”La de små barn komme til meg” er en velkjent bibelsk befaling som mange har nikket bejaende til gjennom årene. Atskillig mer ukjent er utsagnet ”la de stakkars soldatene komme til meg, så skal de få et hjem bortenfor hjemmet og vekke fra kasernene”. Det er et knippe ordkorn som stundom har falt på den absolutte stengrunn.
Dagens historie skal imidlertid handle om en kvinne som ikke bare grunnet på ordene i sitt hjerte, men som også satte dem ut i praktisk politikk. Det skal dreie seg om Emma Nielsen, som gjennom noen tiår var en drivkraft i et omfattende sosialt arbeid som favnet vidt i Stavanger og fylket forøvrig. Hennes misjonsmark ble arbeidet blant soldater og ugifte mødre.
Emma Nielsen ble født på Østlandet i 1867 og var midtveis i 20-årene da hun kom som evangelist til Stavanger for å drive kristelig oppbyggelse blant soldatene på Madlamoen. Hun tilhørte den relativt lille hvite flokk som hørte hjemme i en bevegelse som kalte seg ”den frie evangeliske forsamling”. Hun hadde som sitt første livskall fått himmelsk beskjed om å arbeide blant soldatene. Det var en oppgave som hun ikke nølte med å ta fatt på.
Hennes motto og rettesnor for det daglige arbeidet, var egentlig ganske enkel og svært konkret: Det handlet om å vinne de unge soldatersjeler for Kristus. Måten å gjøre det på var å reise et forsamlingshus hvor soldatene kunne treffes i fritiden. Emmas visjon, som det vel ville hete med dagens språkbruk, var at dette soldathjemmet skulle være som et hjem for de mange ungguttene på Madlamoen når de likevel befant seg borte fra sine egentlige hjem.
Hos Emma skulle soldatene kunne få atskillig åndelig føde i tillegg til den militære maten. Hun skulle gi dem noe å tygge på med tanke på det evige liv og tilværelsen etter denne jordiske jammerdal. Fortsatt finnes for øvrig den bygningen hvor Emma Nielsen drev sitt soldathjem. Den ble atskillige år senere kjent som Heimly gjesteheim.
Soldathjemmet på Madla ble drevet fram til krigsårene. Godtfred Borghammer har fortalt hva som hendte med de russiske krigsfangene som tyskerne holdt med jernhånd i arbeidsleiren på Madla fram til krigens slutt i 1945, og som Emmas Soldathjem også fikk rikelig anledning til å hjelpe på forskjellige måter:
”Russer-fangene fikk skiftevis adgang til Emmas soldathjem som ”dagarbeidere”, og oppnådde da å bli tildelt ekstra mat og stell når mulighetene var til stede. Kjøkkenassistenten hentet regelmessig ”gammelt” brød hos bakere og andre handelsmenn. Brødet ble pakket og nedlagt til avhenting i en grøft der fangetroppen marsjerte forbi til og fra arbeid.
Kokken Michail Scharifullin var den som utporsjonerte ekstrarasjonene til russerne. Han hadde alles tillit, og var nevenyttig med alle ting. Mange særpregede leke- og prydgjenstander fra de russiske krigsfangenes hender var lenge å se blant barn i distriktet. Det var solide gjenstander, oftest fornemt finskåret ut fra trevirket.
En gang måtte Saniteten rykke ut til russer-fangeleiren fordi fangene hadde hatt et indre oppgjør. En gruppe av dem skulle angivelig ha opptrådt servilt overfor de tyske vokterne, ja kanskje endog angitt medfanger. En russisk fange ble således skutt i april 1945 med et våpen som en fange hadde fått fatt i fra en tysk vokter som skulle ha sovnet på sin post. Dette indre oppgjøret resulterte i grove legemsbeskadigelser slik at blodig kjøtt og benpiper stakk ut av de klesfillene angiveren var iført. De skadde ble lagt inn på St. Fransiscus Hospital til behandling.
Ved frigjøringen i mai 1945 ble alle grinder og piggtrådgjerder revet ned i leiren og passasjene ble overalt frie. Med stolthet ryddet den russiske kokken sengehalm og filler til side, og fant fram nytestamentet på russisk som fru Emma hadde skaffet han. Det var en bok som han hadde holdt hellig under alle fangetidens prøvelser.
Ved krigens slutt skjedde også noe som de russiske fangene opplevde som et slags under. Forsyningene av mat var med et slag plutselig blitt bedre, og selv de tyske vaktene fremsto brått som mer menneskelige enn før. Fangevokterne spanderte forøvrig både ekstra mat og spirituosa på russerne. Muligens var det et forsøk på i hvert fall å oppnå et godt ettermæle.
