Det gamle posthuset hadde en sentral plassering i bybildet . (”Kjære Sentrum” – Hafrsfjord Forlag)
Fortsatt synger formodentlig den glade barneskare med delvis stemte stemmebånd: ”Lille postbud min due”. Nå har vel aldri duer på noen måter vært benyttet som postbud i yrkesmessig fast forstand. Tvert om var de aller første postbud i landet bastante bondemenn. For noen århundrer siden fraktet de beskjeder og bulletiner omkring en mils vei fra sin gård – basert på et slags stafett-opplegg – helt uten betaling. Til gjengjeld slapp bøndene å gjøre militærtjeneste. Det var kanskje mer verdt enn en god belønning.
De første postrutene i Norge stammer fra midten av 1600-tallet, da landet hadde reist seg etter Svartedauens utrenskninger. Det er kong Christian den 4.s svigersønn, Hannibal Sehested, som har fått æren av å være far til det norske postvesen. Riktignok lot Hannibal nederlenderen Hendrich Morian ta seg av det praktiske opplegget for postdistribusjonen. Moran la i utgangspunktet – i 1647 – opp noen hovedpostruter som skulle gå fra Christiania til København, Bergen, Trondheim. Fem år senere – i 1652 – ble også Stavanger satt på det nasjonale postkartet.
Denne stafettliknende måten å frakte brev etc. på, var ikke noe som Morian hadde suget av eget bryst. Tvert om hadde han hentet oppskriften fra det gamle romerriket hvor beskjeder skulle sendes både i øst og vest, for ikke å glemme nord og syd, innenfor det enorme riket. Den gang utgjorde Romerriket vel egentlig hele verden for store deler av kloden..
For å holde fart på transporten skulle hver eneste skysstasjon ha klar et sett med uthvilte hester til det var dens tur å overta postpinnen. Det skulle være bestemte steder hvor det skulle finnes et ”fast hesteskifte”. På romernes tungemål ble disse skysstasjonene kalt for ”posita statio equorum”. Dermed dukket også begrepet post opp i folks talemål.
Å være postmester på 1600-tallet innebar en del goder, men også atskillige byrder. Den mest følbare byrden var selvsagt at han var helt alene om jobben og derfor egenfotlig måtte frakte posten omkring i byen. Selv om Stavanger omkring 1650 ikke var noen overbefolket by, var det likevel mer enn nok å bestille for byens første postmester, Søfren P. Godtzen. Etter hvert som byen vokste, ble det slutt på at posten ble båret ut til mottakerne av postmesteren. I stedet måtte kundene hente sin post hjemme hos postmesteren. Det fantes ikke eget posthus den gang, posten befant seg i postmesterens private hjem.
En av yrkesfordelene for postmesteren – en slags datidig form for et fast frynsegode – var at han kunne ”i pottetall udtappe vin og all slags fremmed drikk her på stedet.” Om det var de merkbare konsekvensene av denne lystige tappingen som gjorde at salig Godtzen flere ganger glemte å betale sin skatt, skal være uskrevet. Uansett måtte byfogden gjentatte ganger heve sin pekefinger mot postmesteren og formane ham om at den alminnelige skatteplikt også gjaldt ham.
Postordonans Godtzen tok nok ikke byfogdens begjæring altfor alvorlig. Han viste rett og slett til at han var utnevnt av kongen i København som postordinans og derfor var fritatt for skatteplikten. ”Æ da bæ da, byfogd,” var postmesterens punktum i debatten.
