Formodentlig svever fortsatt den gamle kammerherres ånd og ånde under taket i Kleivå…
Og det hendte i 1784 at det utgikk et budskap fra kammerherre og amtmann Peter Ulrich Friedrich Bentzon og hans fru Juliane Wilhelmine, om at deler av det stavangerske by-borgerskap kunne bli innskrevet i et eget Klubselskab. Medlemsskapet var vel verken for gud eller hvermann, men utelukkende for dannede borgere fra de pent møblerte kjøp- og embetsmannsstuer.
Dette var den første innskrivning i noen klubb siden Madam Dokkedal hadde holdt et herlig og himmelsk hus for et nobelt klubbselskap nær Feldthusalmenningen. Det var et klubbselskap som siden gikk inn historien uten å etterlate seg mer minneverdige spor enn en relativt utvidet bisetning i det gamle leseverket, "En Stavangersk cicerone" (1868):
"Stavangers Klubselskab bodde fra først af omkring 1770 hos madam Dokkedal (i gamle Middelthons nuværende hus) nær Feldhusalmenningen. Siden drog den paa vandring først til det gamle apotek (nu Hygiea), og derfra til Kongsgaard.”
Det finnes betydelig belegg for at madam Dokkedal har eksistert. I hvert fall visste skifteoppgjøret i hennes dødsbo at hun eide et assortert utvalg kjøkkenredskaper. Det kunne tyde på at hun var vel beredt til å drive servering og gjestehus, være en datidens klubbvertinne. Hvilke medmennesker som hun betjente og serverte, er imidlertid dekket av glemselens støv. Kanskje er det like greitt.
Det skal imidlertid ha vært mer enn en håndfull interesserte som møtte fram for å la seg innskrive i kammerherrens klubbselskap. Dets hovedformål var å pleie en "vennskapelig og sedelig omgang", som det heter i de eldste kjente lovene til Klubbselskapet fra 1798.
Dette ble senere utdypet i en relativt u-luthersk forklaring til den klub-ske katekismusen:
"blant venner og bekjentere av begge kjønn – i en behagelig og underholdende krets –
kan finne hvile etter forretninger, og glede – ved en dannet og blid omgangstone –
hvorfra all sjikane, bitterhet og råhet for stedse skulle være forjaget..."
slik det heter i lovene fra 1823.
Utgangspunktet for Klubben var altså den "selskapelige hvile, glede og rekreasjon
etter forretninger". Dermed er formodentlig Klubben ett av de få tiltak i dette landet som utelukkende har som sitt formål: Å spre livsglede – livslyst – livslekenhet. Rett og slett være et sted hvor man skal ha det kjekt sammen.
Det lyder svært lite norsk. Det smaker verken av steinrøys eller uren-luren-himmelturen. Men så var da også innbyderen og initiativtakeren til dette klubbselskap, Peter Ulrich Friedrich Bentzon, pære dansk, sønn av en dansk oberstløitnant. Det danske opphav forklarer jo sitt – og det aller meste – om det lune, og ikke minst liflige, selskapslivet som han la opp til. Eller som det slås fast i en Zetlitzsk sang til Klubben, som stammer fra en fest i 1790:
Jorden er ingen jammerdal…
Bentzon var 21 år gammel da han i 1781 ble utnevnt til amtmann i en bitteliten
by som lå langt bortenfor både berget det blå og formodentlig folkeskikken. For en dansk ung mann lå vel Stavanger som et lite, isolert semikolon mellom bakkar og berg utmed havet, relativt nær Nordpolen. Det var sikkert en betydelig overgang fra en dansk militær lynkarriere til å bli plassert på en amtmannsstol i en by hvor det bodde omkring 2000 mennesker, hvorav ca. 300 var voksne menn.
Amtmannen kjøpte straks Kongsgård, hvor han og kona bosatte seg, og hvor de innredet Bispekapellet som teatersalong. Litt kos følte de vel at måtte de ha, ettersom de var forvist til ødemarken, og til et klima som hans 8 år eldre kone slett ikke tålte. Hun skal på mange vis ha vært en sart sjel, man blir muligens det når man er datter av greve og stamhusbesidder Fred. Chr. Otto Wedel-Jarlsberg.
