Sangen lød sterkt over havnen når seilskutene dro opp ankerne i Vågen og satte kurs mot fremmede havområder. (Bilde fra Dreyers samlinger)
Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt å skildre hvor ”ondt ofte en fiskermand lider”. Langt flere har imidlertid beskrevet ned til den minste detalj, hvilken fornøyelig stand sjømannslivet egentlig representerte. Det var vanligvis viser og vers hvor ord og rim gjerne var kastet om kull i linjene, muligens som en direkte konsekvens av den brenning og brott som dikterne hadde måttet leve seg gjennom på livsseilasen på bøljan den gråblå.
Sjømannssangene var som en form for skillingsviser. De besto ofte av en uendelig rekke vers som møysommelig fortalte om det som hadde hendt, fortrinnsvis i nokså sentimentale vendinger. Men en viss velvilje kunne de karakteriseres som form for sangbar journalistikk.
Ofte handlet disse sangene om tragiske begivenheter og den sukkende sjømanns hjemlengsel bakom aktermasten. Like gjerne var de en hyllest til en ny skute som satte seil, bound for verden den vide.
Det var for eksempel tilfellet da skonnerten ”Rogaland” i mai 1849 satte sine seil ut fra Vågen i Stavanger med kurs for den nye verden, Amerika. Seilmaker Mathisen byttet bort synålen med en tilgjengelig penn og kvad et langt hyldningsdikt i ”Stavanger Amstidende og Adresseavis” til den nybygde skuta. Et vers kan gi inntrykk av hans ønske om hell og lykke på ferden:
”Seil du skjønne drage
Seil fra din moders barm
Nu havet dig modtage
Du drage ”Rogaland”
Dets bølger du nu skjære,
paa dem modtag kun dyst
Dig seilets vinger bære
med hæld fra kyst til kyst.”
En knallhard Atlanterhavs-overfart opplevde briggen ”Harmonie”, som forlot Stavanger omtrent på samme tidspunkt som ”Rogaland”. Skipperen ombord, T. T. Landaas, skrev senere en lang vise om ferden – som passasjerene opplevde som temmelig farefull. Et par av versene kan for så vidt betraktes som en journalistisk rapport fra begivenheten. Slik skildrer skipperen situasjonen:
”Men vinden slaar dog stundom feil, den altid god ei følger.
Nu ligger du for revet seil og kjemper haardt mot bølger.
I dage og i nætter 10 du kjækt mot stormen gjeipet,
For store stumpen laa du bi. Haardt rasede uveiret.
Da kom en bræksjø over boug, du ned i dypet bukket
Vore vaderstag der ei var taug, de begge blev avbrukket.
Da blev paa dækket larm i hast blant vore passagerer,
Paa samme tid vort bougspyd brast, og riggen sterkt huseret.”
Nå gikk det bra til sist med både mannskapet, de 100 passasjerene og ikke minst skuta, som straks kunne sette sin nye kurs mot Vest-indien inntil ”den engang hjem igjen oss vil bringe…”, som skipper Landaas formulerte seg avslutningsvis.
Ikke alle skuter kom tilbake til sin hjemby etter seilas i fremmede farvann. For eksempel forliste briggen ”Hermes” – som både var bygget ved og tilhørte Køhler-rederiet i Hillevåg – utenfor kysten av Tyskland en tidlig desemberdag i 1872. Skipet var på vei fra Le Havre til Stavanger da det kom ut for en plutselig og sterk storm. Den ble skipets bane. Det fantes ikke spor etter briggen da stormen omsider løyet. ”Hermes” var gått ned med mann og mus.
Forliset avstedkom en vise på tretten korte vers hvor den ukjente forfatter forsøkte å skildre hva han trodde hadde hendt skipet, først og sterkest gjennom disse to versene:
”Klokken tolv et rop der hørtes:
Træder raskt av køien varm,
Ta to rev, ei mer kan føres,
Ti der blaaser alt en storm.
Klokken ett et rop der hørtes:
Land forut, hold av i hast
Neppe ordet land udførtes,
briggen hugger kjølen fast… ”
Selvsagt var det ikke alle lokale seilskuter som fikk sin egen sjømannssang. Det var imidlertid alltid sang og sterk stemning når skutene forlot Stavanger. I sin bok ”Det var i de tider”, skildrer J. E. Røys de lange farvel i Vågen på denne måten:
”Når ankerhivningen på storskutene foregikk ble det ofte utløst en sang som i styrke og velklang aldri siden er blitt overgått. Og da en slik stor ankerhivning med håndkraft ofte tok lang tid, ble det en hel konsert som hørtes over havnen og nesten over hele Stavanger når en laber nordvest – Stavanger-pasaten som Kielland kalte den – sto inn over byen. Og folk sto på brygger og i sjøhus og lyttet betatt.
