Det er stundom sagt at alle veier fører til Roma. Ikke alle veier fører til orgelkrakken i Domkirken i Stavanger. Dagens historie skal delvis handle om et ganske spesielt veivalg for å nå fram til kantorkrakken. Det gikk via en sardinfabrikk i Kamchatka i det gamle Russland.
Dagens historie starter imidlertid med at Chr. Bjelland i 1902 etablerte seg med sin fabrikk nr. 3 for første gang i Strømsteinen. Senere skulle Strømsteinen huse hovedkvarteret til firmaet som opprettet “det selvforsynte fabrikksystem”, som hermetikk-historikeren John G. Johnsen har kalt det. Fra fisken ble tatt opp og til den ble levert grossisten, var alle de involverte leddene i produksjonsprossesen deler av det samme fabrikksystemet. Bjelland kontrollerte hele virksomheten, fra a til å.
De gamle lokalene til Stavanger Sagbrugs og Kassefabrik ble bygget om til hermetikkfabrikk. Selv om fabrikken ble kalt “Sardinen”, favnet produksjonsspekteret mye videre enn den sesongbetonte brislingen. På “Sardinen” ble det blant atskillig annet laget fiskeboller. Også de første norske buljongterninger, “Bjellands bouillon-terninger, ble fremstilt på “Sardinen” fra 1911. Fabrikk nr. 3 var i drift helt til fram til 1958 da det første byggetrinnet av Bjellands nye sentralanlegg ble tatt i bruk. At også torsdag den 13. kan være en uheldig dag, forteller både brann- og Bjellandhistorien mye om. Da torsdag 13. november 1986 var til ende, var også fabrikkbygningens tid ute. Bare en rykende ruinhaug var igjen.
Også den neste fabrikken som Bjelland overtok i Strømsteinen, var opprinnelig en trelastforretning. Skjønt det ville kanskje være riktigere å kalle den for en slags “kombinert innretning”, uten at man derved skal assosiere den med den ”kombinerede inretning” som Alexander Kielland noen tiår tidligere hadde spiddet med sin kvasse avispenn.
Skipper Christopher Henrik Møller gikk som 58-åring i land i 1892, og startet en “kul og trælastforetning”. Senere utvidet han produksjonsspekteret til også å omfatte hermetikk. Møller Preserving produserte hermetikk som, ifølge etikettene, skulle tåle ”alle typer klima” og kunne brukes ved alle anledninger, så vel ”til sjøs som på land, og i sportslige sammenhenger”.
I februar 1896 skrev Stavanger Aftenblad at “herr Møller har satt opp en tidsmessig fabrik i Strømstenen”. To måneder senere slo avisen til med en begeistret reportasje fra den nye fabrikken. Det er tydelig at bespisningen og omvisningen må ha bekommet avisens utsendte vel. Tross artikllenes overmåtelige overmåte begeistring, ga den vel likevel et greit inntrykk av forholdene ved datidens nye hermetikkfabrikker:
“Det er den gamle Bernerhverven som har givet plads for denne høist moderne fabrik, udstyrt med alle den senere tids fullkomneste maskiner og redskaber. En stor toetages tømmerbygning i umiddelbar forbindelse med en lige høi murbygning for dampmaskinen og røgeriet m.m.
Lysforholdene, ventilationerne er di allerbedste og behageligste. Fisken og kjødets tilberedning, lige fra den første raa behandling til den sidste afsluttende præservering, paagaar i dertil særskilt indrettede rum, og saaledes fraskilte hindanden, at ikke ånje eller medhæng fra affald og saant, faar anledning til at influere på di præservede sagers lugt eller smag.
Blikslagerne og lodderne har sine særskilte lyse og komfortable rum, hvor det var en ren fornøielse aa se, hvor letvint og præcist det gik ivei fra blikpladens første tryk under cirkelkniven indtil boksen sto ferdig til fylling.
Det apparat til forfærdigelse af “franske sardiner”, som til dels har været lige saa umulige aa faa til her i landet som hollandske pander, kan di tro var en rar indretning: Endel rør for dampledning midt i en stor malmkasse. Denne fylles med vand saa helt som optil rørerne, resten med olje. Saa legges silden i blikposer og gjennemkoges i oljen, puttes saa i bokserne, der fyldes med olje; dermed faar den denne uforlignelige lækre smagen, som di franske sardiner har.
Røgeriet, det største i Skandinavien, var storartet og praktisk. Men saa er der blandt alle de processer varen har aa gjennengaa for sin holdbare preserving, en, hvor det gjælder om en hurtig afkjølning efter en 1ste gangs kogning. Det har ofte hat sin vanskelighed og tildels varens forringelse tilfølge. Det har hr. Møller greiet storskjønt.
