Ludvig Monsen og Håkon Storm hadde også omsorg for herrens firbente får.
Det var en gang…
Slik begynner de fleste eventyr. Et eventyrlig mirakel i Bergelandsgaten har en mye mer presis datering. Det skjedde 17. januar 1915 kl. 15.25 i Arbeiderforeningens store sal.
Det åndelige brødreparet Storm-Monsen, Håkon Storm og Ludvig Monsen hadde lovet by og land å besvare et par av samtidens store spørsmål:
"Er evangeliet sandhed? Er Jesus sand gud?"
De to var velkjent i bybildet av en meget synbar grunn: Håkon Storm trillet sin venn Ludvig Monsen omkring i kjerre som han selv hadde konstruert. Den minnet mest om en seng på store hjul med en kalesje i hodeenden som kunne beskytte den alltid liggende Ludvig Monsen mot regn og ruskevær, og for sterkt solskinn. På vogna var han alltid dekket av en mørk voksduk. Ludvig Monsen kunne ikke fote seg.
De to åndsbrødrene var også velkjente på grunn av de mange omsorgsjern som de hadde i sin alltid brennende ild. De sto bak Stavanger Natmission som drev "Herberget for menn" på Sølvberget, et hjem for arbeidssøkende gutter fra landet, "Betlehem", i St. Hansgaten, og hadde dessuten bygget opp en kuranstalt for alkoholikere på Marøy. Brødrene omdøpte den til Berøa. Et daglig spørsmål fra de to forteller hvordan virksomheten ble finansiert: "Hvem vil gi den første ko til Berøa?" Besvarelsene skaffet Berøa både storfe og småfe. Parhestene ga også ut et eget blad, "Natmissionen", med omkring 6000 abonnenter.
Skjebnen traff feier Ludvig Monsen hardt en iskald vinterdag i 1903. Han falt ned fra taket til avisen "Varden" i Skien og skamslo seg. Han ble lam på store deler av venstre side, og mistet også synet på venstre øye. Den 29 årige Ludvig Monsen var dømt til et liv i sykeseng.
I 1909 møttes de to barndomsvennene igjen etter at Håkon Storm hadde avbrutt sin kunstutdannelse. Han hadde studert i Italia sammen med blant andre Edvard Munch. Fra 1909 av hang Storm og Monsen sammen inntil døden skilte dem ad. For deres samarbeid på jorden spilte det ingen rolle at Ludvig Monsen var gift, mens Håkon Storm var ugift. De var brødre i ånden og ble Storm-Monsen.
Selv om legene ikke kunne gjøre noe for Monsens lammelser, kunne de advare mot Storms selvkonstruerte transportopplegg og fraskrev seg alt hans ansvar for Monsens helse. De påpekte at Monsen var avhengig av å finne den rette hvilestillingen i kjerra. Kom hodet hans for lavt, kunne han bli kvalt. Ble han sittende for lenge oppreist, kunne han få voldsomme hodesmerter som ga grobunn for depresjoner og en sjelsopprivende dødsangst.
De to overhørte totalt de jordiske legenes ord. De stolte fullt på sin himmelske overlege og vandret omkring på jorden i visshet om at når Storm trillet vognen, var Monsen trygg.
Også derfor var det ikke rart at det var stor oppslutning om møtet i Arbeiderforeningen søndag 17. januar 1915.
Gjennom store annonser i lokalavisene hadde de spesielt innbudt darwinister, prester, sosialister, rasjonalister, gudsfornektere og tvilere. Innbydelsen ble også godt mottatt blant folk flest. Det var stappfull sal da møtet ble innledet med fellessangen "Sett deg for et hellig mål".
Håkon Storm innledet kortfattet før Ludvig Monsen talte til forsamlingen fra sin kjerre i sin vante horisontale stilling. Plutselig følte han seg uvel. Han ble rammet av dødsangst.
Ludvig Monsen beskriver opplevelsen slik:
"Så kom der bare noe av det mest underbare jeg har opplevd i mitt liv. En yndig stemme, så himmelsk og ren, mild og øm, der talte det mest dyrebare sprog jeg noensinne har hørt. Stemmen kom fra Jesu egne læber og ut fra Hans egen mund. Og de var for meg mer enn ord og penn kan skrive, og lød så: Ludvig, stå opp!"
Som den tro Herrens tjener Ludvig Monsen var, adlød han ordren fra oven. Han sto opp. Uten å nøle.