Ekteparet forlot byen etter 4 år. De fikk med 300 rd i årlige vartpenger, men etterlot seg altså Det Stavangerske Klubbselskap. Med tanke på det adelige utgangspunkt for Klubbselskapet er det kanskje ikke så underlig at konger alltid har stått sterkt i selskapets historie. Enten de har vært av dansk eller svensk opphav, er de blitt hjertelig hyllet med høyt hevede glass straks anledningen har budt seg til en kongelig fest.
I klubbens annaler finnes det rike tradisjoner for hvordan slike begivenheter skulle markeres. Skal man følge oppskriften fra den første registrerte kongefesten i Klubbens historie i 1793, har Christiansands Addressekontor Efterretningers utgave for den 22. februar 1793 bevart den for ettertiden. (Det fantes ikke aviser i Stavanger den gang. Byens vektere tok seg også av den alminnelige nyhetsformidling.)
"Igjentagne skudd fra byens skanse, Klubbens batterier og et av herr stadskaptein Kiellands skip, bebudede dagens høytidelighet, da den Fredrik – som elsker landet og som landet elsker – fyllte et atter vel fullendt år.
Et selskap av stedets fornemste øvrighets personer, og de øvrige av stadens aktede innbyggere, samledes om aftenen i vores bys klub gaard hvor, til den prindses ære som dagen var helliget, blev avsiunget en av presten Zetlitsz forfattede sang.
Hvorefter under kanoners løsning og 3 dobbelt hurra, besvaret ligesaa mange ganger af det udenfor Klub-gaarden forsamlede folk, selskabet ønskede trondfølgeren i fulde pocaler på nordisk viis al lykke og held…"
Festen varte for øvrig den gang i to døgn, for kongen og kronprinsen hadde fødselsdag på etterfølgende datoer, 28. og 29. januar. Nyhetene løp saktere den gang, det tok sin tid før rapporter om datidens aktuelle begivenheter fikk føle trykksverte. I dette tilfellet en snau måneds tid.
Tydeligvis krevde det både krefter og utholdenhet i selskapslivet for å kunne være et aktivt medlem i Klubben. Ifølge de gamle skrifter i Klubben var det ingen festligheter som skulle slutte samme dag som de begynte. Eller som det heter i en kontrakt som hr. soloviolinist Warnke inngikk i 1798 med direksjonen:
"Han skulle spille fra kl. 7 om aftenen til 6 om morgenen. Han var dessuten forpliktet til at medbringe en sekondo violin og en bass, samt at alt hva de måtte fortære, var for egen regning."
At det handlet om kondisjon, fremgår også i et referat fra et selskap den 2. desember i 1819:
"Det var grand galla til the og supé fra Klokken 5. Dansen begynte kl halv tolv og varte til halv ni neste morgen, hvor det deretter ble servert kold frokost til klokken 10…”
Et faktum som det kan være grunn til å sette kryss ved på atskillig flere steder enn i et tak, er at også kvinnene hadde sin faste medlemsplass i Klubben. I 1795 var det i hvert fall mer enn 20 av dem, og allerede fra starten i 1784 var kvinnene fullverdige medlemmer. Riktignok betalte de bare fjerdeparten av det menn gjorde, i kontingent, muligens fordi de nøt mindre av bordets mange gleder, fra fat og glass?
I utgangspunktet hadde kvinnene heller ikke som de mannlige medlemmer, møteplikt hver fredag og søndag. Møtte man ikke, vanket det en relativt betydelig mulkt for de mannlige medlemmene. Bakgrunnen var nok helst at Klubben skulle bygge opp en kapitalbase, men også at det skulle være orden i rekkene. Derfor var det også presisert at det på fredager og søndager skulle serveres to varme retter for 24 sk, mens det ellers ble servert smørbrød som kostet 8 sk for 4 stykker. Hva drikkevarene kostet, tier historieskriverne om.