I umiddelbar forbindelse med kogeriet i 2. etage har han en lang tagpapdækket altan, der samtidig danner tag over et underliggende sagbrug med cirkelblade til alslags skjæring, der er beregnet å ville indbringe hele kulforbruget og dampmaskindriften for hele anlægget forresten. Her ud paa denne altan skjysser man saa di kogte sager, der behøver den hurtige afkjølning, og i ein, svei, drei er di færdige til aa kjyles i kjelen igjen for sidste gang.
Ogsaa den fornødne kassefabrikation foregaar i dertil separate rum. Dere sko alle disse kvinderne, naar di skar og skrabte og æltet og formet og sauset og kogte og braste, tildæls med kvide forklær og greier - jamen var der svirp i dem, og ei hogna var det til aa se alle disse yngre og ældre representantinder for det smukke kjønn i en saan nyttig og travl virksomhed, der sætter dem i stand til aa fø sig selv og nyde arbeidets mange velsignelser. De er ikke den mindst betydningsfulle side ved vort voksende industriliv her i Stavanger - di mange hænder som sysselsættes, og di mange munde, som nøres.
Vi smagte sagerne deres baade i fisk og kjød; baade i hvid og brun sos; karponader og frikadeller og mørbrader og biffan og alt i hobe. Saamento var det godt ja - first rate.
En ting vakte særlig vor opmærksomhed. Fiskebollerne var kvide som sne. Ellers pleier di ved preserveringen ofte faa en gulagtig farve, som er lidt kjedelig. Det skal være bestyreren, Møllers juniors, specialitet.”
Nå hjelp verken de allsidige bruksmulighetene til Møllers hermetikk eller den velvillige avisomtalen, på de økonomiske resultater og realiteter for firmaet. Salget sviktet. Aksjekapitalen ble skrevet betydelig ned, og selskapet var etter hvert egentlig overmodent. Det var klart til å bli plukket av en lysten kjøper.
I april 1904 sto det igjen i Stavanger Aftenblad om Møllers Preserving. Denne gang på annonseplass og under rubrikken “Til salgs”.
Da ble firmaets eiendom på 8350 kvadrat alen og med 87 meter strandlinje, tilbudt kjøpere med alle henhørende bygninger og en omfattende maskinpark. Branntaksten var 109 000 kroner og skattetaksten 131 000 kroner for virksomheten hvor alt var “komplet, tidsmæssig og i god stand for større drift”.
Bjelland kjøpte eiendommen, kalte den for fabrikk nr. 4, og bygget noen tiår senere den moderne sentralfabrikken nettopp i området rundt fabrikk nr. 4.
Det som sto igjen av den gamle fabrikken da sentralfabrikken var fullført, var porthuset og et tilstøtende trebygg. Også disse minnene fra gamle dager ble borte da grunnarbeidene til Amoco-bygget begynte i 1993.
I Strømsteinen fantes også Bjellands fabrikk nr. 6, fabrikken “Star”, som Bjelland overtok i 1909. Johannes Sagen startet opprinnelig med produksjon av sardiner og ansjos i 4 sjøhus i 1908. På brevarkene het det “new modern facory for fish conserves”, men Sagens tid ved roret ble kort. Året etter at han solgte til Bjelland, satte han kurs mot Kamchatka hvor han etablerte hermetikkfabrikk i havnebyen Petropavlovsk-Kamchatskiy sammen med broren Fredrik .
Kamchatka er en halvøy som stikker ut i Beringsjøen, og som gjennom mange år vært et tyngdepunkt innen russisk fiskeri og fiskeforedling. Et søskenbarn, som også het Fredrik Sagen, fulgte med de to brødrene Sagen på deres sibirske eventyrferd, men vendte relativt snart tilbake til hjembyen. Han forlot hermetikken, og fant seg et nytt sete på Domkirkens orgelkrakk. Fredrik Sagen var i mange år Stavangers markante domorganist.
Da Sentralfabrikken kom i gang, ble produksjonen ved ”Star” lagt ned. Eiendommen ble solgt til Sørbø Kassefabrikk og Trælastforretning. I tråd med Bjellands tankegang om å være selvforsynt i alle ledd, trykket firmaet selv sine egne etiketter, iddissar, og alle andre trykksaker som det hadde bruk for. Bjellands Trykkeri trykket like gjerne på blikkbokser som på papir. Det var en litografisk bedrift på et høyt faglig nivå. Det er ikke tvil om at hermetikkindustrien har hovedæren for at Stavanger utviklet en grafisk industri som fortsatt er bransjeledende i landet.
I 1957 feiret Bjelland 75 års jubileum. Festen markerte også starten på en omfattende utbygging i Strømsteinen. De gamle og nedslitte fabrikkene skulle skiftes ut med et sentralanlegg som dekket 22 mål i Strømsteinen.