Når de rette menn og forhold var til stede, kunne det bli en symfoni eller samklang av betagende virkning. ”Da va de så de bivra og song i riggen og øve heile skuda. Og de lyddes øve heile gamle byen”, som det ble skrevet da Røys forsøkte seg på lokaldialekt….
Ingen steder står det imidlertid at en sang ble skrevet til skuta ”Den Raske Bonde”. Det kunne man imidlertid ha gjort, for dens mannskap opplevde atskillig dramatikk ved spesielt en seilas.
”Den Raske Bonde” gikk av stabelen på verftet på Kjerringholmen i 1792. Skipet ble opprinnelig bygget for rederiet Cornelius Middelthon i Stavanger, som også holdt hus på Holmen. Skipet målte 48 commercelester, ca 100 tonn. Det var et vakkert og velbygget fartøy med et fornemt utstyrt akterspeil, og var ellers flott dekorert. Det var et riktig stasskip etter datidens standard.
Det ble bygget da Europa var herjet av en krig som vel ble utløst av Napoleons store ambisjon om å bli Europas ubestridte leder. Det var ikke nok med Frankrike for den vesle karen. Han ville favne langt videre enn hans korte armer tilsa.
Så lenge Danmark-Norge fremsto som nøytrale, nøt de to fusjons-nasjonene svært godt av krigskonjunkturene også til sjøs. Det var gode penger å tjene for flere enn redere med kontoradresse i Stavanger. Også før Nordahl Griegs tid visste man vel at noen vil alltid tjene på at andre kriger.
”Den Raske Bonde” ble satt inn i Middelhavsfart og tjente godt. Sommeren 1800 solgte Middelthon skipet til verftseier og skipsreder, firmaet Ploug & Sundt. Skipet fortsatte i den samme fraktefarten for sin nye reder. Det hadde kurs mot Alicante i Spania da det ble oppbrakt av en engelsk kaper. Det ble holdt i engelsk arrest, og det drøyde mange måneder før det ble frigitt og fikk fortsette ferden mot Spania.
I 1807 ble også Norge-Danmark dratt inn i krigen mot England. Året etter ble ”Den raske Bonde” igjen forfulgt av en engelsk kaper i rom sjø. Selv om skipper Lars Essmann satte både alle seil og kluter til, var ”Den Raske Bonde”, tross det oppmuntrende navnet, likevel ikke rask nok i de kraftige bølgegangene. Det maktet verken å riste av seg eller å seile fra forfølgeren. Skipper Essmann følte derfor at han ikke hadde annet valg enn å gi opp fluktforsøket. Han overga både seg og sin skute til kaperne.
Selv om overgivelsen skjedde rolig og i stille sjø, ble det plutselig dårlig vær. Både ”Den raske Bonde” og kaperskuta strevet derfor fælt i sjøen før de nådde fram til Portsmouth i England. Kaperskuta og dens fangst kom først fram etter to ukers strabasiøs sjøgang.
Hele mannskapet på ”Den raske Bonde” havnet i ”prisonen” i Plymouth. Offiserene slapp imidlertid atskillig lettere fra kapringen enn det menige mannskapet. Skipper Lars Esmann og styrmann Jan Jansen Rosnæs fikk delvis et fritt fengselsopphold mot å love å ikke rømme. De holdt sitt løfte. Skipper og styrmann kom etter en tid også tilbake til Stavanger. Skip og mannskap forble imidlertid på bortebane.
Både mannskapets og skipets skjebne forblir unevnt i datidens minnebøker.
For de mange rogalendinger som i dag studerer i Newcastle i Australia, er det slett ikke sikkert at de kjenner et drama som utspant seg på havet med utgangspunkt i havnen i Newcastle for omkring 110 år siden. Som i dag, var også Newcastle den gang, en av verdens største eksporthavner for kull.
Det var fra denne havnen at barken ”Seladon” fra Stavanger den 13. juli i 1896 skulle sette kursen mot Honolulu, fullastet med kull. På den snaue 20 år gamle seilskuta som opprinnelig var bygget i Drammen, var det et mannskap på 16. De var vel kjent med fart i disse fjerne farvann. For ”Seladon” var farten mellom øyene i det ostindiske farvannet som en slags hjemmebane.
Lenge gikk det før noen fikk høre nytt fra skuta. Ingen visste hva som hadde hendt båten. Det eneste sikre var at den ikke hadde nådd fram til Honolulu. Et eller annet sted underveis måtte den ha opplevd skjebnen til en flygende hollender. Den var borte vekk…
”Seladon”s mannskap skulle imidlertid komme fram i lyset etter lang tid i det nyhetsmessige mørket. Den første rapporten om et merkverdig mirakel fantes i ”Stavanger Aftenblad”.