Nølte gjorde til gjengjeld Håkon Storm som satt som vanlig på en stol ved siden av kjerra. Også han fikk direkte beskjed fra sin herre:
"Jeg hørte Herrens stille stemme si til meg: Reis deg opp. Men jeg nølede. Da sa stemmen igjen: Vær snild, reis deg opp. Jeg reiste meg rolig opp på mine føtter og kjente fra oven en velsignelsens strøm gjennem meg, og som jeg sto således ved vognen, begynte min broder å reise seg opp, og jeg gav ham hånden. Hva der gikk gjennom min sjel og hva jeg har opplevet i min ånd er altfor veldig og hellig til å kunne utsige med menneskelige ord. Ved Jesu av Nazareth sto min broder helbredet ved min side!" fortalte Håkon Storm etter underet.
Med hvilken undring opplevde forsamlingen dette søndagsmiraklet?
Snekker Tobias Gjesdal, som kom til møtet midtveis i åpningssangen og dermed fikk dårlig plass i salen, fikk atskillig bedre plass i avisene da han fremsto som et sannhetsvitne:
- Monsen lå som vanlig i vogna mens han talte. Plutselig utbrøt han: I Jesu navn vil jeg nå reise meg opp og gå på mine føtter. Umiddelbart etterpå, reiste han seg opp fra vognen som en frisk mann ville gjøre det, og steg ut av den. Han var nedentil bare iført undertøy så Storm løp straks bort til han med et teppe og svøpte omkring han.
Deretter gikk Monsen noen skritt baklengs mens han ble varlig støttet av Storm. Det skjedde på samme måten som man støtter eller holder omkring et barn som nettopp har lært seg å stå på bena. Deretter satte Monsen seg på en stol nær talerstolen."
Snekker Gjesdal merket seg også at Monsen klappet begeistret i hendene. Det tok snekkeren som et bevis på at den vanligvis lamme venstre arm også var brukelig.
Snekker Gjesdal forteller for øvrig at "det ble stille som i en grav i forsamlingen etter at Monsen reiste seg. Storm virket like betatt som Monsen selv. Storm priste Gud med høy stemme, dels knelende, dels stående. Etter at et salmevers ble sunget, ble møtet hevet. Ludvig Monsen ble båret ut i en bil og kjørt av gårde."
Snekker Gjesdal har også en forklaring på at Monsen ble båret ut av salen:
- Det var antagelig fordi han ikke var fullt påkledd.
- Monsen satt oppreist i bilen da den kjørte bort. Han nikket og hilste til kjentfolk som han kjørte forbi. Før han ble båret ut, sa han med høy røst at han aldri mer ville bli kjørt i håndvognen til møtene, fra nå av ville han gå selv …
I en bok som han senere ga ut på eget forlag, forklarer Ludvig Monsen hvorfor han måtte bæres ut fra møtet:
"- Jeg hadde nemlig ikke klær på meg. Jeg lå i min vogn som et nyfødt barn ligger i sin vugge. Alt mitt tøy besto i en genser og stivetøy, for øvrig var jeg inntyllet i et ullteppe. Vår Gud er jo også sømmelighetens gud.
En kar i tilskuermengden ropte til meg: Hadde du vært helbredet, kunne du ha gått selv!
Jeg kunne bare svare han med at jeg har hverken sokker eller undertøy på meg. Jeg kan ikke gå i bare skjorten."
Miraklet vakte oppsikt i byen og ble et daglig samtaleemne. Har du hørt at, tror du at, erstattet værutsiktene som den vanligste samtaleinnledningen i byen, mens man ellers tisket og hvisket megetsigende om åndsbrødrenes gjøren og laden.
Noen mente at Monsen egentlig var blitt frisk for lengst og at han bare hadde ventet på en anledning til å la et mirakel skje. Eller som professor Fr. Pettersen ordla seg til en avis: Det største underet er at Monsen fortalte på forhånd at underet ville skje…
Andre trodde fullt og fast at et under virkelig var skjedd. Mange så det også som et tidens tegn at nettopp på møtedagen viste kinoen i Verdensteatret en tre-akter "med et gripende innhold" som het "En sterkere magt"...
De lot spørsmålet henge som en istapp i januarluften: Kunne det virkelig tenkes en sterkere makt enn den som beordret den lamme til å stå opp? Og som fikk han til å gå?
Offentlig tiet Ludvig Monsen hardnakket om miraklet i de første dagene, men lovet å snakke om det senere. Håkon Storm forteller imidlertid til avisene at Monsen har fått førligheten tilbake. Han kan stå. Han kan selv holde bøker og lese dem, sier Håkon Storm som er helt sikker på at et mirakel er skjedd i Bergelandsgaten.