Det fantes ikke maken til hermetikkfabrikkanlegg, het det i begeistrede avisreportasjer etter innvielsen. Det ble hevdet at man kunne klare å produsere 2 millioner sardinbokser hver eneste dag. Forklaringen fant man i en kombinasjon av moderne teknikk og automatisering av produksjonen.
Produksjonsmessig var det skjedd bare små endringer innenfor hermetikkindustrien i dens første tiår. Det kom mange nye maskiner som lettet arbeidet, men fortsatt handlet det helst om flittige kvinnehender som la fisk ved fisk i boks etter boks, time ut og time inn. Uten kvinnene og barna, hadde det vel knapt eksistert noen hermetikkindustri. De var på plass når råstoffet var på plass. Fantes det ikke råstoff, tynget heller ikke kvinner og barn på noe lønnsbudsjett. De kom når de ble kallet, og ellers ikke. Råstofftilgangen styrte både arbeidstiden og inntektsnivået for arbeiderne i hermetikken.
Den nye sentralfabrikken endret det meste innen den gamle bransjen. Råstoffet ble nå levert nedfrosset i blokker. Bjellands egne fryseskip sørget for hurtigfrysing av fangstene på feltene. Dermed kunne man sikre en jevn produksjon ved fabrikken, og nytt maskinelt utstyr gjorde at det, med halvparten av arbeidsstokken, ble produsert like mye som før sentralfabrikken ble etablert. Også hermetikkproduksjonen var blitt rasjonalisert.
Den såkalte markedsutviklingen gikk imidlertid ikke i hermetikkindustriens favør i de neste tiårene. Samarbeid mellom fabrikantene ble et nasjonalt stikkord. Bjelland, som hadde halvparten av den norske produksjonen, ønsket egentlig ikke å gå sammen med de øvrige produsentene. Firmaet foretrakk helt klart å stå på egne ben, og det mente formodentlig at den var sterkest, som sto alene.
Slik gikk det ikke. I løpet av 1980-åene ble Bjelland et rent eiendomsselskap, etter at hermetikkfabrikkene var blitt samlet under den omfattende hatten til Norway Foods LTD. Det utviklet seg etter hvert en tradisjonell strid av den typen som salig Darwin har satt sitt navn til. Det ble en kamp om hvem som skulle overleve. Jo tommere krybben ble, dessto mer bet hestene hverandre. Det handlet om at bare den sterkeste ville overleve kampen og konkurransen.
På det lokale plan oppsto en sterk lokaliseringsstrid. Hvilken av fabrikkene innenfor det nye konsernet skulle ha livets rett? Central Cannings fabrikk, som ironisk nok lå i Chr. Bjellands gate i Stavanger, eller Chr. Bjellands eget store sentralanlegg i Strømsteinen?
Valget falt på Central Cannings fabrikk, men virksomheten varte ikke lenge. Bare to år etter at fabrikken hadde fått det lokale produksjons-monopolet, ble den aller siste sardinen bokslagt i Stavanger. Driften stoppet også ved Central Canning. Som et formodet plaster på det blødende brislingsåret i Stavanger, ble hermetikklageret til Norway Foods igjen på Strømsteinen til 1993.
Etter det har Strømsteinen vært uten spor av hermetikk. Brislingens tid på Strømsteinen varte i drøye 100 år.
I likhet med skipsbyggingsindustrien, hadde også hermetikken mange sekundærnæringer. Det vokste fram fabrikker som laget de ulike maskinene og redskapene som ble brukt i produksjonen, fra falsemaskiner til tredebord. Mange kreative krefter fant utløp for sin oppfinnertrang innenfor hermetikkindustrien. Det er ikke mange bransjer hvor det er tatt så mange patenter av så mange på så få år som innen hermetikkindustrien.
Fram til 1915 ble det tatt ut 316 patenter i hermetikkindustrien på verdensbasis. 202 av disse patentene ble tatt ut av folk fra Stavanger. Blant de meste epokegjørende var falsemaskinen. Verkmester Søren Opsal ved W. Nessler Mekaniske verksted var først på banen med en maskin før Henrik Jørgen Reinert ved Rosenberg Mek. Verksted hadde sin ferdig. Det hjalp imidlertid lite å være først I det lange løp var det imidlertid Reinertsmaskinen som seiret.
Mens Opsals originale falsemaskin hadde styretrinsen for falsen på utsiden av boksen, hadde Reinerts opprinnelige maskin den på innsiden. Det gjorde at sentrifugalkraften kunne utnyttes til å følge fasongbanen selv ved de runde hjørner. Sentrifugalkraften var imidlertid ikke nok til å sikre Stavanger en fortsatt produksjon av ”fiskeboller kvide som sne”. De tilhører minnenes meny.
Engwall Pahr-Iversen