Kongsgård har fra gammelt vært Stavanger læringssenter.
Det er ikke alltid at tingene er som de synes å være. Eksempelvis har heller ikke søndagsskolen alltid vært en søndagsskole. I noen år var den egentlig en hverdagsskole...
Denne fortellingen skal i hovedsak handle om en søndagsskole som ikke hadde som sitt absolutte primære mål å belære den oppvoksende slekt om de bibelske beretninger – fortrinnsvis ved å fortelle om de sterkt fallende engler fra flanellografen – samt å utdele en ukentlig strålende stjerne som et hjertelig takk for det punktlige søndags-frammøtet.
Stavanger søndagsskole ble stiftet i 1812 av tre pyntelige prestemenn med etternavnene Støren, Rasmussen og Kielland, som i fellesskap også tok seg av undervisningen i andre fag enn bibelhistorien. ”Rykk og napp” kunne for så vidt være en megetsigende merkelapp både på opplæringen i og oppslutningen om denne skolen. Det var nemlig slik at søndagsskolen snublet av gårde på lærdommens landevei. Det var først da residerende kapellan Alexander Lange blåste nytt liv og ny giv inn i Søndagsskolen i 1820, at den virkelig fikk full fart i sine skoleseil.
Ifølge Carl Lous sin Stavangerske Cicerone fra 1868, var søndagskolens formål ”at skaffe haandtværksdrenge, der som oftest har liden fritid, fri undervisning i de alminneligste fag. Elevernes antall er 90, og undervisningen skjer fra kl. 6-9 søndag formiddag i almueskolen ved Domkirken. Skolen der ejer et Løvdahls legat paa 500 spd, har 4 lærere, hver med en aarlig løn af 20 spd.”
Nå fantes det selvsagt også den gang søndagsskole som samsvarte med dagens søndagsskolebegrep. Disse skolene ble i de offisielle papirene kalt for ”søndagsskole for ukonfirmerede børn af begge kjønn”. Denne tradisjonelle formen for søndagsskoler drev ikke undervisning i den ”verdslige verdens skolefag”, men skulle utelukkende medvirke til disse barnas sjelelige ”opbyggelse og belærelse”.
I motsetning til ”søndagsskole for ukonfirmerede børn af begge kjønn”, skulle ikke Stavanger søndagsskole forberede elevmassen på det evige livs muligheter. Den skulle forberede dem til et yrkesliv på jorden.
De første spor til en relativt planmessig undervisning i Stavanger stammer fra 1296, da scholasticus Steinar drev en latinskole i nærkontakt med katedralen. Om denne skriver Carl Lous:
”Ved reformationen, da der blev vendt op og ned paa allting, kom ogsaa den i forfald, hvorfor kongen i 1544 befalede kirkeraneren Thord Røed ”at holde skolen ved magt”. Han maa imidlertid have taget denne befaling meget let; thi i de føromtalte ”nødagtige artikler” fra omkring 1557, ansøges kongen om, ”at skolehuset maatte forbedres, at det skulle ikke falde ned og henvendes til anden brug, og at der maatte findes raad, hvor skolemester kunne boe”. Tillige begjæredes, men forgjæves, at nogle av ”degnene eller peblingerne” – som skolediciplene den gang kaldtes – maatte underholdes paa kongens bekostning i bispegaarden, saaledes som det havde været skikk fra gammel tid af.
I den store synode, som biskop Jørgen Erichsen holdt i 1573 i Stavanger med sin stifts gejstlighed, besluttedes at ansøge kongen om, at den fjerde del af tiende – det saakalte degnekorn – maatte uddeles til de fattige skoledrænge i Stavanger. Disse fristede som oftest et kummerlig liv med tjeneste og løben for hvermand, hvorfor de ogsaa kaltes løbedrenge.
