Jomfrubur som ble bokollektiv

At jomfruer holder hus i bur, er velkjent fra komediantenes munner. At de bygger bokollektiver, er nok mer uvanlig. Det skjedde imidlertid i Stavanger for omkring 150 år siden. Ikke bare én gang, men to ganger, bygget en klosterjomfru og hennes sju skjebnesøstre boliger beregnet på jomfruer. De åtte sammensvorne spilte hovedrollen i en særegen boligstiftelse som fortsatt finnes i Stavanger.

Historien starter på slutten av 1850-årene, den gang Køhlers rederi tilbød en USA-billett fra Stavanger med seilskipet "Hebe" til 12 speciedaler for voksne og 8 speciedaler for barn under fjorten år. I tillegg måtte hver passasjer betale en landgangsavgift på 1 speciedaler. De reisende måtte også holde seg med egen kost under Atlanterhavsoverfarten, som kunne vare i inntil 70 dager.

 

Det var også på den tiden at et stavangersk dampskipsselskap som idemessig ble unnfanget under et gravøl i Jelsa, oppnådde et statsbidrag på 2000 speciedaler for å drive fart "på de ryfylkske fjorder" med dampskipet "Ryfylke".

 

Nå var det nok ikke denne type reiselivstanker som tumlet gjennom Jomfru Tina Kirkgaards hode da hun en råkald fredagskveld i slutten av februar i 1858 hastet oppover bakkene mot Pedersgjerdet og jomfru Johanne Marie Garmanns losjihus. Hun ville ekspedere noen menn dit pepperen grodde. Om reisen skjedde med seil eller damp, interesserte henne lite. Poenget var at de dro. Og det av ganske bestemte grunner.

 

  - Aldri mer skulle de ha en mann som møteleder. Aldri mer skulle menn få trekke i arrangementstråder.

 

Med en slik beslutning i bakhodet var Tina Kirkgaard på vei til en samlingsstund for å legge det definitive grunnlaget for en "Stiftelse for eldre ugifte fruentimmere av embeds- og borgerklassen i Stavanger."  Stiftelsens målsetning var å bygge bolighus for ugifte kvinner. Meningen var at de ugifte skulle få bo gratis i boligene.

 

De åtte jomfruene hadde forsøkt seg med et åpent stiftelsesmøte i Stavanger Sparebanks møtesal noen uker tidligere. Utgangspunktet var å velge forstander og direction. Møtet hadde imidlertid endt i det totale kaos. Det utviklet seg til et veritabelt verbalt slagsmål. 

 

Hverken Tina Kirkgaard eller de andre jomfruene var i tvil om årsaken til møtekollapsen. Skylden lå hos den mannlige møtelederen, candidat Magnus. Han hadde åpenbart mistet kontrollen over både seg selv og forsamlingen allerede ved møtestarten. Det var formodentlig årsaken til at han hevet møtet før man kom til noen avstemming. Forsamlingen var bare samstemt om å være uenig. Da møtedeltakerne vandret ut i januarkvelden, var de preget av forvirring og frustrasjon. Det som skulle ha vært et oppbyggelig startmøte, ble en gedigen nedtur for de initiativrike jomfruene. 

 

Bakgrunnen for striden lå sannsynligvis i 977 speciedaler som fantes på en konto i Stavanger Sparebank. Det var penger som jomfruene dels hadde samlet inn blant sine nære venner, dels var midlene resultatet av auksjoner iscenesatt av jomfruene på dannede aftenunderholdninger. Milde gaver var blitt omgjort til hard valuta. 

 

Jomfruene var helt klare i sitt syn på hvordan pengene skulle brukes. Midlene skulle brukes til å bygge boliger. Mange av møtedeltakerne argumenterte imidlertid svært høylydt og langvarig at de 977 speciedaler burde benyttes til helt andre formål.

 

Hva skulle jomfruer med en egen og gratis bolig? Kom ikke de fleste av dem fra fornemme familier? De burde kunne klare seg selv. Det var synspunkter som ble gjentatt og gjentatt inntil candidat Magnus oppgitt slo sin klubbe i bordet og erklærte den tilnærmede polske riksdagen for avsluttet. Han orket ikke mer.

 

De åtte sammensvorne orket mer, men de hadde også fått lært seg en lekse på januarmøtet.  Skulle det noensinne bli opprettet en boligstiftelse i jomfruenes ånd, måtte de ugifte fruentimmerne gjøre jobben selv. Menn skulle i hvert fall ikke få noe med stiftelsen å gjøre. Den skulle være en ren kvinnesak. 

