Selv om den norske misjonsbevegelsen sprang ut fra 1800-tallets Stavanger, behøver ikke nødvendigvis en misjonsmark befinne seg i Langtvekkistan. Tvertom kan den ligge i ditt nære nabolag, rett og slett befinne seg i din egen stue. Det var nemlig i sin egen stue at Søren Emil Lura startet sin misjonsvirksomhet av et noe spesielt slag.
Historien starter egentlig med hans far, den gamle vaksinatøren og skomakermester Søren Samuelsen Lura. Han var en sterkt-troende haugianer av det slaget som Kielland skildrer på følgende vis i ”Skipper Worse”:
”Det var nemlig ikke glædeligt, hvad Vennerne rundtomkring vidste at berette om Hans Nielsen.
Han, der før var gaaet fra Bygd til Bygd som et elskeligt Fredens Sendebud, han efterlod sig nu Uro og Forskrækkelse. Der fortaltes, at han gik frem som et Herrens Veir over Landet; hans Tale var som Ild, mange blev syge paa Sindet af at høre ham, -- ja en ung Pige sagdes endog at have taget Livet af sig for hans Tales Skyld.
Præsterne begyndte at befatte sig med ham i deres Indberetninger; hans gamle Ry for Maadehold og Sagtmodighed blev beskjæmmet og de Vantro triumferede og raabte: Se -- se! -- han ogsaa!”
For Søren Samuelsen Lura var imidlertid Hans Nilsen Hauge et ideal. Det fortelles at da Søren Samuelsen Lura kjente at ”dødens følgetog nærmet seg sengen”, plasserte han sin yngste sønn Søren Emil ved siden av seg i sykesengen, og leste høyt for fireåringen det første verset i det tolvte kapitlet av Predikerens Bok:
”Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem.”
Den gamle mann leste verset om igjen og om igjen. Han ga seg ikke før den vesle gutten kunne verset utenat. Da skal den gamle ha lukket både sin bibel og sine øyne, i trygg forvissning om at det skulle gå Søren Emil godt her i verden. Han hadde fått et faderord å leve på.
Søren Emil skulle imidlertid få mer. Som Askeladden fikk også han sine gode hjelpere. Opprinnelig hadde Søren Emil tenkt å holde seg til sin fars skomakerlest. Det var ikke så mange andre alternativer. Det skulle likevel bli en annen vei for skomakersønnen. Siden han hadde vist atskillig mer enn bare gode evner på skolen, fremsto to flotte feer på Sørens skolevei, presten Lars Oftedal og Kongsgård-rektor Johannes Steen. I fellesskap sørget disse for at unggutten fikk tatt lærerutdannelse. Sannsynligvis hadde de vel også noen hendige fingrer med i byens læreransettelser, slik at Søren Emil Lura etter avsluttet lærerseminar straks ble tilsatt som lærer ved Sandvigen skole.
Nå er det ikke bare solskinn som skinner på livets landevei. Søren Emil Lura ble rammet av tuberkulose, en sykdom som den gang oftest endte med en snarlig død. Søren Emil var like sterkttroende som sin gamle skomakerfar. Han nølte derfor ikke med å be til sin herre om at herren måtte gjøre han frisk. Søren Emil ga også sin herre et konkret løfte: Hvis han ble frisk fra tuberkulosen, skulle han ofre all sin tid og sine krefter på datidens gatebarn; de som bare drev omkring i gatene uten å ha noe spesielt å bestille.
Det var disse barnas oppvekstmiljø Karsten Roedder skildret i sin roman ”Knus ikke en elendig i porten”, hvor han forteller om vesle Jakobs hverdagsvirkelighet på denne måten: ”Han gikk og somlet og drev i gatene og bestilte ingenting, og somme tider satt han på trappen hjemme i Munkegangen og lurte på om han skulle stikke av og gå på byen. For det var bestandig det samme inne i Visslebyen, samme gatene og alt, og ingenting å bestille…”
Jakob var slett ikke den eneste guttungen som i 1880-årene drev omkring i Stavangers slitte gater uten å ha noe å bestille, bortsett fra det som godtfolk kalte for ”fanteskab og pure develskab”. Det lå tungsindige skyer over byens næringsliv etter at de fleste av datidens ledende handelshus var blitt feidd over ende av økonomiske tsunamier. Stavanger var inne i en depresjon, og det preget befolkningen, spesielt barna.
