Å bli invitert til bespisning på kongsgården var en gang i historien betraktet som en stor opplevelse for langt flere enn Askeladden. Å bli invitert til en dronnings lunsjtaffel i nyere tid kunne snarere oppleves som en temmelig selsom historie. Denne historien skal handle om et stevnemøte med dronning Elizabeth 2 på en tidlig maidag i 1981 som etter hvert skulle vise seg å bli vakker. Hennes lunsjtaffel bød imidlertid på atskillige overraskende innslag som ikke fantes på den offisielle og opprinnelige menyen.
Dronning Elizabeth og Kong Olavs besøk i Stavanger 9. mai i 1981 hadde vært nitid planlagt i lang tid. Opplegget for bybesøket innebar blant annet at de to monarkene skulle spasere etter lunsjen, fra hotell Atlantic via Domkirken, stige ned torgtrappene og fortsette til Vågen hvor kongeskipet ”Britannia” ventet for å seile de to til Shetland.
Byens butler og formannskapets sekretær, Ragnvald Motland, hadde med sin sedvanlige sans for den rojale etikette, gått opp spaserruten en lang rekke ganger. Han hadde talt antall skritt som behøvdes for å fullføre strekningen, og han hadde nøye notert seg hvor mange minutter turen ville ta i det han antok var et kongelig tempo. Motland var ikke en mann som overlot noe til tilfeldighetene. Aller minst når det handlet om kongelige besøk i byen. Han tok selv kontroll over alle detaljer.
Derfor overrasket det ikke Motland – da ruten også ble gått opp av tre representanter fra den britiske ambassade i Oslo samt kabinettsekretær M. Hagen fra det norske slottet og lederen for den lokale vaktstyrken, politibetjent Bernhard Erland – at deres passeringstider samsvarte med hans egne. Turen ville ta den tiden Motland hadde beregnet – inklusiv et par stopp underveis for å titte nærmere på – og la seg hylle av – almuen. Motlands eneste bekymring var været. Han fryktet at dronningens hode skulle bli dynket av stavangerske regndråper. Ambassadens Maurice Dalton beroliget ham imidlertid med at dronningen var vel vant med mye nedbør.
Hun slapp imidlertid å føle noe stavangersk regn. Det var sol over land og folk da hun ble hilst velkommen til Sola av kong Olav og alle de andre som gjerne står fram ved slike anledninger, fra fungerende fylkesmann Frede Cappelen til biskop Sigurd Lunde. At kong Olav i Oslo hadde ønsket henne god tur til Stavanger noen timer tidligere, var det ingen av disse som visste. De hadde bare blitt fortalt at det måtte to røde løpere til for å sikre at ikke dronningens føtter fikk nærkontakt med et banedekke som ikke var tilbørlig teppebelagt.
At kong Olav først hadde hatt et stevnemøte med dronningen på Fornebu før de traff hverandre igjen på Sola, skyltes blant annet at kongen kom med rutefly, mens dronningen føk gjennom luften i sitt eget propelldrevne Andover-fly fra 1963. Denne turboprop-maskinen tok det atskillig lenger tid å fly til Stavanger med enn med et jetfly, men dronningen satte stor pris på sitt noe gammelmodige fly. Ifølge hennes pressesekretær Michael Shea, som ustanselig var på plass, syntes dronningen at flyet var så komfortabelt å fly med at hun på korte strekninger foretrakk det. Også i samferdselssammenheng er en dronnings ord formodentlig landets lov.
Ikke før var dronningen tatt i mot på flyplassen – hvor lufthavnsjef K. O. Jacobsen for øvrig fikk anledning til å fortelle dronningen at han hadde fløyet i RAF under krigen – bar det av gårde med den kongelige kortesje i en nypusset limousine til Statoils kontorer på Forus. Hun fikk se film og ble deretter kjapt kjørt til Hinnavågen, hvor hun ble vist fundamenteringen av Statfjord B-plattformen. Ifølge de nærmest lyttende stilte både dronningen, gemalen hertugen av Edinburgh, samt kong Olav, alle de spørsmålene som vil være riktige å stille ved en slik anledning. De hadde lært sin lekse. Som takk fikk de to regjerende monarkene hver sin borerigg i sølv som noen antok kostet nærmere 50 000 kroner stykket.
Foreløpig hadde besøket glidd greit uten problemer for de nærmere 200 politimenn som skulle passe på de to monarkene. Det eneste klagesukket fra de fremmøtte tilskuerne langs kjøreturen var at bilene kjørte altfor fort. ”Me fekk jo `kje se na”, var det mange som klaget til avisene dagen derpå.
