Også når det gjelder den evige hvile, finnes det tydeligvis trender. Nettopp nå synes det å være et tidens tegn og et ønske om å søke sammen i jorden fremfor å hvile alene mens man avventer utfallet av St. Peters vurdering av hvor man skal tilbringe evigheten. For et par hundre år siden handlet det helst i Stavanger om å finne et sted å gravlegge godtfolk.
I den siste del av 1700-tallet hadde Stavanger sin ”fattigkirkegård” i Kleivå, mens de mer bemidlede borgerne fikk sin gravplass i det nære nabolaget til Domkirken. Skjønt etter hvert skjedde det en sosial utjevning etter døden. Det begynte å bli så fullt i jordsmonnet rundt katedralen at også såkalte bedrestilte måtte finne seg i å tilbringe den lange søvnen sammen med almuen på Fattigkirkegården.
Nå var det slett ikke alle som syntes at det var greit å bruke Domkirkens nabolag som gravplass. Derfor ble det i 1805 forkynt fra det kongelige kammers i København at ”Da kongen ikke finder det sømmelig, at bygninger, indviede til det høieste væsens dyrkelse, tillige afbenyttes som gjemmesteder for legemer, der overgives til forraadnelse; og da den fra mindre oplyste tider nedarvede skikk, at begrave de døde i kirkerne, ofte har hatt farlige tilfælde, endog helbreds tab for de efterlevede, til følge; saa opfordres han til, at foreskrive saadanne regler i henseende til brugen af de i kirkerne allerede værende begravelsessteder, at disse kan gjøres uskadelige, idet han drager omsorg for, at templerne i hans riger herefter kan vorde forbeholdne til deres egentlig bestemmelse.”
Det er mulig at det kronglete kongelige kravet om at Domkirken ikke lenger skulle huse gravsteder, ikke ble forstått av maktens menn i Stavanger. I hvert fall gikk det to år, fram til mai i 1807, før en 6 manns komite utplukket av de ”ledende kretser” – inneholdende blant annet to blad Kielland – skulle foreta hva som ble omtalt som ”at tage de aastæder i øyesyn, som enhver av disse forsamlede ansaae passende til en ny kirkegaards anleggelse”.
Komiteen tok jobben på alvor. Den undersøkte to områder. Et område som ble kalt Hermannsdalen – som lå omtrent hvor Lagård gravlund ligger i dag – og et åkerfelt som lå i Kannik. Jorddybden ble nøye undersøkt på begge steder, og konklusjonen ble egentlig at på begge steder fantes det dyp nok jord til at begravelse kunne foregå på forskriftsmessig vis.
Etter å ha veid for og i mot samlet imidlertid komiteen seg om Hermannsdalen som det beste stedet. I 150 års beretning om Lagård gravlund begrunner Marit Karin Alsvik stedsvalget på denne måten:
”Hermannsdalen hadde nemlig følgende fortrinn: 1) En mer ”regulær figur”, og der ville gå med mindre innhegning. 2) ”Situasjonen her er af den beskaffenhed, at ligfølget medens liget begraves er dækket for de for helbreden skadelige nordenvinde, som i denne omegn i almindelighed indfinder sig vaar og efteraar”. 3) Den lå i en passende avstand fra Kongsvegen. 4) Kostnadene ville bli 600 riksdaler lavere enn i Kannik. Kostnadene til opparbeidelse av en kirkegård i Hermannsdalen var beregnet til 1349 riksdaler.”
Nå ble det ikke noen ny gravplass. Byfogd Løwold fant at det ville bli for dyrt, og han syntes ikke det var riktig å måtte ta opp lån for å bygge ny gravplass så lenge det fantes ledig plass på den gamle fattigkirkegården. Stiftsdireksjonen i Kristiansand ble følgelig bedt om å gi en dispensasjon fra det kongelige krav.
