styre kastet i årenes løp mange og lange øyne mot den ærverdige bygningen, men klarte aldri å reise penger til å kjøpe eiendommen. Det gjorde imidlertid samarbeidsselskapet AØF. For 30 000 kroner kjøpte det eiendommen av gullsmed Bernhard Hansen og fru Hanna Jensen. Det var overrettssakfører Georg Selmer som sto for salget. Egentlig hadde AØF kjøpt en annen tomt for å bygge et Folkets Hus, men LO sentralt vendte tommelen ned for lånesøknaden. Det skulle ikke bygges nytt, men kjøpes brukt, ifølge LO-makten.
Både partilag og fagforeninger var allerede leietakere i bygget. Da LO sa ja til et lån på 5 000 kroner for å dekke kontantinnbetalingen, slo AØF til. Resten av kjøpesummen lot selgerne stå igjen i bygget mot pantesikkerhet.
I ”1.ste Mai” 24. januar i 1938 heter det at ”i går ettermiddag ble herregårdshuset i Hillevåg – ”Borgen” som det kalles i papirene – formelt besluttet overtatt av Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon, Folkets Hus Hillevåg. I den anledning var det gamle og nye representantskapet kalt inn til møte. Forhandlingene varte fra kl. 15.00 til klokken 20.00 med en spisepause ved 17.00-tiden.
Fra Hillevåg Arbeiderungdomslag ble det ved formannen overlevert et bilde av Karl Marx. Bildet, som er skjenket av Olav Ådnesen til Folkets Hus i Hillevåg, er blitt oppbevart av laget. Formannen i Hetland Arbeiderparti, Edvard Nygård, rettet en takk til alle som hadde vært med på å reise arbeiderbevegelsen i Hillevåg et Folkets Hus. Han oppfordret representantene til å slutte opp om partiet. Møtet ble høytidelig avsluttet ved at forsamlingen reiste seg og sang ”Internasjonalen”.
”Internasjonalen” brød nok ikke stadshauptmannen seg særlig om. Han hadde nok langt større sans for brødet fra Hillevåg. Stort som det alltid skulle være…
Redaktør -