I politikretser så man bare en mulig trussel. Den gang var temperaturen mellom England og Nord-Irland på et absolutt lavmål. At en ire, Bobby Sands, nylig hadde sultestreiket seg til døde i fengsel, forverret også det internasjonale klimaet. Ryktene fortalte at en gruppe aktivister ville sette i gang en stor demonstrasjon til minne om og ære for Bobby Sands når dronningen skulle ankomme til Atlantic for å innta sin lunsj.
Demonstrasjonen ble imidlertid en ny bekreftelse på noe som ofte skjer – enten det gjelder film eller forball. Forventningene på forhånd er vanskelige å innfri, store som de oftest er. Det var nemlig bare en håndfull demonstranter som hadde samlet seg i hotellets nabolag. Som barn ble de tatt med behanskede hender av politifolk med myndige blikk og øretelefoner, og ledet bort fra dronningens nære sfære…
Lunsjen på Atlantic skulle være dagens clou for alle som befant seg på den offisielle gjestelisten. På den tiden var også jeg på den listen i egenskap av min daværende tittel som ansvarlig redaktør – som sjefredaktøren den gang ble kalt – i Rogalands Avis. Som man sannsynligvis syntes det sømmet seg for en representant for den proletære presse, ble jeg plassert aller nederst ved lunsjbordet i Atlantic. Like bak meg hadde jeg sosial og sjelelig støtte i lysskiltet, ”Jesus – verdens lys”, og like foran meg hadde jeg direkte øyenkontakt med bordet der hvor prominensen satt.
Sånn sett hadde jeg en ideell posisjon for observasjon av medmenneskelig adferd. Jeg følte meg som en slags sosialantropologisk katt blant alle de lokale hermelinerne…
Før bordsetet ble det ikke bedt noen direkte bordbønn, men butler Motland var temmelig direkte i sin forhåndsorientering om hva som var ventet av oss ved et kongelig taffel. Det var ikke snakk om å be oss om å gjøre sånn og sånn. Det var en direkte kommando om hva man ikke måtte gjøre. Ikke bare måtte vi sitte pent på plassene våre og bruke bestikket etter læreboken, men vi burde også la være å spise straks dronningen hadde avsluttet sin spise, om jeg skjønte butlerens bombastiske bemerkninger rett. Det var tydeligvis ikke i tråd med de rojale ritualene å fortsette sin egen tygging etter at dronningen hadde svelget for siste gang. Du kunne til nød skylle ned det du hadde i munnen.
Butleren understreket med solid stemmestyrke det generelle fotografiforbudet under bordsetet. Han la stor vekt på å fortelle at det var bare én pressefotograf, som på vegne av alle fotografene, hadde fått et par minutter til avfotografering, før vinen til forretten ble skjenket i de høye og usedvanlig nypussede glassene.
Motland trakk seg tilbake til sitt sentrale sete. Dermed oppsto den store stillhet. Vi ventet på den kongelige inntogsmarsj. Det tok sin tid. Dronningen hadde visstnok både måttet puste i bakken og ellers pudre sin nese før hun kunne innta sin faste føde i spisesalen.
Jeg husker fortsatt at jeg i den lange ventetiden studerte – med broderi-butikk-sønnens sans for moulinegarn – dukens mønster og ikke minst bestikkets plassering i forhold til glass og asjett. Jeg følte avgjort slektskap med Obstfelders ånd, og fikk en forunderlig trang til å si til min sidemann – som man jo gjerne gjør når kjentfolk møtes på fremmede steder – ”e du og her…?”
Før jeg fikk realisert tanken, skred imidlertid det kongelige følge inn i salen til tonefølge fra pianist Øystein Larsen. Kong Olav kom med fru Agnes Rettedal mens dronning Elizabeth vandret sammen med ordfører Arne Rettedal. Hvem hertugen av Edinburgh hadde som sin spasermessige støttekontakt, husker jeg ikke. Jeg minnes til gjengjeld at han hadde sin egen munnsjenk som under måltidet uavlatelig sørget for at straks hertugen hadde svelget en munnfull av eliksiren, var glasset igjen fylt til topps. Om den service var han alene.
Et mer kritthvitt ansikt enn dronningens har jeg aldri sett. Hun kunne fremstått som en reklamefigur for at Blenda også vasket hvitere når det gjaldt ansiktstrekk. Jeg noterte meg på baksiden av en liten papirlapp, siden servietten var av utsøkt damask, at hun så ut som om noen hadde pusset hennes ansikt med hvit mørtel. Var det den virkelige dronningen eller var det bare en stand-in som stilte, ble mitt lille, private spørsmålstegn.
Det hvite farge ble etterpå også bemerket av en representant fra den finere ukepresse. Med utpreget sans for og viten om kongelige kleskodeks, hvisket hun at dronningen hadde absolutt valgt feil farge på drakten hun bar. Når hun var så blek, burde hun ha unngått en gul drakt. Jeg bøyde meg øyeblikkelig for den kvinnelige kunnskapsbank fra ukepressen.