Et års tid senere godkjente Stiftsdireksjonen at Hermannsdalen kunne tas i bruk som kirkegård, men uten at noe skjer. Det går ikke bare vinter og vår før en kirkegård blir påbegynt, men det går et par titalls. Først da kirkedepartementet minner om loven fra 1805 og purrer på kirkegårdssaken i 1830, skjer det noe.
De lokale myndigheter er nemlig totalt uvitende om det som skjedde i 1807 og 1808. De kjenner ikke til at Hermannsdalen er blitt utsett som gravplass og at den er behørig godkjent av de kirkelige myndigheter. Eller som det heter i svarbrevet til departementet: ”Man er endnu ubekjendt med sagens gang og fremme siden den tid, og aarsagen til at stifts directionens resolution av 1. februarij 1880 ikke senere er bragt til udførelse…”
En ting er tydeligvis å innrømme at en sak er havnet i den kommunale glemmeboken, noe ganske annet er å få den fram i lyset og til utførelse. I stedet ble det mumlet at det muligens var for meget ”klippegrund” i Hermannsdalen og at derfor andre steder kunne være langt mer velegnet som kirkegård, for eksempel Hospitalgrunden som prost Langberg talte varmt for.
Selv om det tydelig ble snakket svært meget om ny kirkegård omkring 1830, ble det med praten. Mot slutten av 1833 gir imidlertid en innsender i Stavanger Adresseavis formodentlig uttrykk for den generelle kirkegårds-frustrasjonen som hviler over byen:
”Forbeholdenheder paa forbeholdenheder er i øvrigt klippen hvorpaa alt strander. Og derpaa er den paatænkte fortrinlige plads til en ny kirkegaard ogsaa, siger man, totalt forliist. Man faaer derfor fremdeles lukke øinene til for det syn at en opkastet grav paa vor gamle kirkegaard frembyder, hvor de døde, saa at sige, ikke faae ro i deres grave. Komme nu cholera før vi vil have den, kan det maaske blive nødvendig at vi, som skeede i de gode gamle dage – brænde de døde, som foreslaaes, for at spare udgiften til den ny kirkegaard udenfor byen.”
Tønnes Stavnem er enda tydeligere i sin tale i boken ”Optegnelser vedkommende Stavangers fortid”. Litt romslig formulert var nok Stavnem av den oppfatning at en ting er at det en gang ikke fantes noen plass i herberget, noe ganske annet er det når det ikke finnes plass i kirkegårdens jord i dag…
Han påpeker derfor at ”man nødes derfor til at opkaste nye grave paa steder, hvor ligkisterne til de før nedsatte lig var saagodtsom hele. Der foregik derfor en uhyggelig knusnings-proces, – og ligene! Ældgamle folk kan endnu fortælle om gravningen i gamle dage, og det er nesten haarreisende at høre om den raahed, som her gikk for sig – og dette tilmed inde i byen og paa et sted, hvor børn og skoleungdom daglig færdedes.”
Omsider skjedde det ikke bare noe, men heller mye. Muligens var det frykten for at koleraen også skulle smitte seg fram til Stavanger, som gjorde at det ble fart i arbeidet med å få en ny kirkegård. At kolerafrykten var drivkraften, bekreftes av en artikkel i Stavanger Adresseavis, hvor det blant atskillig annet heter:
”Længe har vor by trængt til, og allerede for mange aar siden var det paa bane, at en ny kirkegaard skulde anskaffes, men intet blev foretaget desangaaende før cholera var kommen til landet. Efter at vanskeligheder, der fra flere kanter reiste sig, vare overvundne, blev endelig et stort, ret smukt beliggende stykke av Bispe-Ladegaards grund indkjøbt.”
Eiendommen på 27 400 kvadratalen ble kjøpt fra lensmann Iver Oftedal for 1500 speciedaler, mens lensmannen også forbeholdt seg ”ret til at høste det på kirkegaarden voxende græs”. Det aller meste av den nye kirkegården var det som ble kalt for dyp jord, mens 4500 kvadratalen ble karakterisert som fjell.
