Økonom sin fasade slik den framsto i 1930 - og i hovedsak gjør i dag.
For første gang skal gi mang en ting rang. Også når det gjelder forløsningen av et varemagasin. Fortsatt er det mange som husker åpningen av Stavangers aller første store varemagasin – Økonoms Magasin – i 1955. Det skulle på sitt vis være Stavangers svar på Oslos fornemme forretningssted Steen og Strøm. Færre er det kanskje som husker at Økonoms Magasin egentlig ble åpnet et kvart århundre tidligere. Det steg opp som en form for en ”butikk-fugl-fønix” fra askehaugene etter den store sentrumsbrannen i 1929.
Flere av bygningene i Laugmannsgaten og Hospitalgaten ble den gang offer for flammehavet. Forbruksforeningen Økonom kjøpte en av branntomtene og bygget byens første varemagasin, Økonoms Magasin. Bygningen har fortsatt i dag samme fasade mot Klubbgaten og Hospitalgaten som den hadde da bygget ble tatt i bruk i 1930.
Det var imidlertid ikke noen butikkåpning som ble mottatt med begeistrede jubelrop fra den lokale handelsstand. Tvert om ble butikken utsatt for boikott på flere felter. Deler av den lokale handelsstand gjorde for eksempel sitt beste for å forhindre at leietakere skulle flytte inn i nybygget. De som trosset pålegget og likevel flyttet inn i Økonoms forretningsgård, ble utsatt for ”en tilfeldig” boikott, enten de nå var tannleger eller damefrisører. ”Ikkje brug di”, var parolen som gikk fra noens munner til andres ører. Budskapet hadde sin effekt.
En mulig leietaker tjente for øvrig på boikott-parolen. NRK, som hadde snust en smule på Økonoms hus som sitt sted å være i sentrum, fikk plutselig et langt billigere leietilbud i Solagaten og slo til. Også leverandører av forskjellige varer ble oppfordret til å boikotte det nye varemagasinet. Det het at det ville ”drepe manufakturhandelen i byen”. De ordene bekreftet egentlig bare den danske humoristen Storm Ps utsagn om ”at det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden…”
Noen av byens vareleverandører kom likevel luskende med sine varer da kveldsmørket seg inn over byen slik at ingen skulle merke at de leverte varer til Økonom. Også Økonom benyttet seg for øvrig av samme fremgangsmåte. Skulle varer leveres til kunder i ”de såkalte fornemmere og finere strøk av byen”, skjedde gjerne leveransen med varebiler som ikke uten videre kunne identifiseres med Økonom. Bilene hadde ingen reklameskilt. Det var en form for diskret forsendelse…
Den gang var det mange beboere i byens bedre strøk – som det gjerne het – som gjorde det ganske klart at ”de aldri ville sette føttene sine inne i Økonomen. Hvis ikke vår kjøpmann hadde den varen vi ville ha, ville det være helt utelukket å kjøpe den i forbruksforeningen”, sa finslige fruer med sterkt snurpede stemmebånd
Synspunktene var formodentlig utløst av et leserinnlegg som kjøpmann Jonas J. Oftedal hadde skrevet i Stavanger Aftenblad i slutten av september 1931. Han var leder for Stavanger Handelsstand aksjonskomite og var ikke et øyeblikk i tvil om at forbruksforeningens mål og egentlig mening var å ”utrydde de private kjøpmenn”.
