En baker kan stundom ikke tenke seg livet uten en anselig porsjon av deig. For journalister var tidvis avislivet utenkelig uten en tegner som kjapt kunne illustrere dagens små og større begivenheter. Den gang Rogalands Avis huserte over tre trange etasjer på Fiskepiren, var det Knut Joranger som jevnlig holdt et fast grep om tegneblyanten.
Dagens historie skal handle om hurtigtegneren og noen av hans faste inspirasjonskilder og modeller.
For folk flest var han vel først og mest kjent som en usedvanlig hurtigarbeidende karikaturtegner. Enten det dreide seg om markedsarrangementer og/eller tilreisende tivolibesøk, kunne du finne Joranger på plass med sin tegneblokk og sine godt brukte fettstifter. Med raske riss trakk han opp ansiktstrekk, forstørret gjerne den enkeltes særegenheter til det groteske, og leverte fra seg tegningen med et muntert ansikt.
Han var en mild mann som oftest vandret stillferdig i skyggen. Han var ingen bresen fremtoning som spankulerte omkring i byen med høyt hevet tegneblyant. Joranger var en smålåten kar som med blide øyne karakteriserte seg som ”beskjeden – og det har eg jo goe gronn te…”.
Det var imidlertid ikke alltid han var like mild i blikket. Stundom kunne hans øyne gnistre tilnærmet stygt. Det var helst de gangene den tilreisende karikaturtegner Einarsson dukket opp med sin vogn og ble en rival. Hvem ville folk oppsøke for å bli tegnet, Joranger eller Einarsson? Om det ikke var et hamletsk spørsmålet, var svaret overmåte viktig for Joranger.
Over Knut Jorangers vogge sto det langt fra skrevet at han med vekslende økonomisk hell skulle livnære seg av tegnesaker. Det var vel snarere ventet at han skulle overta familiens snoba. Frukt og tobakk skulle ha blitt hans levebrød, hvis det hadde stått til den familiære bestemmelse. Joranger forsøkte seg også bak disken i en periode, men som han senere stadig sa: ”Det var kje någe for meg Eg klarte det bare ikkje…”
Det som var mye mer enn noe for ham – og for andre – var rett og slett de skjønne kunster. Han hadde mange strenger som han kunne slå an på sin lyre, men det var først og fremst tegningens kunst han dyrket. Den var det imidlertid ikke lett å livnære seg av.
Hans største tid som tegner var nok 50-tallet. Da boltret han seg i ”1.ste Mai”, som skulle bli til ”Rogalands Avis” etter et avismessig tvangsekteskap med ”Haugaland Arbeiderblad”, med tegninger av de forunderlige fremtoningene og de snodige skruene som den gang befolket bybildet.
Selv husker jeg Joranger best fra midten av sekstitallet. Spesielt sitter et bilde av tegneren som spikret i mitt minne. Det er fra den såkalte resepsjonen i de gamle redaksjonslokalene til ”Rogalands Avis” på Fiskepiren. Den knøttlille resepsjonen lå i annen etasje, hvor fru Anda regjerte på dagtid over det meste og de fleste. Hun hadde full kontroll i sine papirer, men langt fra den samme over bladets brogede utvalg av journalistiske pappenheimere. Hvor de befant seg til enhver tid, var hennes telefoniske fortvilelse.
Fru Anda – som aldri ble kalt for sitt fornavn, men som utelukkende het fru i alle mulige sammenhenger – var datter av den tidligere bedemann Myklebust. På folkemunne ble han selvsagt straks omdøpt til myklemann Bedebust, uten at selv den mest pågående reportersjel noensinne våget å nevne et slikt oppnavn på det fedrene opphav slik at ”franda” kunne oppfatte det. I noen tilfeller var det imidlertid et gode at hennes hørsel ikke alltid var like god.
