Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel på at de tradisjonelle stavangerske sukk og stønn over å bli forbigått av Bergen, i betydelig grad er blitt kompensert ved at Stavanger i hvert fall klarte å komme foran folk fra Trondhjem. Det skal handle om da Norges Varemesser fikk sitt sted å være i Stavanger sommeren 1933.
Egentlig startet eventyret tre år tidligere. Da hadde Norges Varemesser, som var blitt etablert i Oslo 1920 og som virkelig skulle slå noen durabelige slag for det norske nærings- og forretningsliv, funnet ut at den ville arrangere den nasjonale messe også utenfor Oslo.
Det var også blitt gjort i 1927, i Bergen, med et godt resultat. Bergenserne gikk mann av huse for å oppleve denne presentasjonen av hva norske firma hadde å by på. Derfor mente direktør Rolf Stranger i Varemessen at eksperimentet med å avvikle messen utenfor Akershus-området burde gjentas, og han mente at Trondheim ville være akkurat det riktige stedet for en slik messe.
Trønderne måtte imidlertid takke nei. Det fantes ikke plass i byen for en slik stor mønstring så tett opp i den tradisjonelle Trøndelagsutstillingen. Dermed gled Stavanger ikke særlig stillferdig inn fra sidelinjen. ”Vi tar mer enn gjerne hele arrangementet,” ropte kjøpmann Peter H. Petersen høyt på vegne av Handelsforeningen. Hans rop ble hørt over Langfjellene.
Varemessen ble lagt til Stavanger.
Åpningsarrangementet ble fastsatt til å finne sted søndag 16. juli kl. 13.00. Ikke bare hadde kong Haakon tilsagt sitt nærver ved åpningen, men også statsminister Joh. Ludv. Mowinckel skulle komme til byen. Riktignok ikke i egenskap av å være statsminister, men i sin funksjon som sommer-fungerende handelsminister. I den rollen skulle han stå for den høytidelige åpningen av messen.
En ting var imidlertid å bestemme en dato for en messe og sette opp den offisielle og autoriserte hedersgjestelisten. Noe ganske annet skulle det vise seg å være å ferdiggjøre et utstillingsområde som skulle gi plass til omkring 315 deltakere. To områder måtte tas i bruk, Kampen skole og Bjergstedparken, for at de enkelte deltakerne skulle få mulighet til å vise hva de sto for. Gjennomgangsmottoet for hele messen var ganske enkelt og lettfattelig: ”Kjøp norsk”.
Messen hadde sin egen arkitekt, Waldemar Hansteen, som virkelig hadde måttet trylle for å forandre den gamle restauranten i Bjergsted til et moderne funkisbygg. Arkitekten hadde ingen tryllestav, men til gjengjeld hadde han uendelige mengder med strie som han dekket den gamle bygningen med. Han pakket den rett og slett inn. Hansteen foretok deretter noen kulisse-kunster - og vips, så fremsto det gamle serveringsstedet i ny form som restaurant, nydøpt til ”Vibå”. Potemkims kulisser var åpenbart ingenting mot Hansteens…
Nå var det ikke helt uten diskusjon at restaurantnavnet ble ”Vibå”. Disponenten i Norges Varemesser, den senere Oslo-ordføreren Rolf Stranger, hadde fått det for seg at navnet burde være ”Vibo”. En språklig gjennomgang med den lokale dialektekspertisen overbeviste imidlertid Stranger om at enten måtte navnet på den jærske vårfuglen ende på en å, eller så fikk man heller finne på en annet navn på serveringsstedet. Det ble derfor ”Vibå”, selv om nok mange mente at fuglelogoen som ble brukt, minnet mest om en Flamingo. En slik vipe hadde aldri vært sett på jærmarkene…
Kampen skolegård ble utstyrt med flere utstillingspaviljonger i skolegården, men mest i øynefallende var to svære utstillingsgjenstander som ønsket de besøkende velkommen. Askim Gummivarefabrikk hadde laget en kjempestor kalosje, mens Sandnes Ullvare bidro med et like digert garnnøste. Det gjaldt om å sikre seg folks oppmerksomhet. Nå var det riktignok enkelte vittige sjeler som fortalte med mild malice i stemmebåndene at kalosjen slett ikke var brukbar i regnvær. Det var nemlig to svære hull i den foran. Dermed måtte firmaet fortelle at det etter hvert skulle bli plassert to høyttalere i hullene. Det var ikke så lett å bli ferdige med alt. Det var enda et døgn til åpningen, som direktøren fortalte avisene.