Tross tunge regnskyer var over 2000 mennesker møtt fram den 4. september 1834 for å delta i den høytidelige innvielse av den nye kirkegården på Lagård. I sine opptegnelser forteller Tønnes Stavnem at Bertha Ellingsdatter Evensen fra Spilderhaugen ble begravet samtidig som kirkegården ble innviet. Marit Karin Alsvik avviser dette og skriver at Berthas begravelse fant sted først et år senere. Det var ingen gravferd på åpningsdagen.
De lærde får strides, men det hadde nok vært hyggelig for Bertha Ellingsdatter Evensen som slett ikke fikk oppleve mye hygge og høytid i sitt liv, om hun hadde fått et farvel med jorden som var preget av høytid. Hun var gift med enkemann Ole Evensen, som var en sjel som helst vandret omkring på jorden i sin verden. Først da tjenestejenta Bertha inntok hans ekteseng, oppdaget han at hun var pukkelrygget. Hun slet seg ut på sin husbonds gamle marker på Spilderhaugen. Han var av den klare oppfatning at hvis Herren hadde plassert en stein eller hundre på hans jorde, hadde han nok en mening med det. Derfor skulle ikke Ole Evensen flytte på steinen. Det var noe helt annet med Bertha. Hun kunne flytte den – og gjorde det. Sånn sett hadde det vært riktig at hun hadde fått litt lønn også i det jordiske, for eksempel i form av en begravelse med litt pomp og prakt.
Også for kirkegårder skal det lages reglementer. For den nye gravlunden ble det derfor utarbeidet et nitid reglement som inneholdt 27 paragrafer, og som derfor omhandlet det aller meste, fra det riktige treslaget til kistene og til utsmykning av gravene. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene eller til den enkeltes lyst. Det skulle være orden.
Det var også satt opp en prisliste for gravene. Marit Karin Alsvik forteller at ”for et voxent menneske liig betales med 96 skilling, for et mellom 5 og 15 år betales 72 skilling og for barn under 5 kostet det 48 skilling. ”For liig efter saadanne personer, som efter præsteattest ere uformuede, betales kun det halve, og for fattiglemmers liig erlægges intet.”
Nå var ikke dette hele prisen for en begravelse. Også graveren skulle ha sitt. Han fikk det samme for å grave, som folk måtte betale for selve gravplassen. I vintermåneden fikk han imidlertid en liten lønnsforhøyelse, formodentlig fordi det var tyngre å spa gravhull i teletiden. Derfor fikk han 1 spesialdaler i tillegg for et ”voxent lig”, 90 skilling ekstra for et halvvoksent og 60 skilling for et barn. For de fattigste fikk han ingenting ekstra.
På samme måte som det i hine og langt hardere dager var forskjell på hvilken kirkegård folk havnet i, Domkirkens eller fattigkirkegårdens, var det også forskjell på hvordan begravelsen ble avviklet. Alexander L. Kielland gir et litterært bilde av forskjellen mellom ungkonsulens og Mariannes begravelse i ”Garman & Worse”:
”Der var tre Slags Ligvogne, saa man kunde kjøre til Kirkegaarden - ganske som man rejser med Jernbanen - i første, anden eller tredie Klasses Coupée; - medmindre man da forlod Livet i en saa afpillet Forfatning, at man maatte lade sig bære ud - tilfods af sine Venner. Konsul Garman kjørte i 1. Klasse med Englehoveder og Sølvzirater. Per Karl sad indunder den sorte Baldakin med Flor om Hatten og saa med Vemod og Stolthed paa sine gamle sorte.
Under den sidste Udarbeidelse af Ligtalen havde Kapellanen følt, hvor vanskelig hans Stilling var:
«Sørgende Forsamling! naar vi skue ned i denne Grav - sex Fod lang og sex Fod dyb -, skue denne sorte Kiste, tænke os dette Legeme, der nu gaar Opløsningen imøde, og vi saa - kjære Venner! sige til os selv: der ligger en rig Mand, en meget rig Mand! - da maa vi vel gribes dybt i vor inderste Sjæl.