 

Tina Kirkgaard var ikke i tvil om hvem som skulle styre arbeidet. Det kunne ikke bli andre enn Johanne Margrethe Garmann. Hun var egentlig selvskrevet, den virkelige initiativtakeren som hun var. 

 

Jomfru Kirkgaard var også sikker på at den meningen delte de andre som skulle samles rundt Johanne Marie Garmanns spisebord oppe ved "Møllen" denne fredagskvelden: Dorothea Arentz, Dina Jonasen, Laura Winsnes, Kirsten Dahl, Inger Mæle, og Charlotte Sandberg. Hun fikk rett. Fredag 26. februar 1858 utnevnte de åtte seg til stiftelsens direction, og valgte enstemmig Johanne Marie Garmann til forstander. "Stiftelsen for eldre ugifte fruentimmere av embeds- og borgerklassen i Stavanger" var et faktum.

 

(Nå hører det imidlertid med til historien, at helt uten menn ble likevel ikke stiftelsens direction. Det ble ryddet plass til et par haner i kurven. Cand. Jur. Aadne Jonasen, som senere blant annet ble formannskapssekretær i Stavanger, ble stiftelsens sekretær. Det kan skyldes at han var i familie med en av stifterne, Dina Jonasen, men nok mest at han var en mann som trakk i flere av maktens tråder i byen. 

 

Dessuten gjorde jomfruene plass i directionen for et medlem som det den gang vel var utenkelig skulle være annet enn en mann: Residerende kapellan i Domkirken menighet. Det vedtaket skulle for øvrig stiftelsen få stor glede av atskillige tiår senere. De øvrige åtte og selvsupplerende medlemmene av directionen skulle være ugifte kvinner.)

 

 

Den nyvalgte forstander Johanne Marie Garmann ble født på Utstein Kloster 20. april 1799.  Hun kjente aldri faren. Proprietær Johan Garmann på Utstein Kloster døde nemlig fjorten dager før Johanne Marie ble født. Da Johan Garmanns dødsbo ble gjort opp, ga det hans snautt 30 år gamle enke, Magdalena Margarethe Heiberg Garmann, 1276 riksdaler, mens de tre småbarna fikk 204 riksdaler hver. Johan Garmanns eldste sønn fra første ekteskap, Johan, overtok klosterdriften, mens enken tok med seg sine småbarn og flyttet til Stavanger. Hun kjøpte et hus på Pedersgjerdet, i området hvor Frue Kirke ligger i dag.

 

Ifølge matrikkelen fra 1801 var det en 1 etasje tømmerbygning med tre rom i tillegg til kjøkken. I dette huset bodde enkefru Magdalena Garmann sammen med sine tre barn, sin yngre søster Drude Marie Heiberg og tjenestepiken Anna Jacobsdatter, fram til hun døde 2. juledag 1843.

 

Etter morens død dukker Johanne Marie Garmann for første gang fram for offentligheten. Mens hennes to søsken har flyttet hjemmefra og etablert seg med familie i henholdsvis København og Flekkefjord, har Johanne Marie i alle år delt hus med sin mor og gitt henne sine hjelpende hender.

 

I "Stavanger Amtstidende og Adresseavis" 6. mars 1844 finnes en liten, bortgjemt annonse på avisens tredje side under vignetten "Til leie". Sterkt sammenpresset mellom en bekjentgjørelse fra bokhandler Caspar Jordan som tilbyr "Richards anvisning til at blive lykkelig og rig", og en annonse fra bager Peder Egenæs om ledig læreplass for "en ukonfirmert dreng" finnes en halvannen linjers lang annonse:

 

"Fra Michaela ere værelser at erholde tilleie på Møllen ved St. Pedersgjerdet. Joh. Garmann."

 

Bak "Joh. Garmann" skjuler seg Johanne Marie Garmann, som har overtatt morens hus og som nå satser på værelsesutleie og matservering. Det var åpenbart et stille og rolig sted. Det finnes ikke noe spor av det i datidens aviser. Nevnes losjihus, handler det helst om moster Sara som drev sitt losjihus hvor Victoria hotell ligger i dag. Om moster Sara het det for eksempel at "stedet ikke var uberyktet" og at "kjøttkakene mest minnet om kanonkuler…"

 

Om matstellet hos jomfru Garmann vet man ingenting. Vet gjør man imidlertid at en av hennes første leieboere også ble hennes livslange venninne. Det er fotograf Dorothea Arentz, som er 25 år yngre enn Johanne. De to deler hus og hjem inntil Johanne Marie dør 15. november 1884. Da flytter Dorothea inn på Jomfrustiftelsen og bor der til sin død i 1914.

