Slaget på Parra har fortsatt sin plass i den litterære Stavangerhistorien. Det gamle slaget hos skipper Brimsø på Holmen var av et helt annet slag. Det handlet ikke om et oppgjør mellom glade guttegjenger med knickers og snottaplagg. Brimsø-slaget var en konsekvens av et fransk-norsk stevnemøte helt uten noen form for amour
Stort sett gikk det temmelig fredelig for seg når franske sjøfolk var landfaste i Stavanger, men da tre-masteren ”Le Dille” ankret opp i byen fra 10. august til 21. desember 1798, skjedde det mange og merkverdige ting. Skipet hadde havarert utenfor kysten og var blitt slept inn til Kranen for å repareres.
”Le Dille” hadde et mannskap på 70, og franskmennene gjorde seg sterkt bemerket i bybildet, først og fremst ved mange og svært sterke opptredener i det glade selskapslivet som den gang fant sted i de mange losjihusene på Holmen.
I et av de mange vertshusene på Holmen, et som ble drevet av en gammel skipper Brimsø som hadde gått i land og satset på servering av sterke drikker i stedet for generell navigering, klarte de franske gastene å hisse opp byens barber Schou noe aldeles voldsomt. Barberen ble som en illsint tyrk i sitt bistre blikk, og blåste advarende i sin betydelige bart som en turneringstrett tyr i toreadorringen. Det hjalp lite på den franske lysten til å tirre og tirre en opphisset barber. De skjønte tydeligvis ikke de advarslene som fremgikk av barberens kroppsspråk.
En av de franske gastene knipset plutselig Schou kraftig og freidig i bartevoksen som hang tydelig under barbernesen. Gastene flirte også foraktelig rett opp i ansiktet til den illsinte barberen, og flekket nærmest tenner mot han. Det var ikke en oppførsel som var vanlig, verken i de finere franske salonger eller i Holmens kneiper.
Den franske oppførselen ble egentlig oppfattet som en ren krigserklæring av den lokale befolkningen. Den skulle snart bli både tydeligere og kraftigere enn bare en erklæring. Det skulle rett og slett bli krig på kniven og langt mer enn det. Alle de slagvåpen som fantes for hånden ble tatt i bruk.
Brått rev nemlig en av franskmennene barberen i skjegget med atskillig kraft. Det skulle han ikke ha gjort. Nå var tålmodighetens beger for lengst rent over for barber Schou. Han ropte ut med sin kraftige stemme, mens han samtidig slo sin høyreneve i kneipebordet så glassene falt omkull: ”Kom an din…”.
Illsint slo han straks ned en av de franske befalingsmennene. Den egentlige synderen klarte seg unna barberens svingslag. Barberen tok seg av den offiseren han hadde for hånden. Han rev fra offiseren sabelen, og knakk den kontant over knærne sine. Hvor han hentet kreftene, var det mange som senere undret seg både lenge og høylydt over.
Det var en handling som franskmennene straks oppfattet som en direkte fornærmelse. Både mot alt som fransk var, men ikke minst betraktet de den som en direkte hån av trikoloren og flaggets trofaste forsvarere i liv og død. Fra en fransk offiser skulle i hvert fall ikke en stavangersk barber kunne ta sabelen, og så ødelegge den som om den skulle være en blyant av dårlig kvalitet. Det var uhørt. Skjenselsdåden måtte besvares på kontant vis.
Det brøt brått ut et regulært masseslagsmål i kneipa. Skipper Brimsøs enkle serveringslokale ble ramponert etter alle ukunstens regler. Stoler ble kastet omkring, bordene ble knekket. Et fransk barslagsmål på Holmen skulle vise seg å bli atskillig verre enn en polsk riksdag.
Etter at alle hadde slåss mot alle innendørs, så det i lokalet ut som om en veritabel åsgårdrei hadde fart fort og forferdelig igjennom salen. Ingen krok hadde sluppet unna den menneskelige tornadoens herjinger. Brimsøs bar var i bokstavelig forstand blitt bar. Det meste av inventaret var revet om kull og minte mest om kveikeved.