Om kvinnene satte sitt preg på mer enn de 13 årlige ballene som Klubben arrangerte fast, synes i ettertid noe tvilsomt. Da Klubben i 1915 vedtok nye lover, bortfalt nemlig bestemmelsen om at damer kunne bli medlemmer. Begrunnelsen var kort og formodentlig ment grei å være grei:
"Ingen damer har likevel blitt medlemmer siden 1880-årene."
Det finnes flere kvinner som har etterlatt seg forsiktige spor i Klubbens historie, men bare én som har satt noen litterære. Det er Magdalene Sophia Buchholm, som i sine unge år hadde vandret på litterære stier i København sammen med blant andre Johan Herman Wessel. I 1785 giftet hun seg med kjøpmann Joachim Buchholm i Flekkefjord, som senere ble tollkasserer i Stavanger. Hun pleide fortsatt sine litterære lyster, og fikk gitt ut en diktsamling i 1793. I dag er nok hennes litterære innsats for lengst glemt, men hun huskes best i Klubbens historie for et dikt hun skrev ved århundreskiftet 1800, hvor et vers lyder:
"En skaal for himlens beste datter
hun adler fryd – gjør møje let –
tillater spøk – og skyldfri latter
og skjenker hver – fortjente rett
thi tømme søstre – brødre nu
en skaal – for vennskaps moderhu"
Jeg vet ikke hvilket terningkast hennes poesi ville ha fått i dag, men salig Jens Zetlitz, Klubbens utvilsomme huspoet, skal ha vært svært begeistret for henne. Om det var hennes litterære eller andre fortrinn som tiltrakk, skal forbigåes i den dannede taushet, men hun har fått sin hyllest i en diktsamling som Zetlitz kalte "I Stavangers Klub den 15. mars 1799".
Advokat Trygve Wyller har skrevet både fornøyelig og inspirert om Klubbselskapets første 150 år. Han understreker blant atskillig annet:
"Det Stavangerske Klubselskab er den eneste direkte bærer av den historiske kontinuitet, den eneste kulturelle avleiring fra den gamle, den virkelig gamle, århundregamle by. Det har sine røtter rundt Vågen, i Stranden, Skagen og Holmen – dypt under Torvets brosten og i Bispegårdens eldgamle grunn. Det er født ved Valbjergets fot – i ly av Skansens kanoner. Det er døpt ved Bredevannets bredder – den gang dette lå i mørke utenfor den lille vindskjeve by.
Det Stavangersle klubbselskap var tilstede da Christen Pram besøkte det lille strandsted der det isolert lå i ødemarken, en liten klynge av hus langs Vågen og de steile skrenter.
I Klubbselskapets lokaler var det at Pran med profetisk kraft trakk fremtidens linjer opp, drømte sin drøm om den voksende by."
En Klubb-side er selvsagt selskapslivets frydefulle fortryllelser, men selvsagt har også mye makt har vært samlet i Klubben. Mange tanker har vært tenkt. Nettverk har vært knyttet. Noen har snakket sammen med konsekvenser for mange, og på ulike plan. Det er ikke bare i bøttekott at noen snakker sammen og bestemmer for oss. Det har nok også skjedd i langt fornemmere saler, som Klubbselskapets.
Det er formodentlig ingen tilfeldighet at det bygg som på mange vis sto for et tidsskille i etterkrigstiden Stavanger, og som gjorde mange bresne – Hotell Atlantic – ble unnfanget under en selskapelighet i Klubben. Siden ble ideen presentert med trompetstøt i festlokalet i et bygg som ble reist på Klubbens tidligere tomt, det nåværende Handelens Hus, men uten at man den gang visstnok stemte i den første sang som ble skrevet til en fest i Klubben:
"Det skummende beger – tag brødre i hånd –
Og klinker til vennskapets ære –
Ved det – lettes livets de trykkende bånd –
Ved det – halve byrder – vi bære
Ved det – klares opp – våres mørknende dag –
Ved det – økes gleden – i samlede lag –
Klink brødre – til Klubbens sanne vel –
Det evig – utbrede her – sitt hæld"
Formodentlig svever fortsatt den gamle kammerherres ånd og ånde under taket i Kleivå…
Redaktør -