Mens hennes sterke ånd svevde over resepsjonen på dagtid, levde den sitt eget liv om kvelden, styrt av tingenes tilfeldige spill. Nattredaksjonen i RA den gang behøvde du ikke mange fingrer for å kunne telle. Den ble ledet av en nattredaktør som hørbart var fra Fredrikstad og som hadde innført morgengrettenhet som en del av sitt kveldsrituale. Det var bare sånn det var. Nattredaktøren visste nemlig at han hver eneste kveld skulle overta en haug med løse ender som dagredaksjonen suverent hadde overlatt til kveldsfolket å snurpe sammen. I den viten ble Charlie aldri skuffet. Også den gang var det møter og seminarer som sa at slik og slik skulle tingene gjøres. Like fort som de nye produksjonsprosessene ble vedtatt, like kjapt ble de imidlertid arkivert i skuffen for ”ting-som-vi-likevel-ikke-orker-å-gjennomføre”. Det tok imidlertid bare en liten time før Charlie hadde ristet av seg kveldens morgengrettenhet, og iført seg sin ustanselige inspirasjonskappe. Den hadde plass og rom for mangt og mange.
Hvor fru Anda regjerte på dagen, hadde kveldsjournalisten sin arbeidsplass. Resepsjonen inneholdt også avisens bedrøvelige fotoarkiv og periodevis virkende båndopptaker. Høyt oppe på veggen hang en gammel radio som utelukkende tok inn sendingene fra riksnettet. I en krok, nær ved en ovn som av brannmessige årsaker sjelden ble brukt, sto en slitt gammel stol med dårlig sete.
På den stolen satt kveld etter kveld Joranger, og fant tilsynelatende et velbehagelig seteleie. Han var som en slags huskatt i kveldsredaksjonen. Han bodde like i nabolaget, men de aller fleste kveldstimene tilbrakte han på sin faste redaksjonsstol. For han var nok kveldsredaksjonen hjemme. Det kunne ofte virke som om han var av den oppfatning at borte var best.
”Hu e så sinte for tiå,” forklarte han når han kom. ”Å hu bler vel bare sintare viss eg ikkje går,” het det når han omsider fant ut at det kanskje var best å komme seg hjem til det han åpenbart ikke betraktet som noe lunt rede. Om hans familiære halvpart syntes det var greitt at Joranger tilbrakte kveldene i avisen, var det ingen i avisen som noensinne spurte henne om…
Knut Joranger hadde i atskillige år vært en hustegner i avisen uten noen fast kontrakt. Han registrerte og observerte bybildets hendelser, og levere sine bidrag med et lønnlig håp om at tegningene ville få føle trykket fra rotasjonspressen, og han få noen skillinger fra den kassen frøken Enoksen voktet som om den skulle ha vært hennes egen. Hun foretrakk å betale ut eventuelle honorarer i mynt.
Noen ganger ble han sendt ut sammen med reporteren for åskildre torglivets handel og turisters vandel. Den var den gang også prisen på markens grøde ble betraktet som viktig stoff. I slike stunder var Joranger i sitt ess og tegnet intervjuobjektene med frydefulle streker.
Da jeg begynte i avisen, var synet til Joranger begynt å svikte. Han tegnet ikke lenger, men han var alltid beredt til å gjøre et ærend for journalistene. Det dreide seg om en jevnlig repriseøvelse hvor han visste vel hva den enkelte skulle ha.
”Eg ska orna det i morå,” pleide han si etter å ha avtalt et innkjøp på polet for en eller flere av reporterne. Dagen derpå kunne du derfor observere Joranger, iført sin alltid omfangsrike frakk og hatten godt trykket ned mot ørene, på forsiktig vandring gjennom Byparken og mot det statlige utsalget på Strandkaien. Turen tok sin tid, for han vandret forsiktig og gikk vel egentlig ruten på gehør. Han hadde spasert den mange ganger, og visste vel at varene ikke skulle leveres før kveldsredaksjonen hadde avsluttet kveldens økt.
Om synet hans sviktet, var det ingenting i veien med hørselen til Joranger. Heller ikke manglet det noe på hans evne til å oppleve og til å dikte seg inn i situasjoner. Fortsatt husker jeg vel noen kvelder hvor den gamle skuespiller Olafr Havrevolds spesielle stemme strømmet ut fra radioen, mens han resiterte, ja egentlig spilte, ”En handelsreisende død”.
Joranger satt på sin stol, med hatten og frakken på, og fulgte nøye med. Han levde seg inn i handlingen. Han lo og han gråt. Han tok inn i seg hver eneste stavelse som lød fra radioens høyttaler. For en ung kveldsjournalist var det som en festkveld. Han hadde aldri sett noen tilsvarende innlevelse. Aldri hadde vel heller Olafr Havrevold hatt maken til publikummer. Joranger var trollbundet av fortellingen og fortelleren. Bare gudene må vite hvor han følte seg hensatt. Han var i hvert fall ikke åndelig til stede i redaksjonen. Det var utelukkende fysisk.