 

Det var Dorothea Arentz som i dødsannonsen, "på fraværende families vegne", underrettet "fraværende slekt og venner" om Johanne Maries "stille hensovelse". Og som arvet henne.

 

Ett av de få fotografier som finnes av Johanne Marie Garmann, er tatt av Dorothea Arentz.  Med et blikk tilnærmet Mona Lisas sitter Johanne Marie ved sin harpe. Bare hun selv vet hva hun drømmer mens hun hviler fingrene bortenfor harpestrengene. Innsatsen hennes for å få realisert Jomfrustiftelsens boligprosjekt tyder imidlertid på at hun hverken tilbrakte dagene med å dagdrømme eller ved harpen. Tvert i mot synes det som om hun tålmodig har lagt skilling på skilling inntil hun i 1865 hadde fått 2740 speciedaler på kontoen.

 

Det kan nok likevel tenkes at hun slo an en begeistret harpeakkord da hun den 31. mars 1865 fikk directionen til å fatte et enstemmig vedtak: "Bygningen skal påbegyndes og at arbeidene fortsættes såvidt midlerne tilstrekke kan".

 

Da var det gått 7 år siden de åtte sammensvorne hadde opprettet stiftelsen hjemme hos Johanne Marie Garmann. Tålmodighet er tydeligvis også jomfruers dyd.

 

Arkitekt von der Lippe, som tidligere hadde tegnet Petrikirken i jomfru Garmanns nære nabolag, hadde utarbeidet et forslag til en bygning med 12 boligenheter i Vasskleven (hvor Radisson SAS Atlantic Hotel ligger i dag). Jomfruene forlangte imidlertid at størrelsen på boligene måtte økes, og at de også måtte få hvert sitt eget kjøkken. For å imøtekomme kravene, måtte von der Lippe redusere antall boliger til ti. Etter revideringen besto hver bolig av stue, kjøkken, lukket forgang samt et avdelt kjeller- eller loftsrom til oppbevaring av brensel.

 

Det tok drøye to år å reise bygget i Vasskleven. 15. oktober 1867 ble bygget tatt i bruk. De ti beboerne fikk da god anledning til å studere de omfattende "Bestemmelser for den indre huusorden".

 

Jomfruene skulle bo gratis i boligen hele livet.  For å få plass, måtte imidlertid kvinnene være over 40 år, ugifte, og dersom de ikke var født i Stavanger, måtte de ha bodd i byen i minst 20 år.

 

Reglene tillot beboerne å ha en slektning eller en venninne på besøk, men dersom en beboer giftet seg, måtte hun straks flytte fra boligen. Det var også sterkt understreket at stiftelsen ikke skulle bære noen utgifter i forbindelse med beboernes død og begravelse. Ved dødsfall skulle inntil 50 speciedaler av vedkommendes "etterlatenskaper" tilfalle stiftelsen.

 

Portneren skulle hver dag utføre et byærend gratis for beboerne.  Skulle han gjøre flere, kostet hvert ærend 4 skillinger.  Beboerne fikk også gratis oppkuttet inntil ti favner ved årlig. Veden skulle først kuttes i tre, og deretter finkløves. Hver dag skulle portneren bære til hver bolig nok ved for dagen.

 

Auksjoner og aftenunderholdninger av ymse slag var selvsagt ikke tilstrekkelig til å drive stiftelsen. Mye av kapitalen var arvegods, og den ble forvaltet med hard hånd av forstanderen. Johanne Marie Garmann fulgte nøye med i pengebruken. 

 

Byggetomten i Vasskleven arvet stiftelsen fra jomfru Hanna Kielland i 1863. Da Stiftelsen offentliggjorde sitt årsregnskap for 1866 i "Stavanger Amtstidende og Aresseavis" i januar 1867, var det gått med 2541 speciedaler i løpet av det første byggeåret. Den hadde likevel fortsatt omkring 2700 speciedaler i banken, omtrent som da byggearbeidene startet. Fra jomfru Anne Blom Lindahls legat var den tilført 2000 speciedaler. Lindahlfamilien var for øvrig en betydelig bidragsyter til stiftelsen. Det største enkeltlegat som stiftelsen mottok, var kjøpmann Hans Lindahls legat på 8000 speciedaler.