Godzens forklaring må ha blitt alment akseptert, for postmesteren ble utnevnt både til rådmann og overformynder i byen. At han senere også ble tilsatt som kemner kan formodentlig ha sammenheng med at han hadde skaffet seg et utstrakt kjennskap til kunsten å unngå å betale skatt. Nå kunne han gjøre seg bruk av de ferdighetene for å inndrive andres ubetalte skatt…
At byens forskjellige postmestere kunne ha mange yrkeshatter, fremgår for øvrig av en postmester som satte spor etter seg i mer enn den lokale historie. Da Jakob de Rytter i 1776 ble utnevnt til postmester i Stavanger, var han allerede ansatt som måler, veier, megler, vraker, brannninspektør og forlikskommisær i byen. Det er uvisst hvor mange visittkort eller yrkeshatter han hadde i sin bolig på Lundsbergene, et område som går opp fra dagens Lendelund og mot Løkkeveien. Det var også i et hus i nabolaget – Godtfred Borghammer har i en av sine bøker antydet en adresse i Nedre Strandgate – at de Rytter innredet byens første posthus.
Jakob de Rytter sto ikke bare bak opprettelsen av Stavangers første posthus. Han skrev også sine egne regler for bruk av posthornet. Tidligere hadde det blitt mest brukt for å varsle at posttransportøren nærmet seg skysstasjonen, og at de friske hester måtte være klare til neste etappe.
Postmester de Rytter definerte hva han mente var et viktigere bruksområde for hornet. Han skrev i et postnotat til det nasjonale postministeriet at posthornet skulle brukes ”om noget skulle tilstøde posten i de lange mørke nætter og ofte indfallende i ondt og stormende veyr”. Også den gang kunne en posttransport være et fristende mål for folk som ikke hadde rent mel i sine poser.
Nå var det ikke så vanlig med postran på 1600-tallet. Landets første postraner var for øvrig selv postbonde. I 1671 klarte ikke Halvor Berge å motstå fristelsen til å åpne sin postveske. Han dirket den opp og brukte dens innhold på 30 sølvpenger til egen fornøyelse. Han ble tatt, dømt til døden ved henging, men fikk senere kongelig benådning. Halvor Berge måtte tilbringe resten av sitt liv med hardt straffarbeid på Akershus. Å stjele av postlasset hadde sin pris.
Kielland-navnet går igjen i mange og ulike sammenhenger i Stavangers historie. Posten er langt fra noe unntak. I 1808 ble byens branninspektør, stadsveier og måler – i tillegg til at han drev som kjøpmann, skipsreder og eiendomsbesitter på Sølvberget – Jan Kielland, tildelt bevilling til å drive som postmester. Han døde bare noen år etter utnevnelsen, og dermed overtok hans enke husbondens postmesterfunksjoner.
Dorthea Kielland kjøpte et hus i Urgaten og tok det i bruk som posthus. Det lå sentralt, like ned av Kirkegaten. Heller ikke Dorthea levde lenger etter utnevnelsen, men postmester-funksjonen forble i familien. Sønnen Casper Kruse Kielland overtok i 1847, og gjorde som sin mor, han fant et nytt sted for å drive sitt postkontor.
Godtfred Borghammer har i sin bok om ”Folk og forhold i gamle Stavanger” også noen avsnitt om den postmesteren som overtok etter Caspar Kruse Kielland. Det var Abraham Norman, som også hadde en fortid som distriktslege. Borghammer beretter om Normans tid:
”Hittil hadde det vært vanlig at publikum hentet brevsakene på posthuset. Ble forsendelsen liggende noen dager uavhentet, skulle den utbringes til mottakerne, som da måtte betale den fastsatte bæreskilling. I henhold til postloven av 1849 ble det fastsatt at bare de utenbys forsendelsene skulle ombringes.
Fra 1857 besørget et offentlig postbud særskilt ombringelsene av lokalbrevene inntil det i 1880-årene ble mer orden på utbringelsen. Byens postkontor flyttet til Olavskleivå 8 og foruten mesteren selv, var det 4 kontorfunksjonærer og et lignende antall bud. De sistnevnte måtte også tjenestegjøre som kassetømmere”.
Først omkring 1880 kjøpte Postvæsenet en egen postbygning. Den lå i Øvre Holmegate 20 og var tegnet av arkitekt von der Lippe. Det var en av byens aller første murgårder og skulle etter hvert også komme til å huse telegrafstasjonen.