At han hadde sin hatt og frakk på mens han satt i kveldsredaksjonen, hadde sin naturlige forklaring. Dersom, mot all formodning, en av redaktørene i en slags vanvare skulle dukke opp utpå kvelden, var Joranger straks beredt til å forlate stolen og rommet. Han hadde sin respekt for autoritetene og ville som han sa, ”ikkje vær te bry for någen”. Eller som han også ofte sa om redaktørene: ”Eg tror kje di lige at eg sidde her..” Også i det hadde han nok atskillig rett.
Joranger hadde gjennom mange år tegnet et rikt galleri av medmennesker som den gang vandret på jorden. Han hadde tydeligvis spesiell glede av å tegne brannmester Evensen, ”Sjøyden”, som vanligvis tilbrakte dagene på en trapp i Jorangers absolutte nabolag, ”flue-Berly”, som alle unger med skrekkblandet fryd visste at spiste alle de fluene som hun kunne få fatt i, cellisten Thomas Haarr etc. Han tegnet disse og mange andre av datidens kjendiser i ulike situasjoner som en slags kommentar til tingenes gang etter gang.
Med stor glede kunne han også fortelle om igjen og om igjen om fiskehandleren i avisens nabobygg som en gang hadde betrodd Joranger med atskillig alvor hvor fælt det egentlig var å være forretningsmann. Han måtte nemlig lyve så mange ganger.
- Hvorfor det, spurte Joranger med all den finere forretningserfaring som oppvekst i en frukt- og tobakksbutikk hadde gitt.
- Jo, svarte den melankolske fiskehandler. - Når kundene går, så seie di ofte, så må du hilse fruen. Og så seie eg bare takk, det ska eg jørr…
- Ja – hva så? spurte Joranger igjen med en viss forvirring i stemmebåndene.
- Ja, men eg lyge jo, når eg seie takk te å hilsa fruen. De e jo bare syster mi…”
Det var en situasjon etter Jorangers hjerte. Også derfor ble han nært knyttet til en av byens poeter og rimsmeder, Lauris Torsen, som med vekslende mellomrom leverte poetiske kommentarer til verdens lokale gang. De ble gjerne utstyrt med en av Jorangers gamle tegninger som var behørig arkivert ett eller annet sted på redaktør Riis’ kontor. Det var et kontor av den typen hvor man kanskje kunne finne en sykkel gjemt under bøker og blader på skrivebordet. Men Jorangers tegninger fant han alltid når det var påkrevd.
Lauriz Torsen, som står bak en lang rekke av de klassiske Stavangervisene, eksempelvis ”Eg e fydde på Straen” (det var for øvrig også Knut Joranger), sa en gang om Joranger som karikaturtegner at: ”han ser rett i jønå deg. Det e derfor han e så raske med stregen. Han ser deg…”
Joranger var en rask tegner. Med atskillige snev av selvironi karakteriserte han seg som hurtigtegner, men det var kanskje helst for å ta brodden av kommentarer fra såkalte forståsegpåere som ikke så mennesket for bare frakken. Joranger var en takknemlig og hjertelig mann. I 1964 satt han modell for bror min.
Da Joranger med forstørrelsesglass og øynene nærmest tett opp i papiret, så det endelige resultatet, ble han like rørt og glad som han en gang hadde blitt over opplesningen til Olafr Havrevoll. Hver gang han senere bokstavlig talt støtte på bror min, stoppet han, løftet hånden til hilsen, og ropte ut med den stemmekraft han klarte å mobilisere:
”Takk for at du gjorde meg så fine…”
Da Knut Joranger vandret ut av denne jordens jammerdal, var vi en del kolleger fra Rogalands Avis som bar ham til den siste hvile. Under myndig kommando av bedemann Leonard Hvidding, klarte vi med atskillig møye å få plassert Jorangers kiste på riktig plass på den innretningen som skulle frakte ham ned til den siste hvile. Ennå kan jeg høre hans hustrus høye hulk da bedemann takket oss for deltakelsen. Hun var av italiensk ætt og hadde et latinsk følelsesliv og temperament. Det var kanskje derfor den milde vandrer opplevde henne i sitt livs svanesang som ”så sinte”…
Engwall Pahr-Iversen