Han nøyde seg ikke bare med å påpeke den generelle utryddelsesfare, men slo opp et langt bredere lerret, smekkfullt av illrøde faresignaler. Oftedal hevdet at forbruksforeningen var ledet av revolusjonære elementer og dermed representerte en fare for hele samfunnet. Han fryktet at hvis forbruksforeningene ble de ledende innenfor vareomsetningen, ville de nekte å levere varer – for eksempel til forsvaret – med den klare konsekvens at ”sult ville tvinge så vel militærmakten som hele det borgerlige samfund til at bøye av…”
At forbruksforeningene vakte langt mer motstand i Stavanger enn i andre deler av landet, hadde formodentlig sammenheng med at kooperasjonen sto svært sterkt blant arbeiderne i byen. I så måte hadde de sitt utgangspunkt i det gamle Støberi og Dok. To av byens forbruksforeninger, Økonom og Bikuben, var allerede da Norges kooperative Landsforening ble stiftet i 1906, blant landets aller største. På samme tid fantes det egne forbruksforeninger både i Hillevåg, på Holmen, på Løkkeveien og Våland samt i Sandnes og på Jåttå. Som det het i ”I.ste Mai” i februar i 1904: ”kooperative foretagender vokser nu opp som paddehatter her i vor by…”
Da NKL i 1925 arrangerte landskongressen i Stavanger, var det nettopp omfanget av den kooperative virksomheten i byen som imponerte delegatene mest. Derfor ga vel også Tellef Haraldstad uttrykk for den alminnelige mening på landskongressen, da han i en festsang formulerte følgende verselinjer:
”Vi hilser Stavanger som samvirkets by,
den første blant byer vi eier.
Saa vide om land gikk dit navn og dit ry,
Du bragte oss seier paa seier.
Og mottoet: enighed – styrke!
Det satte sit præg paa dit yrke.”
Den generelle styrke som forbruksforeningene hadde blant arbeidsfolk, og den stadige sterkere politiske polariseringen på slutten av 1920, var vel det som utløste et høyst spesielt arbeidsforbud i Stavanger.
Gunnar Roaldkvam skriver i sin bok om samvirkelaget Økonom – ”Fra disk til stormarked” – blant atskillig annet det følgende om dette sær-stavangerske yrkesforbudet:
”Stavanger Kolonialkjøpmenns Forening hadde allerede fra 1928 tatt inn en bestemmelse i vedtektene sine om at medlemmene skulle forplikte seg til ikke å ansette noen som tilhørte en kooperativ familie. Kjøpmennene skulle også unngå enhver forretningsforbindelse med noen som hadde kooperatører blant sine ansatte.
Aksjonskomiteen (til Rogaland Handelsstand) fulgte opp denne linjen. Det ble gjort flere konkrete framstøt overfor medlemsbedrifter for å rydde ut ansatte som var medlem i en av forbruksforeningene. Det ble også sendt brev til flere ansatte med klare trusler. Dette resulterte også i at noen meldte seg ut av forbruksforeningene.
Alle ansatte ved Stavanger Smørfabrikk ble for eksempel tvunget til å melde seg ut. Men da bedriftsledelsen forsto at dette ville bety et betydelig økonomisk offer for arbeiderne, ble det – ”innrømmet et lite lønnstillegg for å ekvivalere overgangen til de private kjøpmenn.”
Aksjonskomiteen organiserte også direkte boikottaksjoner. Larsens Tobakksfabrik as unnlot først å svare på aksjonskomiteens henvendelse. Men for å framtvinge et svar, gikk Stavanger Kolonialkjøpmenns forening til en blokade av fabrikkens produkter. Fabrikken vegret seg et halvt års tid, men bøyde så av for blokaden, og sluttet å levere varer til forbruksforeningene”.
Den kooperative distriktsforeningen i fylket lot lenge boikotten gå sin skjeve gang. I 1931 syntes den imidlertid at nok var blitt mer enn nok. Den reiste sak for det nasjonale trustkontrollrådet. Det tok et år før dens kjennelse var klar. Aksjonen ble stemplet som klart ulovlig. Boikottaksjonene måtte straks opphøre, var det klare og kontante kravet fra trustkontrollen.
Dommen gjorde at Larsens Tobakksfabrikk as ønsket å gjenoppta forretningsforbindelsen med forbruksforeningene. Om den ikke nettopp ba på sine knær, var det i hvert fall en ydmyk og angrende tone i fabrikkens bønne-brev om å bli venner igjen: ”Vi håper at kooperationen ikke overfor oss vil bruke så nedverdigende midler som kjøpmannsstanden har brukt”. Tobakkfabrikantens fromme bønn ble besvart med et nei…
Aksjonskomiteens leder, Jonas J. Oftedal, brukte imidlertid sine metoder da han skulle forklare medlemmene hva utfallet i trustkontrollrådet egentlig innebar. Han viste en svær, rødfarget blekksprut som med sine store fangarmer omfavnet – og hadde kontroll med – hele det norske samfunnet. Den åpenfare folkefienden, i Oftedals øyne, var helt tydelig kooperasjonen.