Kampene stoppet ikke selv om lokalet var blitt til en slagmark. Slåsskjempene fortsatte både med bajonetter og tørre never ute i gatene. Det var rett og slett opptøyer på Holmen denne tidlige desemberkvelden. Striden kunne kanskje beskrives som et vandrende slagsmål, kampene bølget smau og smau i mellom. Gate opp og gate ned. Det var ikke snakk om å gi seg for noen av partene.
Også folk som ikke var direkte involvert, ble rammet. For gatevandrere handlet det helst om å søke dekning så fort som mulig. Ellers kunne det gå svært så galt. For en av byens brødbærere, som bare gikk under oppnavnet Lauriz med Grimå, gikk det virkelig ille. Han erfarte hvor galt det kan gå når man befinner seg på feil sted til feil tid. Han ble skutt på utenfor Lars Svines Hus på Holmen, og endte som vanfør resten av livet.
Brødbæreren var vel den som ble verst skadet i de timelange tumultene. Etter at slaget omsider ebbet ut, formodentlig av gjensidig utmattelse på begge sider av krigslinjen, og de mange sårede av begge nasjonaliteter hadde slikket og plastret sine sår, var det en klar mening i byen. Det måtte bedre vakthold til. Slike tilstander kunne man ikke ha en gang til i byen. Om det ikke fikk være måte på alt, fikk det nå være måte på noe.
Løsningen ble å opprette en slags privat vaktkommando i byen, som skulle forsøke å skille klinten fra hveten, eller i hvert fall franskmenn fra siddiser. Det var ikke nettopp noen l`amour mellom byens folk og kapermannskapene. Formodentlig kjedet franskmenne seg mens de var landfaste i Stavanger. Det var kanskje ikke noen ”doft av den store verden” i byen.
Vaktkompaniet ble imidlertid ingen suksess. Det var fortsatt daglige og stadige krangler i større og mindre grad. Det ble opplevd som en ulmende bombe. Byens myndigheter fant det derfor nødvendig å hente et kompani soldater fra Jæren og Ryfylke som en ekstraordinær overvåkings-gruppe av den lokale ro og orden.
Stavanger var i realiteten blitt en krigssone.
Det viste seg blant annet ved at det ble opprettet en slags sikkerhetssone for å skille kamphanene fra hverandre. Nordmenn og franskmenn skulle holdes adskilt. De fikk ikke lov til å møtes på Holmen. Begge gruppene fikk klar beskjed fra myndighetene om at de ikke skulle holde hus i de samme kneipene. Noen reprise av det begredelige ”barberslaget” ville ikke myndighetene ha. Derfor gikk det militærpatruljer mellom losjihusene for å forhindre nærkontakt mellom franske Jean og han stavangerske Marton…
For å være helt sikker på at freden og fryden skulle herske, tvang også vaktstyrken franskmennene til å levere fra seg alle våpen som de hadde. Det eneste de fikk beholde, var de ti faste kanonene på skipet. Resten av våpnene tok vaktkommandoen hånd om.
Nå hører det med til historien at sabelen – den som i betydelig grad utløste den første fransk-stavangerske krig – ble erstattet med klingende mynt. Den lokale kontakt for de franske myndighetene, H. G. B. Sundt – sjefen for det fornemme firma Ploug & Sundt – betalte barberen to daler for å få tilbakelevert hans trofe fra bataljen, den franske sabelen.
Delene av den ble deretter tilbakelevert franskmennene som en slags plaster på den sårede stolthet, et forsøk på å forsone og forlike skabhalsene. At stridens granateple, sabelen, ble returnert til dens rettmessige eier, roet nok i noen grad gemyttene. Den endelige roen senket seg imidlertid over Holmen først da julehøytiden ble kimet inn fra Domkirkens klokker. Da forlot nemlig ”Le Dille” Stavanger for aldri mer å vende tilbake. Den ble heller ikke savnet.