Postmesteren på denne tiden var Hans S. Øyen. Huset ble senere kjøpt av Bondeungdomslaget som fortsatt driver sin virksomhet her. ”Går du forbi den, så betrakt den staselige murgården. Den må ha virket ganske representativ i sin tid der den kneiste midt i byens daværende mest sentrale forretningsstrøk”, skriver Borghammer.
Hvordan den ”utenbys forsendelsen” foregikk på denne tiden, har Marius Norland beskrevet: ”I 1870-årene hadde vi ennu kjørende post over Jæren, fire ganger pr. uke om sommeren og tre ganger om vinteren. Isaksen og Jacobsen var postførere og blåste på sine små posthorn som ekte postiljonger når de kom kjørende inn over Lagårdsveien, spesielt blåste de kraftig utenfor amtmann Morgenstierne, for det hadde han anmodet dem om. Det blev slutt på denne fortidsreminissens i slutten av 70-årene, da postbefordringen blev overtatt av Jæderbanen.”
Årene 1910 og 1911 er et par betydelige utropstegn i den lokale posthistorien. Da måtte det gamle Radesykehuset – som ble til Kielland hus – rives for å gi plass til det som var tenkt som et stort monumentalbygg. Med dagens språkbygg så ville formodentlig det nye posthuset ved Breiavatnet bli definert som et ”signalbygg”.
Ved inngangen til 1900-tallet var Stavanger i en rivende utvikling. Et eksempel er at postmengden ble nærmest firedoblet i perioden fra 1892 til 1904. Det gjorde at posthuset i Holmegaten slett ikke klarte å holde tritt med tidens krav. Det het for eksempel i et klageskriv til maktens menn i det sentrale postministerium:
”Brevafdelingens rum er altfor små og ubekvemme, og derved uskikkede til at sikre en betryggende ordning, med ind- og udgående posters ekspedition. Gårdplassen tæller kun nogle få kvadratmeter, saåledes at den endog er for liden til, at postvognen kan kjøres ind og ud.
Budværelse har måtte indredes i kjælderetagen, og budene har, støttet av deres læge, anket sterkt over rummets mangler i sanitær henseende. Garderoberum mangler aldeles. Der er endvidere ikke plads til indredning av tollexpedition for pakker, til anbringelse af postbokser eller til bolig for vagtmester.”
Akk- og ve-ropene ble hørt i hovedstaden. Et nytt postkontor skulle reises i byen. Tomten kunne ikke ha ligget mer sentralt, ved Kongsgård og Breiavatnet. Det var den gamle Kielland-eiendommen som skulle rives for å gi plass til det nye posthus. At det ble tegnet av en arkitekt med etternavn Kielland, Jens Z. M. Kielland fra Bergen, gjorde imidlertid verken det nye bygget bedre, eller savnet av det gamle Kiellandhus lettere å bære for folk flest.
Adam Egede-Nissen, som var blitt utnevnt til postmester i Stavanger i 1911 – og som siden skulle markere seg sterkt i Stavangers kommunale liv – skrev for eksempel dette om sitt syn på det nye postkontoret i byen:
”Det gamle Kiellandhuset ved Bredevannet var dessverre revet og den deilige hagen rasert. Her var det bygd et nå nesten ferdig posthus. Det lå som et åpent sår i byens ansikt. Jeg kom heldigvis tidsnok til å hindre det prosjekterte bygg av en hestestall med avløp til Bredevannet. Jeg fikk i stedet laget bilgarasje i kjelleren.
Stavanger ble således tidlig utstyrt med dette tidsmessige befordringsmiddel så også pakkeposten kunne kjøres rundt til mottagerne. I øvrig var posthuset i det hele tatt altfor lite, og jeg måtte med en gang begynne med endringer. Det holdt jeg på med i lange tider under stadig kamp med poststyret som alltid syntes jeg var for flott.”