I frigjøringsdagene dukket det også opp en ide blant byens mektige menn om å innby de russiske krigsfangene til en virkelig 17. mai fest på Soldathjemmet. Tanken fikk bred tilslutning. Mange musikere og sangere meldte seg for å delta i dette spesielle arrangementet. Biskop J. C. Petersen ville selv holde hovedtalen, mens domorganist Fredrik Sagen hadde påtatt seg oppgaven med å tolke talen. Han hadde tidligere vært knyttet til en familiær sardinproduksjon i Kamchatka i Russland og behersket derfor språket.”
Ifølge Godtfred Borghammer ble det en riktig vellykket fest, hvor Emma Nielsen-Øgreid selv hadde vært hjertelig til stede. Hun hadde like etter århundreskiftet giftet seg med byggmester Halvor Øgreid fra Stavanger og dermed fått sitt tilleggsnavn.
Nå var det ikke bare blant soldatene at Emma Nielsen-Øgreid virket. Omkring på den tiden da det 19. århundret gikk inn i det 20., kjøpte hun en eiendom i Kongsgaten, nummer 43, som ble innredet både til bolig og forsamlingslokale. Det er vel nokså sannsynlig at det var hennes byggmestermann som sto for det meste av ombygnings- og innredningsarbeidene.
Emma Nielsen-Øgreid kalte lokalet i Kongsgaten for ”Arken” og drev en utstrakt møte- og evangeliseringsvirksomhet i og fra huset. Hun nøyde seg imidlertid ikke bare med Stavanger som misjonsmark. Hun kastet også sine øyne over Boknafjorden og fikk syn for Skudeneshavn. Der følte hun at hun hadde fått en oppgave å ta fatt på.
Det heter for eksempel i jubileumshistorien til den Frie Evangeliske Menigheten Ebenezer i Skudeneshavn:
”Den Frie Evangeliske Forsamling i Skudeneshavn har sitt utspring helt tilbake fra begynnelsen av det 19. århundre. Den som først brakte denne forkynnelse til Skudenes, var evangelist - søsteren Emma Nilsen - senere gift Øgreid. Hun kom fra Stavanger der hun i løpet av sin livstid la ned et verdifullt evangelisk arbeid, blant annet virket hun blant marinesoldatene på Madlaleiren. Ellers drev hun på med møter i sitt eget hus som hun kalte "Arken". Innimellom reiste hun rundt med evangeliet og kom til Skudeneshavn for første gang ca. 1902.
Emma Nilsen var den gang i sin beste alder. Hun var en kvinne som foruten sin legemlige styrke - eide en åndelig styrke og innsikt som det står respekt av, og hun hadde den rette evne og glød i å forkynne det glade budskap til sjelers frelse og Guds barns åndelige oppbyggelse og vekst.
På denne tid var det bare Statskirken med sitt bedehus og Frelsesarmeen som stod for den kristne forkynnelse på stedet. Da søster Emma kom med sitt frigjørende budskap og ville forkynne "hele Guds råd" som blant annet omfattet bibelsk dåp, også kalt voksen/troende dåp; en ny, ren skapning i Kristus, såkalt "syndefri lære"; fikk hun ikke lov til å bære frem denne forkynnelse i de daværende forsamlingshus. Det stred mot kirkens lære om barnedåp og syndslære.
Allikevel var der noen ganske få kristne på stedet som hadde et lydhørt øre for hennes forkynnelse. Disse fikk skaffet et gammelt sjøhus på Nornes i Skudeneshavn til hennes disposisjon. Og nettopp i dette sjøhuset brøt den første frie evangeliske vekkelse ut blant Skudeneshavns befolkning. Det skulle snart vise seg at denne evangelistsøster var et redskap i Guds hender og resultatene uteble da heller ikke. Mange mennesker - menn og kvinner, gamle og unge - fikk oppleve frelsens under og ble ført inn i et rikere liv med Gud.
På den tid lå mange jordeiendommer som felleseie, og det gikk slik til at vennene fikk en tomt som gave fra garden "Høynes". Tomten lå omtrent midt i Skudeneshavn sentrum, og nå var det bare å ta fatt på byggingen. Ca. år 1903-1904 sto huset ferdig, et stort og tidsmessig godt lokale hvor det var rikelig plass til alle, ja til og med utstyrt med stort galleri.