O Venner! lader os lytte til denne Kirkegaardens tause Veltalenhed! Her er det slut - her er Enden paa al den Ulighed, som nu engang er en Følge af Synden; her i Kirkegaardens hellige Fred hvile de Side om Side - fattig og rig - høi og lav - alle lige for Dødens Majestæt, al jordisk Forkrænkelighed strøget bort som et broget Klæde - sex Fod Jord - det er alt - det er ligt for alle!»
Den lette Vaarvind for ind i Handelsstandens Silkefane, løftede de tunge Kvaster ud fra Stangen og slog smaa lystige Smæld med Silketøiet. Med det samme bar den ogsaa Ordene ud over Kirkegaarden til de gamle Kjærringer, som sad paa Ligstenene, til de mange Piger og Damer, som stod opefter Skraaningen; - ja helt hen til den anden Ende af Kirkegaarden bar Vinden den lange, kostbare Tale, saa den tydeligt kunde høres henne ved Mariannes Grav. Og det var netop Ord for de fattige og ringe - dette om Ligheden og det jordiske Gods's Forkrænkelighed.
Men de, som stod ved Mariannes Grav, hørte neppe efter - ikke engang Torpander. Han stod og stirrede ufravendt ned paa sin ensomme Buket paa den bare Kiste.
Væggelusen var undskyldt, for han kunde ikke høre. Men istedet anstillede han Iagttagelser og filosofiske Betragtninger, hvilket var hans Vane.
Der laa i den Grushoug, som var kastet op af Graven, nogle Knokler og Ben og et Par Hjerneskaller. Sagen var nemlig den, at denne Del af Kirkegaarden - hvor der især jordedes Fattige - havde været Begravelsesplads før i Tiden. Men de Gravsteder, for hvilke der ikke var betalt i tyve Aar, bleve atter tagne i Brug efter kirkelig Skik og Anordning. Saa traf det sig da jævnligt, at man under Gravningen stødte paa Kister, der faldt sammen under Spaden; de Døde laa tæt, og der kom ofte flere af en Grav.
Men det var en stor Uskik, at Knoklerne blev liggende udpaa Formiddagen, til de nye Lig kom, forat begraves. Graveren - Abraham Klokkerdreng - almindeligt kaldet Abram Fylledreng - havde Ordre til strax at bringe Knoklerne hen i Benhuset - et Skur i et Hjørne af Kirkegaarden, hvor det saa blev overladt til hver enkelt Skalle at holde Greie paa sine Ben saa godt den formaaede.”
Det skulle ta noen tiår før det ble reist et gravkapell på kirkegården. I 1881 utarbeidet stadsingeniør Otto Waitz forslag til et kapell utført enten i tre eller mur. Selv mente han at mur var det beste. Det ville både vare lenger og gi det riktige, alvorlige preget som et kapell skulle ha. Sunnhetskommisjonen ønsket seg et kapell av tre. Det ville nemlig la seg lettere desinfisere ved eventuelle epidemier.
Det måtte en konkurs til før det kom et kapell på plass. Etter Køhlers konkurs, overtok Stavanger eiendommen i Hillevåg. Den gamle skolestua ble deretter flyttet til kirkegården for å ombygges til gravkapell. Plasseringen av den skapte imidlertid diskusjon. Noen ville ha den utenfor gravlunden, men det ble avvist med begrunnelsen ”Dette vil især ved større begravelser foranledige sammenstimlen af folk paa Lagaardsveien, hvilket vil berøve begravelseshandlingen dens høitidelige præg. Tomten ligger desuden lige op til og indklemt mellem jernbanen og privat eiendom, hvis beboere uden tvivl vil generes saavel ved den stadige salmesang, som i tilfælde af epidemier, ved frygt for smitte. Hensyn i saa henseende bør kommunen formentlige tage...”
Det gjorde den. Senere ble det også reist et eget lite ”smittekapell” på gravlunden som ble brukt når dødsfallet skyltes en smittsom sykdom. Det endte imidlertid sine dager som redskapsbod…
Engwall Pahr-Iversen