Den første rett var gåseleverpate, som en av mine nærmeste bordvenner mistok for vanlig leverpostei. Han utviklet straks en slags teori om at nettopp denne retten var et spesielt ønske fra dronningen. Det var den åpenbart ikke. Det varte ikke mange munnfullene før dronningen la ned kniv og gaffel, og tydeligvis anså seg som ferdig med innmaten av Morten Gås. Relativt kjapt viste lunsjdeltakerne at de kunne lyde ordre. De stoppet også sitt inntak av forretten. Eneste unntaket var hertugen som tok et par ekstra munnfuller, muligens for å vise hvem som egentlig bestemte ved spisebordet i Buckingham Palace. Selv hadde jeg ikke fått somlet meg til å smake på pateen, til gjengjeld hadde jeg kontrollert at hvitvinen var utmerket.
Hovedretten var laks, som nok heller ikke hørte med blant dronningens favorittfisker. I hvert fall ikke servert på en tallerken. Nå kan selvsagt den egentlig grunnen til at hun ikke spiste særlig meget av denne retten heller, være at hun under sitt Norgesopphold hadde gjort samme erfaring som en utenlandsk statsminister opplevde på en norsk rundreise noen år tidligere. På hvert eneste sted han besøkte, ble han servert det beste vertskapet kunne tenke seg å by ham, laks og jordbær.
Det var jordbær til dessert. Dem fikk for øvrig kong Olav aldri smake. Han hadde på det tidspunkt latt sitt hode nedsenke mot sitt stolte brystparti og funnet sin sakrale middagsro i Morfeis mektige armer. Lydmessig sov han svært så diskret. Det var derfor ingen som fant det påkrevd å hente monarken tilbake fra søvnens verden. Han forble i sin døs. Hertugen var til gjengjeld svært så hjertelig til stede. Han konverserte både den ene og noen andre mens hans kastet glade blikk mot det assorterte utvalg av hoffdamer – ”ladies in waiting” – som sto ham bi og bak.
På dette tidspunktet var det at selskapets første skandale inntraff. På den tiden holdt nikotindjevelen fortsatt et fast grep om meg. Jeg følte derfor at tiden var inne til å tenne en røyk. En beskjeden Teddy ble puttet i munnviken, den ble antent, – og straks ble jeg angrepet av fire kraftige armer. De rev sigaretten ut av min munn og beslagla den nytente Teddy. Det var ikke lov å røke før ved kaffen, og etter at dronningen hadde forlatt åstedet. Hun var med andre ord en forløper for de røykfrie selskapstider som senere skulle komme til landet…
Umiddelbart etterpå skjedde skandale nummer to. Daværende fylkesordfører John Tveit var strategisk plassert i forhold til dronningen. Plutselig reiste han seg fra sitt sete, hentet fram fra lommen et lite kamera og fyrte av blitzen rett i ansiktet på dronningen. Det var nærmest så maskaraen sprakk på fruen fra Windsor.
Det var ingen himmelsk hærskare som brått var hos Kristelig Folkeparti-politikeren. Det var en håndfull engelske spesialstyrker som tok hånd om ordføreren, og øyeblikkelig beslagla hans kamera. Hadde hendelsen inntruffet i dagens terroristsamfunn, ville formodentlig fylkesordførerens dager på jorden vært omme. Da hadde sikkerhetsfolkene skutt først – og aldri senere spurt.
Ifølge de gamle maoister og leninister har alle saker sin gode og sin dårlige side. Den dårlige siden i denne sammenheng må være at fylkesordføreren slett ikke fulgte butlerens befaling. Den gode siden får være at hans fotografering huskes. Det er faktisk ikke noe annet jeg minnes fra hans tid som fylkets fremste...
Etter bordsetet ble ordfører Arne Rettedal og formannskapssekretær Ragnvald Motland innkalt til dronningens chambre separe. Rettedal ble utnevnt til Member of the British Empire, mens Motland fikk et innrammet og signert fotografi av dronningen og hennes hertug. Sånn sett er det som i dag, noen gjør jobben, andre håver inn gevinsten…
Dermed var dronningens dag i Stavanger til ende. Følget spaserte til ”Britannia”, lot seg hylle av folkemassen, hilste og vinket, men kong Olav så ikke at spødekone Ingeborg Seland forsøkte å forære ham et par selvstrikkede, knelange strømper. Til gjengjeld oppfattet både kongen, dronningen og hertugen at havnesjefens datter Birgitte overrakte dem blomster. Det skjedde til tonene fra et musikalsk møte. På kaien spilte Harald Hårfagres musikkorps ”God save the queen”, mens dronningens skipsorkester svarte med ”Ja, vi elsker”.
Sånn hørt ble det en avreise i disharmoniens tonetegn, men for øvrig hadde det vært et harmonisk majestets-møte…
Engwall Pahr-Iversen