Almuen var i det hele taget i hine tider meget uvillig til at bidrage til skolen, hvortil den var pliktig etter ordinantzen. Endnu i 1612 maatte derfor lensherre Kaas i en skrivelse byde almuen noget at hjælpe til Stavanger skole.”
Den yrkesrettede opplæring kom følgelig i gang atskillig hundreår etter at løbedrengene pugget sine latinske gloser. Etter søndagsskolens tilbud til de svenner som gjerne ville bli mestere i sitt fag, oppsto i 1853 ”Stavanger offentlige tegneskole”. Dens begynnelse ble proklamert på denne måten i byens aviser:
”Mandagen den 3die october førstkommende aabnes byens offentlige tegneskole. Undervisningen vil foregaa fire dage om ugen, fra kl. 6 til kl. 8 om aftenen. De indtegnede elever møter til nevnte tid ved Kongsgaards skolebygning.”
Både søndagsskolen og tegneskolen holdt hus i Kongsgård skolebygning. Den ærverdige gamle bygningen var tydeligvis et senter for undervisning på 1800-tallet i Stavanger. Det var med tanke på den gamle kongsgården at Jens Zetlitz salte sin Pegasus og kvad så infløkt:
”Det fyrstelige Kongsgaard,
i hvis skygger
du flora ser i fremmed prydelse
og Dryas hos Pomona venlig bygger”
Etter århundrer som bolig både for bisper, lensherre, amtmenn, riddere og kremmere, solgte dens siste eier, sorenskriver Eilert Hagerup Schiøtz, den 18. mai i 1825 Kongsgård til byen for 4000 spd. Den skulle brukes som ”lærd og borgerskole”. Å opprette en egen skole var ikke noe som byens borgere selv hadde funnet på. Tvert om var det i en kongelig resolusjon fra oktober i 1824 forlangt at Stavanger måtte starte en slik skole. Kravet ble først innfridd i 1826.
Både søndagsskolen og tegneskolen hadde et likhetspunkt i tillegg til adressen; begge hadde utelukkende gutter som elever. Guttene måtte være fylt 14 år og måtte kunne dokumentere – rett og slett bekjenne – ”sine sedelige forhold”. Det var imidlertid ikke nok med moralsk levned. Guttene måtte også kunne ”regne med sikkerhed de 4 species i benevnte tall, samt skrive en nogenlunde ren og tydelig haand”.
Etter hvert forsvant både søndagsskolen og tegneskolen inn i den kommunale glemmeboken. 50 år etter at Kongsgård ble tatt i bruk som ”lærd og borgerskole” – i 1876 – fattet Stavanger bystyre et vedtak som skulle få historisk betydning. Det vedtok nemlig å etablere en Teknisk Aftenskole som etter to års svangerskap ble tatt i bruk i 1878.
Den startet med 39 elever i et treårig undervisningsopplegg med fag som geometri, kjemi, fysikk, modellering, tegning i tillegg til bokholderi og budsjettering etc. At tegning sto på timeplanen, hadde formodentlig sammenheng med at den gamle tegneskolen ble en del av den nye Tekniske Aftenskolen. Etter fire års virksomhet på Straen, flyttet skolen til Bergeland, hvor den holdt hus i atskillige tiår.
Slutten av 1870-tallet må ha vært en grøderik tid for praktisk skoleopplæring i Stavanger. Lars Oftedal satte også spor etter seg på dette feltet. Han drev ulike typer yrkesopplæring – fra skomakerverksted til bokbinderi – for vanskeligstilte barn i sitt Bethania. Skolen kalte han for Waisenshusets Arbeidsskole.
På samme tid, i 1879, vedtok Stavanger å opprette en slags kommunal arbeidsskole for gutter. ”Abba” som ble skolens folkelige kallenavn, skulle ha som sitt formål ”at bibringe elevene haandfærdighed og vække deres lyst til legemlig arbeide. Den vil derved virke opdragende paa dem og udvikle deres sans for orden og skjønne former. Den ville dessuden sætte dem i stand til at anvende ledige stunder til husflidarbeide”, som det het i den ærgjerrige målsetning.