Det var disse barnas livsskjebne som skulle bli Søren Emil Luras misjonsmark.
Han må ha blitt bønnhørt av sin herre og dermed frisk av sykdommen, for han levde lenge. Han holdt også sitt forpliktende løfte til sin herre: Søren Emil Lura lot de små barna komme til seg og sitt Lesehjem. De første samlingene holdt han i sin egen stue i sitt eget lille hus i Bergsmauet på Straen. Det møtte imidlertid så mange gutter at det snart ikke var plass til dem i boligen. Lesehjemmet til lærer Lura hadde behov for større lokaler.
Igjen dukket de gode hjelpere opp på arenaen. Ved hjelp av sin gamle mentor, Kongsgård-rektor Johannes Steen, som nå var blitt formann i skolestyret, fikk Søren Lura leie to rom på Sandvigen skole til sin virksomhet. Nå kunne han virkelig sette i gang barnearbeidet.
Lørdag 23. november i 1889 samlet 83 gutter seg i lokalene på Sandvigen skole. Selv om det var en flott vinterkveld med fint skiføre og klart måneskinn, foretrakk altså disse guttene å holde seg innendørs for å lytte til lærer Luras spennende fortellinger fra bibelhistorien.
Med dagens språkbruk ville man vel ha sagt at Luras konsept slo an. Det traff sin målgruppe. Guttene strømmet til lokalene slik at det ikke varte så lenge før det ble behov for enda mer plass. Igjen dukket det opp gode hjelpere for Lura. Det var tydeligvis mange som så i nåde til han og hans Lesehjem. Spesielt var konsul Erik Berntsen og prost Bergesen alltid beredt til å gi lærer Lura mer enn bare noen hjelpende hender.
”Gode krefter i byens ledende kretser”, som det ble skrevet, bidro derfor til at Søren Emil fikk finansiert kjøpet av enkefru Hellands staselige hus i Løkkeveien 132. (I dag står Smedvig-bygget på denne tomta.)
Søren Emil Lura flyttet inn i annen etasje i huset, men første etasjen ble tatt i bruk til den omfattende aktiviteten som ”Lesehjemmet” etter hvert bedrev. De nye lokalene ble innviet på Helligtrekongers søndag i 1893. Det var et fullsatt forsamlingslokale som lyttet til prost Bergesens åpningstale og ellers alle de gode ord som ble Søren Emil Lura til del for den imponerende innsatsen han gjorde for barna.
Det ble ikke bare med de gode verbale ordene. Også i avisene ble det skrevet hva slags god og oppdragende virkning Luras arbeid hadde på barna. De ble både snillere og bedre på skolen, het det i avisene. Etter hvert ble det også plass for jenter på Lesehjemmet. Hovedpoenget for Lura var at barna både skulle lære, og ha det kjekt samtidig som de skulle få fortalt det gode budskap. De skulle bli tilført nyttig lærdom og næring slik at de ikke skulle slenge omkring i byen uten mål og mening.
Det skjedde stadig noe på Lesehjemmet. Onsdagene bød for eksempel på bibeltimer og andakter, mens det på samlingene på tirsdager og fredager helst handlet om fortellinger og lek, i tillegg til sang. Sang og musikk spilte en helt sentral rolle i Lesehjemmets virksomhet. Den gamle musikeren Franz Dørr, som også holdt hus på Lesehjemmet i sin barndom, sa at det var langt flere konserter på Lesehjemmet enn i Bethania. Det hadde han sannsynligvis rett i. Både Søren Emil og hans eldre bror Sikenius var svært musikalske, og startet flere kor og musikkgrupper.
På et vis var ”Lesehjemmet” også en slags fritidsskole. Det ble undervist i ulike emner som kunne komme til nytte i barnas hverdag. De fikk undervisning både i engelsk og tysk, de fikk innføring i tegning, bokbinding og endog landmåling, og de fikk selvsagt også opplæring i den familiære skomakerkunst. Barna lærte seg både å såle sko og lage tregangsstøvler.