Vennene hadde reist sin "minnestein" og de kunne i sannhet si med Samuel "Hittil har Herren hjulpet oss". Derfor kalte de sitt bedehus "Ebeneser" og som står på den samme plass i sin samme form den dag i dag. Søster Emma med sine mange tilhørere, kunne nå samles til evangeliske møter i nye omgivelser, og i fred og ro forkynne det frigjørende budskap.
I denne første tiden var "de frie venner", som de senere ble kalt, virkelig frie i ordets rette betydning. De hadde opplevd en åndelig frigjørelse i Kristus og innrettet sitt liv og de helliges samfunn deretter. Guds ord og dets lover ble praktisert i livet. De tok ikke noe spesielt sekts-navn, men folk kalte dem ofte for "Emmanittene", utvilsomt etter søster Emma Nilsen. De var fri fra alle menneskelige organisasjoner og forordninger, innskriving i protokoll av medlemmer forekom ikke, men de innordnet seg under Guds ord som sier i Ap.gj.2,47:
"Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten." ”
Emma Nielsen-Øgreid brukte tydeligvis hver dag til å arbeide for den gode sak i Stavanger. Hun fant stadig nye veier å gå innenfor sitt sosiale arbeidsfelt. Emma var en drivkraft innenfor det sosiale arbeidet i byen, og sikkert en sterk pådriver da Sara Berge ble tilsatt som inspektør ved forsorgsvesenet i Stavanger. Nå ble nok Sara Berge noe mer nitid i sitt kontrollarbeid enn fru Emma vel opprinnelig egentlig hadde tenkt seg. Hun skal ha sagt at det gikk med Sara Berge som det gikk med politimester Ruus; ”han spiste den første kvinnelige politikonstabelen i Stavanger”. Fru Emma Nielsen-Øgreid foretrakk nok en arbeidende hjemmehjelp fremfor en ustanselig og ustoppelig inspektør Snusen innenfor forsorgsvesenet.
I 1913 fikk Emma Nielsen-Øgreids ustanselige virketrang et nytt utløp. Hun etablerte Stavanger kvinde- og spedbarnhjem i Strømvig. Det kan være ulike motiver for at hun opprettet hjemmet, men det ble hevdet at hun var sterkt inspirert av et oppskakende barnedrap. På samme måte som hun ville at soldatene skulle komme til et hjem, ønsket hun også å skaffe et hjem for spedbarn og deres mødre.
Stavanger Kvinde- og Spedbarnhjem ble drevet fram til 1938. I løpet av disse årene var det mange av barna som ble adoptert av det som ble kalt ”gode hjem”. Det var Emma som også sto bak formidlingen av adopsjonene.
Sterke personligheter møter ofte motstand av ulike slag. Det gjorde også Emma Nielsen-Øgreid. Det var et hardt slag for henne da mannen døde i 1931. Selv døde hun 31. mars 1947 og var vel da mett både av motstand og dage. Hun hadde brukt sitt liv i det hun aldri var i tvil om var i det godes tjeneste.
I dag huskes vel hennes navn fortrinnsvis i forbindelse med Halvor Øgreid og Emma-Nielsen-Øgreid Minne, et testamentarisk legat opprettet til eldreboliger på Tjensvoll. Da hun døde i 1947, skrev Petra Fleischer en nekrolog i den kristelige dagsavisen ”Dagen”. Hun ga vel uttrykk for hva mange av Emma Nielsen-Øgreids trosfeller og støttespillere følte ved hennes båre:
”Det blir et tomrom etter henne som det ikke blir lett å fylle ut. Emma Nielsen-Øgreid var en overmåte evnerik kvinne. Hun var i høy grad et overskuddsmenneske. På mange måter rikt utrustet, ikke minst som taler. Og hun var en troens og bønnens kvinne. Hennes mildhet og hennes myndighet ble brukt til Guds ære. En sa nylig til meg at hun hadde en sjelden evne til å legge glans og skjønnhet over kristenlivet, ja i sannhet.
Jeg tror ikke at Emma Nielsen-Øgreid fikk den takk hun fortjente mens hun levet. Menneskene liker ikke slike markerte og avgjorte kristne personligheter. Men nå har Gud hentet sin tjenerinne hjem til seg. Og de skal se hans åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Velsignet, velsignet er hennes minne.”
Om det ikke drives forkynnelse i Kongsgaten 43 i dag, finnes det i hvert fall en forretning som spesialiserer seg i babytøy i bygget. Sånn sett er det i Emmas ånd…
Engwall Pahr-Iversen