To dager etter søndagsmøtet frasier Ludvig Monsen seg Riksforsikringens uførepensjon på 60 kroner måneden. Han regner seg som helt frisk. Riktignok er det kona og Storm som takker nei til pensjonen på Monsens vegne, men de har fått fullmakt fra Monsen.
Den lokale representant for Riksforsikringen, frøken Tvedt, er imidlertid ikke sikker på om hun vil kunne innvilge fritagelsen. For sikkerhets skyld vil hun overlate den avgjørelsen til hovedkontoret. Er han blitt frisk eller … er hennes administrasjonsdilemma.
22. januar 1915 annonserer Storm-Monsen nye møter. De smir mens miraklet er varmt. og innbyr til dobbeltmøte, klokken 10.30 og kl. 15.00, i Arbeiderforeningens store sal. Begge åndsbrødre skal nå bokstavlig talt stå fram. Trillevognen er parkert, formodentlig for godt.
Til formiddagsmøtet innbys alle Guds barn spesielt, til ettermiddagsmøtet går det en spesiell innbydelse til byens leger. Det ville glede de to predikantene om de kom. Temaene for møtene er: "Hva vi mener om leger" og "Helbredelse ved bønn".
Denne gang står Ludvig Monsen på talerstolen. Igjen er salen fullsatt. Han roser legenes innsats for seg gjennom årene, og understreker at han ikke nødvendigvis er tilhenger av helbredelse ved salvelse og bønn.
Det heter i avisreferatene fra formiddagsmøtet at "Ludvig Monsen virket blek, men sterk, og gjorde et elegant inntrykk i sin nye dress. Han virket også høyere på talerstolen enn når du så han liggende i vognen. Han holdt en kort tale over Paulus 2. brev til Timoteus, vers 19, og ga uttrykk for at han følte seg trett og ba om å få gå hjem i fred."
Til ettermiddagsmøtet var det igjen fullt hus, og mange fikk ikke plass. Monsen kom inn en sidedør, og oppfordret pressen til å referere han korrekt.
Han talte i en halvtimes tid, ba om at det måtte bli gitt 500 kroner i kollekt til Natmissionens gode sak, og ble så kjørt hjem etterfulgt av en stor og jublende folkemengde.
I avisene blir det taust om Storm-Monsen og miraklet i tiden etter. En liten notis i Stavanger Aftenblad 23. februar 1915 minner imidlertid om de tos fortsatte eksistens: "D`herrer Storm og Monsen kom i formiddag tilbake fra sin reise. Monsen spaserte selv i land og så bra ut."
Deretter bega paret Storm-Monsen seg for alvor på lette reiseføtter. De to dro ut for å fortelle deler av verden om det miraklet som hadde hendt i Bergelandsgaten. Turen gikk til Sverige, hvor de samlet over 4000 mennesker til møter i Stockholm, de besøkte Danmark, og de hadde endatil en turne i USA hvor store skarer flokket seg om de to predikantene. Overalt ble det rapportert om helbredelser under møtene. De hadde kommet en lang vei fra Natmissionen og Berøa.
Etter hvert avviklet de virksomheten i Stavanger. I løpet av 1917 ble både Herberget og Berøa overtatt av Stavanger kommune. Storm-Monsen flyttet til Svartskog, hvor de i årenes løp skal ha mottatt tusenvis av mennesker som ville ha deres hjelp. De drev også et tuberkulosehjem på Sørlandet, "Rafa", som Misjonssambandet overtok under krigen og kalte for Drottningborg.
Punktum for Storm-Monsens virksomhet ble satt på Ormøen, hvor de fra 1947 drev hvilehjemmet "Iasin Terata" (gresk for "helbredelse og mirakel"). Som en slags relikvie tok de med den gamle trillevognen til hjemmet og viste den fram for de besøkende.
Ludvig Monsen døde plutselig 4. mai 1949. Dødsfallet stoppet også Håkon Storms virksomhet som predikant. Uten broder Monsen hverken ville eller kunne han fortsette. I religiøs sammenheng var de to som siamesiske tvillinger å regne.
Håkon Storm gjenopptok imidlertid sin malerkunst. I 1962 holdt han separatutstilling i Kunstnerforbundet i Oslo. Da var han 82 år gammel. Fire år senere døde Håkon Storm i salig visshet om at også han ville få oppleve et mirakel: Storm-Monsen skulle gjenoppstå i Herrens vingård.
Redaktør -