Under overskriften: ”13 mand reddet – 10 måneder blant vilde. Jubel i Stavanger” forteller avisen den 23. august 1897 at det ikke hadde gått som fryktet; at hele mannskapet var blitt borte på havet. De var reddet.
En måned senere gjengir avisen også en rapport som overlege B. Glamville Corney på Fiji-øyene hadde sendt til ”hennes britiske majestets generalkonsulat i Kristiania”, den 5. august 1897. Det heter i brevet fra medisineren:
”Jeg har den ære at berette, at jeg under en embedsreise til Funafitu og Rotunda i distriktet Fiji med dampbaaden ”Clyde” i juli maaned fik øen Niurakika, der paa nogle karter er betegnet som Sophiaøen, i sigte.
Da vi nærmede os øen den 17. juli mødte os 5 mand i en baad.. De fortalte os at de og 8 andre, som da opholdt sig paa øen, var de efterlevende af bæsetningen paa bark ”Seladon” av Stavanger, og at deres skib hadde strandet paa Starbuckøen natten mellom 7. og 8. august 1896 medens de var paa vei fra Newcastle i Australia til Honolulu med kul.
De efterlevende maa ha seilet omtrent 2000 mil i skibsbaadene førend de naaede Niurakita, været 6 dage blottet for føde, Baadreisen varede 30 dage.
Jeg behøver neppe at sige, at det har været en stor tilfredsstillelse for mig og captain Callahan at have bidraget til at disse stakkels folk efter 10 1 maaneds afspærring paa Niukita blev reddede.”
En snau uke senere kan avisen også bringe den første rapporten fra et mannskapsmedlem på ”Seladon”. Det er stuert Lars M. Tønnesen som har tatt pennen fatt for å juble ut sin glede over å være i live, riktignok på en øde øye langt bortenfor folkeskikken…:
”Jeg vil nu tilskrive dere og lad dere vide at den gode gud har frelst mig fra en vaad grav og ført mig lykkelig til denne ø, og daglige venter paa steambaad for at komme herifra.
Vi forliste med ”Seladon” natten til lørdag 8. august. Straks efter vi havde stødt, maatte vi forlade skibet. Vi voved ikke nærme oss øen, hvor vi forliste, helt af frygt for at faa vaare baade knuste. Vi maate derfor gi os skjæbnen i vold og sette kursen ud paa det vide, vilde hav.
Vi eied ikke instrumenter, bare et kart som kapteinen tog med, - men hva var det derude, langt fra mennesker?
Men vi maatte jo freiste..
Mat hadde vi faaet reddet lidt af, men det var kleint med forsyningen. Vi var to baade med otte mand i hver baad – og vi havde en dunk vand hver og 50 pund brød pr baad – aa nei så meget var det ikke – og nogen faa bokser forskjellig slags preservekjød.
Aa min inderlig kjære – det var ikke meget at begi sig ud med – du kan tro, vi maatte spare fra første stund. Vi græd og bad, baade sent og tidlig for os og for dem som hjemme var. Da vi havde været i baaden i næsten otte dage tog vandet næsten slut.
Tirsdag den 18. august, tiende dag efter forliset, seilde vi ræt under været med den anden baad paa slæb. Klokken 4 eftermiddag fik vi den ulykke at den baad vi slæbte paa, blev hævet rundt af en sjø med den sørgelige følge at vor kjære 1. styrmand druknede.
15 man blev vi i vor baad, det var ikke mære enn det øverste bordet var over vandet.
Nu tiltog hungeren. Vi fik et par smaabiter brød – saa meget kunde jeg kunde ha tygget til lille kattepus.
Da – søndag 7. september eftermiddag – just da jeg løste af ved roret, fik jeg øie paa en ø.
Nogle raabte hurra, andre græd af glæde.
Efter et par minutters kamp kom en braatsjø og kantrede baaden, og takket være gud, jeg kom i land, udmattet, forslaaet, næsten bevisstløs.
Jeg var reddet. Alle 14 var reddet. Folkene mottog os med den aller største venlighed” skriver stuert Lars M. Tønnesen i brevet som er rettet til dem som ventet på ham hjemme.
Etter at brevet var skrevet og avsendt, mistet ytterligere et par av mannskapet livet. Fortsatt finnes det minnesteiner etter de avdøde fra ”Seladon” på Starbuck island. Det ble for eksempel dokumentert i en film som den lokale filmskaperen Gjert Meling laget for noen år tilbake…
Engwall Pahr-Iversen