Disponent Rolf Stranger var ikke mye taletrengt. Han ble interpellert av en lokal avisskribent på denne måten dagen før åpningen:
”- Si hensikten med Norges Varemesse i en linje, disponent Stranger.
- Det skal jeg si i morgen. Husk jeg har sagt det mange ganger før; i morgen må jeg finne en ny måte å si det på, den kan jeg ikke gi fra meg i dag til Dem.”
Og dermed ble det. Til gjeldgjeld hadde statsminister Joh Ludv. Mowinckel tatt de store ord i sin munn. Han skrev i programmet for messen blant annet følgende ord fra statsministerens kontor:
”Sommer i Stavanger! Bredevannets smilende ynde med Domkirkens skjønne alvor over det hele. Hvite seil på den vindfriske fjord og Ryfylkefjellenes blankpussede bakgrunn.
Varemesse i Stavanger! En virksom og virkelysten bys levende liv. Et arbeidets møte for hele landet. Til gagn, glede og eksempel.”
Han var ikke særlig snauere, Lars Ramndal, da han fikk plassert i avisene et kvad på 6 vers som han innledet slik:
”Norges drott. Norges folk
Menn fra mange land å nemne
Møter her til kjøpmannstemne
I so fin ein somarbolk
Vel velkommen. Ver velkommen
Hit til byen, her til land
Til Stavanger og til gamle Rogaland”
Det var kanskje ikke rart, med alle disse store ordene som fløy fort gjennom sommerluften, at kong Haakon søkte tilflukt i Munkehagen hos fylkesmann Norem på lørdagskvelden. Han spiste sin middag mens panserskipet ”Tordenskjold” lå vel fortøyd ved Skagen. Skipet var blitt møtt av en armada med småbåter på sin vei inn Byfjorden. Det ble sagt at selskapet hos den evige fylkesmann var så muntert at kongen ikke brøt opp før halv tolv-tiden…
Søndag 16. juli ble innledet med lett duskregn før solen brøt gjennom skylaget, og det ble som det ble skrevet, ”helst litt for varmt”. I hvert fall var det enkelte av de speiderne som var utkommandert for å lage espalier for kongen, som nok følte at det ble for meget å stå så lenge i solen. Det ble imidlertid sett stort på speidernes frafall i avisene dagen derpå. Noen besvimelser hadde tydeligvis ikke ødelagt feststemningen.
Verre var det imidlertid under festgudstjenesten i Domkirken. Den ble riktignok omtalt som svært stemningsfull – også fordi organisten hadde fått musikalsk støtte av musikere fra byorkesteret – men, som det het, ”det virket ikke lite forstyrrende at folk ble sluppet inn gjennom koret til like før prekenen”.
(Nå gikk det ikke mange dagene før en av de mange som var sluppet inn gjennom koret, tok til motmæle. Han gjorde det ganske klart at kirketjeneren bare hadde gjort sin plikt da han slapp de faste kirkegjengerne inn denne veien. Det måtte jo være mulig å skaffe plass til oss faste kirkegjengere også, fremholdt den anonyme leserbrevskribenten.)
Biskop Pettersen talte over dagens tekst, Joh 1. 35-52, og som det het i Stavanger Aftenblad: ”Biskopen bar fram dagens budskap med en sterk indre overbevisning og kraft”. Deretter gjenga avisen hele biskopens tale slik at hans ord skulle bevares for ettertiden. Avisen beklaget for øvrig at den ikke kunne gjengi i sin helhet alle talene som ble holdt ved åpningen. Til gjengjeld var det 6000 som fikk høre ordene fra scenen i Bjergsted.
Etter åpningshøytideligheten fikk kongen og hans følge servert kommunal lunsj i restaurant ”Vibå”. Ordfører Marnburg var vert og bød på et måltid som besto av postei, smørbrød, farris, øl, kaffe, sigaretter og sigarer. Det var høy stemning under bordsetet, like høy som stemningen var da det var kveldspremiere på messerevyen ”Flamingo”. Den var skrevet av Per Kvist og Lauriz Torssen, et revymessig radarpar som hadde ansvaret for mange lokale revyer. Et samarbeid som vel strandet etter hvert som Per Kvist stjal med seg Torssens viser til eget bruk. For eksempel ble ”Eg e fydde på Straen, eg” til ”Eg e født på Nøstet, eg” i en Bergensrevy som Kvist sto for.