Det hører imidlertid med til datidens historiske bilde at det ikke var noen samlet handelsstand som lånte begge ørene til aksjonskomiteens gjøre og laden. Det fantes en temmelig taus minoritet.
Etter de traumatiske tredveårene og de fæle førtiårene, fremsto femtiårene med en ny og optimistisk tone i Stavanger. Derfor het det også i Økonoms årsberetning for 1950 at ”medlemmene har trofast sluttet opp om foreningen i gode og onde dager. På dette fundamentet kan vi sikkert se framtiden i møte med de beste forhåpninger”.
Forbruksforeningene nøyde seg ikke bare med å se fremtiden i møte, Økonom ville også skape den. I 1950 tok Økonom i bruk fylkets første selvbetjeningsbutikk i Baldersgaten på Våland. Det krevde en betydeling ombygging og -innredning, og var sterkt inspirert av butikkutviklingen på den andre siden av Atlanterhavet. Det heter i årsberetningen fra 1950:
”Denne form for butikkutsalg som i en årrekke har vært praktisert i stadig stigende omfang i Amerika, har nå fått innpass hos oss. Utsalg 6 i Baldersgate 2 er innredet for dette og ble etter ombygging tatt i bruk i september. Det later til at våre medlemmer er meget godt fornøyd med butikken, så alt taler for dette blir grunnlaget for nye eller moderniserte utsalg i framtiden.”
Det skulle det bli. Allerede året etter ble den første spesialbygde selvbetjeningsbutikken tatt i bruk i Brønngaten. Den hadde også fått kjøledisker, og senere skulle butikkutviklingen preges av selvbetjening samt kjøle- og frysedisker.
Mens resten av Norge ennå feiret fornøyelsen av å ha vært vertskap for de olympiske vinterlekene i 1952, gikk det ut et brev fra forbruksforeningen Bikubens hovedkontor på Nytorget i Stavanger den 24. mars i 1953. Det var stilet til dens forretningsforbindelser, og innholdet skulle få betydning for utviklingen innenfor den lokale kooperasjon. Det het i brevet:
”Vi tillater oss herved å meddele Dem at vår forening fra 1. april 1952 slutter seg sammen med forbruksforeningen Økonom og at disse to foreninger fra nevnte dato er en forening som får navnet: Forbruksforeningen Økonom.
Forbruksforningen Bikubens samtlige aktiva og passiva overføres til Forbruksforeningen Økonom således at Forbruksforeningen Økonom med sin felles formue blir ansvarlig for forbruksforeningen Bikubens forpliktelser.
Forbruksforeningen Økonom overtar således fra 1. april 1952 alle våre eventuelle varekvoter som måtte forekomme.”
Hadde en slik sammenslutning skjedd i dag, ville formodentlig den nye foreningens navn ha blitt ØkonomBikuben. Den gang var det imidlertid ingen tvil om at storebrors navn var det som skulle leve videre. Sammenslutningen innebar en omstilling til nye forretningstider, men betydde også en slutt på det som ble kalt for en ”fredelig kappestrid” mellom de to foreningene. Mange så på denne konkurransen som svært positiv. De mente at den bidro til at ”lederne ikke har saa let for at slappe av, men maa holde sig i stadig aktivitet for at holde sin forening paa høide med de øvrige”…
Selv om mange – også innenfor kooperasjonen – nok egentlig hadde ment at det var altfor dristig å satse på et varemagasin i Stavanger i 1930, skulle det vise seg at virksomheten vokste og vokste. Krigsårene innebar også et utall handelsmessige bremseklosser, men da freden brøt løs, strømmet det også på med vyer for utvidelse av varemagasinet. Det første synbare tegnet var at Økonom kjøpte Laugmannsgården, slik at varemagasinet kunne utvides.