Som ”ungkonsulen” Jacob Kielland senere skrev: ”En fransk kaper har i nogen tid ligget arrestert i Stavanger paa grund av uordener, begaaede i byen av dens besætning.”
Det var nok utvilsomt et ganske kraftig understatement av en forretningsmann som drev en utstrakt handel også med franske firmaer. Kielland var den gang en av landets rikeste menn. Firmaet betalte for eksempel i 1814 omtrent en tredjedel av Stavangers samlede byskatt.
Jakob Kielland hadde for øvrig sine jevnlige spaserturer langs sjøhusene på Holmen, og det var i en slik sammenheng det ble skrevet at ”naar Jakob Kielland om sommeren saaes i vore gader iført spidskjole, bredbremet engelsk floshat, og med monokle i øiekrogen, lignet han mer en udenlandsk diplomat end en kjøbmand i en norsk sildeby”.
At politiet ikke maktet å hamle opp, verken med franskmennene eller andre kranglevorne karer, har forfatteren Theodor Dahl formulert en fin forklaring på. Riktignok er hans beretning fra atskillige tiår senere enn kaperslaget, men det finnes flere eksempler på at militærmakten var mer håndfast enn de borgere som utgjorde byens voktere i politiuniform.
Theodor Dahl skriver i sitt utkast til en selvbiografi, ”Byen og menneskene”:
”Nattkonstablene var ikke egentlig noe organisert korps. Det var arbeidsfolk og arbeidere som tok jobben som nattkonstabler. Så de hadde det hardt. Arbeid om dagen, og om natten var det vakt og på patrulje i gatene. De la an på å arrestere færrest mulig, helst ingen. For så slapp de jo å møte opp neste morgen for å avgi forklaring.
Men – når galt var på ferde, måtte de ta fatt og dra til arresten. De sto ut mange alvorlige slagsmål, disse karene. Og mange tungvorne arrestanter hadde de å dras med. Det var ofte slitsomt å baske med disse bråkmakerne. For først skulle de bringes på politistasjonen.
De bar høge filthjelmer med stjerne framme, nesten som vekteren. Den ble holdt fast av reim kring haken for at den skulle følge hodet i kampens tummel. Svær uniformsfrakke hadde de og et belte om livet med diger trekølle i. De så beint fram faretruende ut. Alvorlige som et fengsel.
De kom i alle slags utgaver og skabeloner. De stilte ikke opp til parader. Den slags oppstillinger egnet de seg lite for og til.
Som oftest var det to konstabler i lag i Østervåg og Holmegata som var litt av et urosentrum. Der opptrådte en bergenssjømann som gikk på hendene og spente med beina. Han var en vond og rebelsk kar. I dette strøket sendte politimesteren to av de druseligste karene. De patruljerte ikke stort. Satt helst oppi en høg trapp midt for Tollhuset, togg og røykte og lot timene gå.
Hendte det at det lyddes vræl og spetakkel borti Østervåg eller ut i Holmegata, steg en av dem ned fra trappens kongestol og stakk ut i gata for å glo etter. Han som satt att i kongesetet ropte ned: ”E dorr någe tiss någen plass? Så sei fra om du trenge hjelp…”
Utkikkeren kunne svare tilbake: ”Dorr e et hissig slagsmål der borte i gadå, men det ser ud te at det jer seg. Me kan visst bare ta det tåligt...”
Og dermed gikk han tilbake til trappens kongestol for å lyde etter nye urovarsler…”
Sånn erfart kan kanskje denne historien være en betimelig påminnelse om at nattlig uro i forbindelse med selskapsliv slett ikke er noen nymotens ting. Det har sannsynligvis vært slik siden tidenes morgen. Mennesker møtes – og noen ganger oppstår sterkt sinne i hjertene…
Engwall Pahr-Iversen