Også i dag vil du kunne finne ”Abbas” gamle bygning i Nedre Dalgate i Stavanger. Den opprinnelige yrkestrening og -opplæring for gutter – og senere jenter med – opphørte i 1991. I kjelleren skal det i dag finnes et blikkenslagermuseum. Du vil imidlertid ikke finne særlige spor etter ”Abba”s broderskole på Straen. Den vestre arbeidsskolen som startet noen år etter den østre, fikk et kort og hektisk liv før den ga opp virksomheten i 1906. Tretti år senere forsøkte den å gjenoppstå med et par snekkerkurs, men det ble ganske snart slått noen harde spikre i skolens økonomiske kiste. Finansene rant ut – og skolen svant hen igjen.
Bergeland ble mot slutten av 1800-tallet et senter for yrkesopplæringen. Ulike skoler delte lokaler i et to etasjers murbygg. I tillegg til kontanter fra bykassen, hadde vertskapsskolen, Teknisk Aftenskole, hentet inn over 9 000 kroner fra den gamle tegneskolen, mens Brennevinssamlaget – som på mange måter var byens gode fe – bidro med drøye 5 000 kroner til ungdommens yrkesopplæring.
Det var ikke store forskjellen på målsetningen for skolen på Bergeland og meningen med ”abba”. Det het at ”skolens maal er at meddele unge mennesker den første metodiske undervisning i de forskjellige haandverk og vænne dem til regelmessig arbeide, orden og diciplin for at befordre arbeidsdyktighet og vække arbeidsglæde”.
Det ble også stilt klare krav til elevenes dannelse. Det het nemlig at ”elevene må vise flid, orden og god oppførsel, vise høflighet og lydighet mot læreren og være en god kamerat med de øvrige elever. Alt arbeid må utføres omhyggelig, med raskhet og omtanke. Ved arbeidstidens slutt må han selv rydde vekk sitt verktøy og gjøre rent på sin plass…”
Det ble gjennom årene slått stadige slag for å sikre yrkesskolenes og fagopplæringens plass i studiesamfunnet. Spesielt var disse tegnene tydelige gjennom 1920- og 1930-årene. Ofte ble det referert til tyskernes store satsing på yrkeskolene, hvor målet ganske enkelt var at ”enhver tysk håndverker og arbeider skal være en mester i sitt fag”.
Bestyrer Selrod ved de tekniske skolene på Bergeland, deltok også jevnlig i den lokale debatten om stadig sterkere satsing på en teknisk fagutdanning. Han var ikke i tvil om at uansett konjunkturenes trappegang, ville alltid de praktiske fag ha behov for flinke fagfolk.
Bestyrer Selrod skrev for eksempel: ”Konkurransen er overalt blitt knivskarp, ikke bare innen det enkelte land, men kanskje mer de forskjellige land imellem. Den som ikke følger med i utviklingen, han vil ubønnhørlig bukke under. Vår ungdom må lære å forstå at der skal gode fagkunnskaper til for å hevde sig i konkurransen, og de må i lang større utstrekning søke de tekniske fagskoler”.
Også rektor ved Kongsgård, rektor Ole F. Olden, slo noen durabelige slag for yrkesskolene. Det skjedde riktignok med den pennen han brukte når han sto fram i bybildet som formann i den kommunale skolenemnda:
”De tekniske fremskritt i vår tid er større enn noensinne før. Vi lever i fartens og forandringens tidsalder. Ofte ser det ut som om livets andre former ikke kan følge med. Det kommer av at allmendannelsen ikke gir nok beskjed om hvordan de tekniske fremskritt raskt forandrer livsvilkårene.