Revyen ble omtalt som ”god, men ikke særlig dyptloddende”. Det var helst den første akten som påkalte de fleste latterbrølene. Sentrale revykrefter var Alfred Bredahl, Magnus Samuelsen, Aslaug Tønnessen og balletten fra Chat Noir. Den ble spilt hver kveld under messetiden, uavhengig av hvilke arrangementer som foregikk. Hver dag hadde et eget arrangement, fra Husmorens dag til Bondens dag.
Åpningskvelden innebar også kongelig middag på Sola Strandhotell. Avisene forteller hvordan Solabuen hadde vaglet seg langs veien for å få et glimt av den kongelige kortesje. Direktør Axel Lund hadde ikke spart på noe når det gjaldt dekorasjoneer i hovedsalen. Det var pyntet med 1000 røde nelliker, og over 1500 erteblomster lå luftig strødd langs kuvertene.
I denne salen satt de 140 høytidelige menn som var invitert til seansen. Kvinnene befant seg i naborommet. Eller som det het i den megetsigende avisteksten: ”I en særskilt sal hadde Varemessens damer og en del fruer fra Stavanger i et antall av 30, fått plass…”
Nå fikk alle servert den samme maten. Også den gang var man svært opptatt av å tilberede lokal mat. Derfor inneholder menyen først jærsk hønsesuppe, og deretter hummer, laks og reker fra Sola. Hovedretten var Stavangerlam med nye jærske grønnsaker. Også jordbærene kom fra Sola, men det ble ikke nevnt hvorfra kransekaken til kaffen kom. Til gjengjeld ble det sterkt understreket at det hadde vært et vellykket bordsete med mange og lange taler. Sånn sett har det sin pris å være på de kommunale gjestelister. De må høre mye…
På den tredje messedagen ble de tolv offisielle utenlandske representantene, fra Tyskland, England, Belgia og Frankrike, tatt med på båttur til Lysebotn med ”Stavanger 1”. De ble etter sjøturen landsatt i Dirdal og så kjørt tilbake til Stavanger via Gloppedalen og Bjerkreim. Det ble betraktet som en spesielt vellykket tur, aller mest fordi at deltakerne selv måtte rydde vei for kjøretøyene etter at steiner var falt ned på den smale veien. Den form for veirydding hadde ingen av gjestene vært på med før.
Da det ble satt sluttstrek med et såkalt imponerende fyrverkeri den niende messedagen, viste det seg at det hadde vært omkring 75 000 mennesker innom messen. Det var noe mindre enn messegeneral Rolf Stranger hadde håpet på, men han hadde blitt overbevist fra lokalt hold om at det var et meget betydelig fremmøtte likevel.
Han sa seg dermed fornøyd selv om han understreket at messen nok ikke ville gå i balanse. Det ville bli et underskudd, men uten at han våget å tallfeste noe beløp. Hans inntrykk fra utstillerne var at noen var såre tilfreds med det de hadde solgt, mens andre klaget over at de ”ikke hadde solgt for fem øre”.
Mest fornøyd var kanskje Bjelland, som hadde satt opp et stort glass med buljongterninger hvor publikum skulle gjette hvor mange terninger det fantes i glasset. 16209 besøkende tippet. Da politiet omhyggelig hadde talt opp hver eneste buljongterning, viste det seg at det var 12646 terninger i glasset. Den som kom nærmest og fikk første premien på 50 kroner, var for øvrig Ole F. Johnsen fra Jorenholmen.
Dagene derpå messen brakte avisene et leserbrev fra en haugesundskvinne som stilte et spørsmål som noen fant svært betimelig, men som andre ikke likte, skjønt det er vel hennes ide som har vunnet fram i de senere tiders messesammenheng. Hun spurte nemlig: ”Ville det ikke være en ide å lage en varemesse i stil med de gode gamle dagers markensdager? En messe hvor ikke bare grossister og kjøpmenn fikk kjøpe – men også hele folket…?”
Mange gjorde mer enn å grunne på leserbrevskribentens ord i sitt hjerte. Senere har jo messer handlet om å få folk flest til å kjøpe…
Engwall Pahr-Iversen