 

Nå var det ikke bare store gaver som ble gitt til stiftelsen. Da frøken Malla Jonasen døde i 1916, testamentert hun sin seng og sine sengeklær til Frøkenstiftelsen. Arven ble mottatt med takk og pris, ettersom hun var i familie med en av stifterne, Dina Jonasen. (På det tidspunkt var stiftelsen for lengst flyttet fra Vasskleven. Jomfruene var også blitt borte i Stavanger. I Stavangers matrikkel av 1906 tilhører den nye eiendommen på Løkkeveien "Jomfrustiftelsen", mens i matrikkelen fra 1912, benevnes eieren av den samme tomten som "Frøkenstiftelsen".)

 

 

Jomfruene ble ikke lenge i Vasskleven. Jernbanelinjer svillet seg mot Stavanger, og NSBs administrasjon mente Jomfrustiftelsens bygg var ideelt både som bolig for direktøren og som nytt administrasjonssenter. Under trussel om ekspropriasjon ble eiendommen i 1875 solgt til NSB. NSB disponerte den gamle Jomfrustiftelsen inntil bygget ble revet for å gi plass til dagens Radisson SAS Atlantic Hotel.

 

Da Jomfrustiftelsen ble fordrevet fra Vasskleven, søkte den mot høydene. Den kjøpte

ny tomt på enkemadam Pedersens eiendom på Egenæs. (I dag ligger Radisson SAS Royal Hotel på dette stedet.) Stiftelsen synes for øvrig å ha gjort en god handel. Sekretæren, cand. Jur. Aadne Jonassen, forhandlet både med NSB og enkemadam Pedersen. Etter overskjønn betalte NSB 8300 for eiendommen i Vasskleven, mens det nye bygget på Løkkeveien totalt kom på 8000 speciedaler. 

 

For den summen fikk stiftelsen et staselig bygg med 12 leiligheter. I tillegg fantes det fellesrom til bruk for beboerne. Huset ble bygget som et slags atrium med en overbygget svalgang som omkranset et indre gårdsrom. Hver leilighet hadde utgang mot gårdsrommet, som var beplantet med blomster og busker. Et stort plankegjerde beskyttet beboerne mot innsyn fra nabolaget.

 

 I 99 år holdt stiftelsen hus på Løkkeveien. Byggets kjeller ga i årenes løp rom for både Kunstforeningens utstillinger, den ble brukt som folkeskole under krigen, og Leiv Søilands tegneskole var starten for en rekke bildende kunstneres karrierevei.

 

At det ikke ble 100 år, var ingen tilfeldighet. En grunn var at bygningene i årenes løp forfalt, og at midlene til vedlikehold var mildt sagt begrenset. En annen var at boligene manglet bad, og at det heller ikke var økonomisk mulig å opprettholde forutsetningen om at boligene bare skulle bebos gratis av "ugifte fruentimmere over 40 år". Noen av Stavangers mest boligtrengende fikk kommunal plass i bygget.

 

Den viktigste grunnen til salget av bygningen var nok likevel at stiftelsens styre fryktet at 100-årsjubileet i 1976 kunne by på en høyst uvelkommen gave: Bygningen kunne bli erklært verneverdig, med de katastrofale økonomiske konsekvenser det kunne medføre. I 1975 ble bygningen dermed solgt.

 

Og snipp snapp snute, men så var likevel ikke jomfrueventyret helt ute. Fortsatt består Jomfrustiftelsen, i stor grad takket være en ungkar som med begeistring inntok den plassen i directionen som de opprinnelig åtte sammensvorne hadde øremerket for residerende kapellan i Domkirkens menighet. 

 

Etter at Domkirkens forskjellige residerende kapellaner hadde holdt seg langt unna stiftelsens styre og stell, grep residerende kapellan Olaf B. Dahl oppgaven med iver og glød. Han skapte nytt liv både i stiftelsen og i utallige gamle byggeplaner. Det ga resultater. I dag driver Johanne Garmanns Stiftelse 6 leiligheter i Leiv Eiriksons gate i Stavanger.

 

 Sånn sett kan det kanskje tas som et eksempel på at en ungkar kan skape nytt liv i gamle jomfruer …

Redaktør -