Den tekniske oplæring blir stående ved sin spesialitet uten å se hvordan de videre virkninger av opfinnelser og forbedringer blir. Derfor trenges det å få allmenviden inn i den tekniske oplæring og mer teknikk inn i allmenoplæringen.”
De årene som har gått siden Olden formulerte sin framtidsvisjon i 1932, har vel bekreftet at hans kurs har blitt den retningsgivende. Almennkunnskaper er blitt en del av den tekniske opplæring, og teknisk kunnen er også blitt en frukt på almennopplæringens kunnskapstre.
Det begynte med en tegneskole i Stavanger, og for så vidt kan det passe å avslutte med en stavangersk tegneskole. Fra 1941 drev Leiv V. Søiland sin tegneskole med engasjement og entusiasme. Spesiell oppmerksomhet vakte en utstilling som kullet av 1957 sto for. Den gang handlet det om et års kurs, og blant elevene og utstillerne var for eksempel Kjell Pahr-Iversen. Han skulle senere slett ikke gå den reklameveien som skolen i hovedsak var en forberedelse til, men velge en helt kunstnerisk bane og uttrykksform..
Ved utstillingen i 1957 ble Leiv Søiland intervjuet av Rogalands Avis. Intervjuet gir også et tidsbilde av datidens journalistikk:
”Det var imponerende å se hva elevene hadde klart å prestere, og det var da også bare lovord å høre fra de tilstedeværende. Etter omvisningen gikk praten over kaffekoppen livlig om skolen, utdanning og arbeidslivets behov.
- Vi må skaffe ungdommen bedre utdannelsesmuligheter her i byen, sier faglærer Søiland, som har drevet Stavanger Tegneskole siden 1941.
- Vårt største ønske er å få satt i gang to-årige kurs ved reklamelinjen og om mulig bygge den ut til en skole som kan bli jevnbyrdig med kunsthåndverkskolene i Bergen og Oslo.
- Er det behov for slike klasser?
- Absolutt. Skolen begynner å bli godt kjent for sin tegne- og reklameutdanning, og det er langt flere søkere enn vi har plass til.
- Hva går egentlig undervisningen ut på?
- I sitt arbeid med elevene har skolen forsøkt å vekke interessen og forståelsen for de rent estetiske begreper i billedkunsten. Ved siden av vanlig undervisning i klasserom, har vi besøkt samtlige utstillinger i Kunstforeningen i vinter. Vi har også vært flere ganger i Museet og tegnet studier, vi har vært i Brukskunstkjelleren og vi har studert frescomaleriene i krematoriet.
- Men tegneundervisningen har vel også stor plass ved slike reklameklasser?
- Ja, det har den, svarer Søiland med sin behagelige og distinkte stemme, tegneundervisningen har vært ganske omfattende. Det er av største betydning at elevene får kjennskap til de forskjellige grener av tegnefaget. En sort tegneoppgaver gir elevene støtte i løsningen av andre oppgaver - samtidig som elevene får en bedre forståelse av de estetiske og tekniske problemene.
Noen av de kvinnelige elevene besørget serveringen ved kaffebordet. Vi vekslet noen ord med et par av dem, og de lot til å være fornøyde med utbyttet av skoleåret som gikk.
- Hva har dere tenkt å ta dere til nå?
- Vi har lyst til å fortsette utdannelsen her i Stavanger, sier både brunetten Inger Olsen fra Stavanger og blonde Turid Løvdahl fra Hillevåg.
Så forsvinner de to reklamedamene til bordrydding og askebeger-tømming mens en hvitkitlet Søiland og en smilende og påskebrun rektor Pedersen tar farvel med sine gjester..”
For så vidt kan jo denne stemningsreportasjen fra arkivene til den relativt nyfødte Rogalands Avis – den skiftet navn fra 1.ste Mai i 1956 – også tas som en bekreftelse på at den gang var jentene nok alene om å både ha plass ved staffeliet og ved kjøkkenbenken…
Engwall Pahr-Iversen