Søren Emil Lura tok også i bruk hagen til barnas beste. I hagen fikk ungene sin egen parsell hvor de kunne dyrke grønnsaker av ulike slag. Mange år senere, sa daværende ordfører Magnus Karlsson, som i sin tid også hadde dyrket grønnsaker hos lærer Lura, at ”byens skolehager egentlig var grodd ut fra lærer Luras hage på Lesehjemmet”.
”Ut på tur, aldri sur” var også en gjennomgangstone som preget virksomheten på Lesehjemmet. I samlet flokk dro gjerne flere hundre unger fra Lesehjemmet på tur til for eksempel Jåttånuten. De marsjerte i lang, lang rekke med en trommeslager i teten for å holde takten, mens vognmann Daniel Hinna avsluttet det private barnetoget som bagasjetransportør. Det var litt av et syn å se den bølgende barneflokken marsjere fram og tilbake mens de jublet i vei på en av lærer Luras egne sanger.
Lesehjemmet fikk også i gave en føringsbåt som ble pusset opp og gitt navnet ”Tordenskjold”. Taktfast rodde ungeflokken mens de sang Søren Emil Luras egen salme:
”Lysglimt i mørket brødre, frykt ei nu mer,
Se opptil morgenstjernen! Redning er nær!
Vraget er synkeferdig – kald alle mann!
Kom ned her ned i redningsbåten – hist ser vi land”.
Refrenget ble sunget med en spesiell kraft:
”Ro, ro for land brødre, ro, ro for land
Sikker er redningsbåten – frelses vi kan
Kjemp kun for livet, brødre, hjelp alle mann
Bryt gjennem bål og grenning
- hist ser vi land”
En gang var det for øvrig virkelig nødvendig for guttene å fossro ”Tordenskjold” fort i land. En luring hadde tatt ut nøglå i bunnen slik at vannet fosset inn i båten. Mens lærer Lura lenset og ropte med stadig stigende intensitet i stemmen: ”Ro, ro for land”, var det nettopp det de gjorde. De kom seg tørrskodd i land. Det ble også sagt at når seilskip forlot Stavanger, var det ofte at du kunne høre lærer Luras salmer lyde under seilsettingen, i stedet for shantiene. Lærdommen fra Lesehjemmet hadde åpenbart fått et fast feste i ungdomssinnet.
Etter hvert ble det også for trangt på Løkkeveien, og virksomheten spredte seg rundt omkring i byen. Det ble små avleggere av Lesehjemmet på flere steder. Det ble imidlertid også et stadig sterkere behov for å ha et stort og felles forsamlingslokale. Igjen dukket det opp gode hjelpere slik at Lesehjemmet kunne kjøpe det gamle ”Salem” i Tårngaten på Storhaug. (I dag er dette lokalet Storhaug bydelshus). Da det ble tatt i bruk av Lesehjemmet i 1899, ble det kalt for ”Lesehjemmets Tabernakel”.
Det var en utrolig oppslutning om ”Lesehjemmet”. Opptil 1200 barn kunne, ifølge Godtfred Borghammer, være til stede på møtene. De sang fra egne sangbøker, for eksempel ”Barnas Sabatstoner”, eller de heftene som bare gikk under betegnelsen ”det gule” eller det ”røde heftet”. Lesehjemmet ga også ut et par egne blader, ”For by og bygd” og ”Gode nyheter”.
Hvor Søren Emil Lura hentet kreftene fra, skal være unevnt. Han var i full daglig jobb som lærer på Sandvigen skole, mens han resten døgnet drev ”Lesehjemmet”. Det var hans liv. Da ”Tabernaklet” ble tatt i bruk, skjedde det for så vidt et familiært administrasjonsskifte. Sønnen Sigurd, også han lærer, overtok etter hvert det meste av det omfattende barnarbeidet som ble drevet, mens den gamle Søren Emil fortsatt holdt sine foldede hender over de voksnes menighetsliv.
Søren Emil Lura døde 19. april i 1939, kort tid før Lesehjemmet skulle markere sitt 50 års jubileum. Hans barn fortsatte imidlertid det omfattende sosiale og kristelige arbeidet som Lesehjemmet sto for. Selv om bygget som huset Lesehjemmet på Løkkeveien 132, ble revet i 1986, lever fortsatt minnet om gamle lærer Lura og hans Lesehjem. Det har satt sitt preg på generasjoner av siddiser.
Redaktør -