Den utvidelsen skjedde imidlertid ikke over natten, heller ikke over året. Selv om Økonoms styre allerede i 1950 hadde slått fast at ”plassmangelen i varemagasinet er nå helt fortvilet, både med hensyn til lager og butikkplass”, ble et nytt stormagasin først åpnet i 1955. Da manglet det heller ikke på selvskryt og store ord. Ifølge ”Kooperatøren” hadde nemlig kooperatørene i Stavanger ”satt opp et minnesmerke som har vakt opsikt viden om”.
Det som hadde vakt ”opsikt viden om”, utdyper magasinet på denne måten:
”Stavanger har fått et nytt trekk i bybildet. Det er Økonoms Magasin, Norges nyeste og flotteste stormagasin, som sammen med den gamle Domkirken og det nye hotell Atlantic, er markerte siktepunkter når det gjelder den fremtidige bysaneringen, som vil omskape Stavangers tettbygde sentrumsidyll til betonghard effektivitet, i stil med jetflyene som spjærer himmelsilken over Breiavatnet.
Det bærende prinsipp i den vakre og gjennomførte innredningen er at kjøperne skal komme i kontakt med varene. Derfor er de tradisjonelle diskene med tilhørende reoler fulle av pappesker, erstattet med montre som både gir kjøper og selger oversikt over de varene som finnes.
I ro og mak kan kjøperne treffe sitt valg. Varene er prismerket og forsynt med opplysninger om størrelse og lignende. Det er det amerikanske selvvalgsystemet som her er gjennomført, men vel og merke, Økonom har suget det av eget bryst.”
Nå er det lite som varer evig, selv ikke et vidunderlig varemagasin har et evigvarende datostempel. Etter hvert tygget tidens tenner nådeløst også på Økonoms Magasin. Mot slutten av 1960-tallet var verken magasinet eller vareutvalget noe som vakte ”opsikt viden om”. Det virket helst som en butikk fra i forgårs – hva det jo også egentlig var.
Tjue år etter at Økonom og Bikuben inngikk i det hellige forretningsekteskap, ble Økonoms Magasin begravd i all stillhet og bare med den nærmeste eierfamilie til stede under det lange farvel. Samtidig gjenoppsto Domus Stavanger i lokalene og ble mottatt med begeistring, også av ordfører Arne Rettedal som kalte det for ”en verdifull tilvekst til Stavanger sentrum”.
Domus-konseptet – som hadde fått navn etter det latinske ordet for ”hjem, bosted og husholdning” – krevde mer plass enn det gamle magasinet hadde. Bygget ble derfor utvidet med en snau fotballbane. Nye avdelinger kom til, mens for eksempel møbelavdelingen ble flyttet til de gamle lokalene til Sven Andersens Møbelfabrikk i Hillevåg.
Også et Domus-opplegg hadde tydeligvis blitt påført et stempel som sa ”best før …”. Domus var åpenbart ”best før” slutten av 1970-tallet. Om det ikke var økonomiske tsunamier som slo inn over Laugmannsgården, var det likevel vonde økonomiske brottsjøer.
Økonom forsøkte å ri på bølgegangen med å omdøpe senteret til Domus City, og samtidig la de ulike avdelingene få nye og mer fancy navn. Kosmetikken hadde imidlertid ikke den ønskede virkning. Det var ikke så lett å skjule at fru sentrums-Domus hadde fått langt flere enn noen rynker. Hun bar tydelig preg av sin alder. Likevel var det mange som syntes at den gamle dame fortsatt hadde sin sjarm, aller mest blant de kooperatører som følte både slekts- og aldersskap med foreningen.
I 1987 ble sentrumsbygget solgt – bortsett fra kolonialen i første etasje – og dermed forsvant varemagasinet fra sentrumskjernen. Domus Sentrum/City var død. Det skulle imidlertid gjenoppstå på Kristianslyst. Det er imidlertid en helt annen historie…
Engwall Pahr-Iversen