Selv om postmester Egede-Nissen prostesterte en smule på raseringen av den gamle gård, men fulgte med på den nye postferden, var det ikke mange andre røster som hevet seg mot rivingen av Kiellandhuset i 1907. Også den gang var majoriteten taus og tenkte vel helst for seg selv: ”bare riv raben. Me må få någe nytt og flott.”
I sin memoarbok om ”Byen og menneskene”, skriver forfatteren og journalisten Theodor Dahl:
”Det hendte at byen skulle få nytt posthus. Det som var i Holmegaten ble for lite. Og så besluttet myndighetene at det nye posthuset skulle ligge like ved Breiavatnet – og at Alexander Kiellands hus skulle rives… Det var en bitter og meningsløs avgjørelse. Ingen pietet for den store dikters fødested og bolig. Og så ble den jevnet med jorda. Et åndløst og gørr kjedelig bygge reistes på Kiellands tomt og hage.
Det var nok en hard støyt i mange stavangerhjerter. Slik som dette huset i lange tider var vevd inn i sentrumsbildet. Det lå der med sin lange linje, og med veggsiden mot Torjå og menneskene. Karakteristisk og personlig i uttrykket, og holdt fast på dyre minner. Også fra ham som ga byen diktningens høge ære.
Jo, det svei nok i mange hjerter.
En. Bare en i hele staden sa i mot vandalismen. Det var en kvinne. Hun hette Alette Stangeland og var lærerinne, men var også kunstnerisk begavet. Hun har skrevet flere bøker og var samtidig en habil malerinne.
Asta Smitt Rieber kalte hun seg som forfatter. ”Min vidunderlige livsdrøm” hette en av bøkenes hennes. Hun var det som rykket ut. I ”Stavanger Avis”, der Oddmund Vik var redaktør, Kiellands arvtaker på krakken.
Vik skrev noe redaksjonelt under hennes innlegg. Det var nok på sett og vis sant og rett det som Asta Smitt Rieber skrev. Men livet måtte bøye seg for tidens gang og framsteg. Hun fikk ikke medhold hos redaktøren. Og hvem brydde seg vel om et kvinnemenneske ble sentimental? Nei, myndighetene hadde greie på slikt. Og de kunne avgjøre det med røysteretten. Vekk med Kiellandhuset. Donderen i det. Nytt posthus – det var saken. Og så skjemmet en det gamle karakteristiske middelalderstrøket med en grim murbygning”, skrev Theodor Dahl.
I artikkelen ”Fra nasjonalisme til rasjonalisme” skriver Hans-Henrik Egede-Nissen om da posthuset ble tatt i bruk i 1911:
”Det ble oppført i mur i to etasjer med gavloppbygg og kobbhus på taket, med buet grunnplan som raskt ga den tilnavnet ”bananen”. Bygningen hadde jernbetonggulver; det vil si støpte dekker, noe som er en meget tidlig anvendelse av denne teknikken. Stilen må defineres som en enkel nordisk nybarokk, der den skulpturelle detaljeringen er begrenset til hovedinngangspartiet.
Bygningen var vesentlig større enn forløperen, og stod nok i et rimeligere forhold til postmengdene ved dette landets fjerde største posthus. Bygningen rommet postkontor, telegraf og i tillegg kontorer for tollvesenet. Det hadde i alt seks brannfrie hvelv og alle moderne bekvemmeligheter som sentraloppvarming, ventilasjonsapparat, bad, WC m.v.”
I drøye seksti år skulle posthuset være i funksjon. I 1972 var dets tid for lengst ute. Et nytt postkontor var blitt reist like over gata. Spørsmålet var nå hva det gamle posthuset skulle brukes til. Skulle det bli for eksempel et ungdomshus midt i sentrum? Mange mente mye. Det endte med knall og fall for bygget. Skulle det rehabiliteres, ville det gå med betydelige beløp. Dermed ble posthuset fjernet fra jordens overflate – uten at noen sa ”Sic transit…”
Engwall Pahr-Iversen