da Stavanger politiker inspiserte SBBLs nye boligfelt i Bekkefaret i 1953, var hatt og frakk et felles antrekk
Selv om mange innenfor Oslos mektige maktkammer mente at Stavanger var et revolusjonært reir i årene umiddelbart etter den første verdenskrig, var det likevel ikke alle revolusjonerende ideer som fant grøderikt jordsmonn i Stavanger. For eksempel ble datidens store og banebrytende internasjonale ide om å bygge egne ”hagebyer med hus for småkårsfolk” bare realisert i det temmelig konservative Kristiania.
I Stavanger tok det noen tiår – og atskillige langvarige pusteøvelser – før ideen om egne hjem i hagebyer avstedkom noen få boliger. Deretter døde denne boligbevegelsen relativt stille hen, men likevel ble den sterkt medvirkende til fødselen og fremveksten av en annen og langt mer betydelig boligbevegelse, boligbyggelagene.
Ideen om hagebyer oppsto i hodet til en engelskmann, Ebenezer Howard. Han var sterkt inspirert og tiltrukket av tankegodset til en russisk anarkist, Peter Kropotkin. Forgrovet og forenklet skrevet var hovedtesen til Kropotkin at på samme måte som dampmaskinen og jernbanen hadde brakt storindustrien til storbyene, ville etter hvert elektrisiteten bidra til en sterk desentralisering av de samme byene. Kropotkin så i sin glasskule for seg et framtidssamfunn basert på det han kalte ”industrielle landsbyer”.
Ebenezer Howard ble en tro tjener og disippel av russeren. Howard ble betraktet som en revolusjonær kraft og energibunt, som ved inngangen til 1900-tallet utrettelig forkynte hagebyens velsignelser i kampen for å utvikle en ”kooperativ sivilisasjon”. Som et alternativ til datidens britiske storskala kapitalisme, skrev og snakket han om de enestående velsignelsene som fantes i det han betegnet som det ”kooperative produksjonssystem”. Dette systemet skulle være en forutsetning og garanti for at produksjonens profitt ble delt likt mellom arbeidere og bedriftseiere. Dermed mente Howard at det ville bli en definitiv og varig slutt på alle former for klassekonflikter. Han prediket morgendagenes lykkeland...
Hagebyene skulle nemlig være et virkemiddel for å frigjøre folk flest fra en traurig tilværelse i de trang- og tettbodde storbyene. Folket skulle flytte ut i lyset og den rene luft. Det var en slags drøm om å vende tilbake til naturen – ikke noen romantisert form for ”tilbake til naturen”, understreket han sterkt – men en utvei til en fredelig sameksistens som ville gagne både ”upstairs and downstairs”. Howards evangelium fantes finurlig formulert i hans bastante ”bibel”, ”Garden cities of tomorrow”, som han ga ut i 1902.
Det var mange som lyttet til budskapet fra Ebenezer. Allerede i 1903 hadde hans organisasjon, ”The Garden City Association”, over 2 millioner medlemmer fordelt på 1600 lokallag i England. Samme år startet også byggingen av den første hagebyen i Letchworth, like utenfor London.
Sommeren 1920 ferierte Ebenezer oH Howard i Kragerø sammen med Trondheimslegen Halfdan Bryn. I løpet av denne sommeren kan ikke de to ha bedrevet særlig slaraffen- eller badeliv. De fullførte i stedet manuskriptet til boken ”Havebyer og jordbruksbyer i Norge”. I denne boken behandlet Howard norske forhold, og skriver i en slags direkte dialog med dr. Bryn:
”Jeg har lenge vært på det rene med at nogen av de alvorligste farer som truer samfundet i vår tid, kommer av våre storbyers stadige og ukontrollerte vekst. Deres aller største by i Norge med sin befolkning på 250 000 mennesker, opptar allerede 1/10 av landets befolkning. For De er klar over – ikke sant – at mange av disse mennesker kunne anvendes på en sundere og fordelaktigere måte under utviklingen av Deres vidunderlige lands umåtelige naturlige rikdommer? Vi er altså enige om, at denne fortsatt vekst av våre allerede forvoksede og overbefolkede byer er et stort onde.”
Ebenezer Howard nøyde seg ikke bare med å diagnostisere en samfunnslidelse; han skrev også ut den medisinske resepten for å bukt med lidelsen. Det var imidlertid ikke noen 3-ganger-om-dagen-medisin han forordnet. Det krevdes langt hardere lut:
”Stort sett må nu midlet naturligvis søkes i å forminske og til slutt stanse den videre tilstrømming av folk til de overbefolkede byer, og i å få de andre til å forlate byene og anvende sin energi på nyttigere mål enn de alminnelig kan under kavet og striden i en stor by.”
Som sin russiske inspirasjonskilde Kropotkin, følte Howard at vannkraften og elektrisiteten var de elementer som skulle føre folket inn i det virkelige Gosen: ”Eller vil De omhyggelig tenke over den herlige bruk der kan gjøres av den og Deres andre store naturrikdommer – hvordan de kan frigjøre millioner fra pinefullt slit – hvordan De som med en mektig magnet kan trekke folk ut av deres tettbefolkede byer – hvordan De kan hjelpe dem og hele verden med å bygge opp en ny, lysere og fredeligere civilisasjon?”
Mindre kunne ikke gjøre det, men allerede før profeten selv kom til Norge, var ideen om hagebyer grepet av ildsjeler i Oslo. I perioden 1915-22 ble Ullevål hageby bygget ut, med 116 bygninger som huset 354 leiligheter. Den var imidlertid ingen økonomisk utbyggingssuksess. Oslo måtte dekke betydelige deler av underskuddet under byggingen. Fortsatt finnes denne hagebyen, men husene er ikke lenger kjøpsobjekter ”for smaakaarsfolk”. Tvert om er boligene sterkt etterspurte blant hovedstadens unge og urbane trendsettere.
Ullevåg hageby sprang ut av ”Egne hjem”-bevegelsen, som var inspirert av Howards tankegods. Omtrent samtidig som Howard grunnla sin første hageby i England, ble bladet ”Egne Hjem” gitt ut i Kristiania. Det var et vekkelsesblad i Kropotkins og Howards ånd. Arne Garborg var kanskje den som klarest formulerte hva egne-hjem-bevegelsen egentlig sto for. Han skrev i en av sine satiriske bisetninger at den gikk inn for at ”byane skulle ligja på landet”…
Om ikke på landet, ble i hvert fall ”egne hjem” først og sterkest bygget på de nye og store industristedene i landet. Fortsatt finnes det i Sauda et betydelig boligområde som heter Egne Hjem.
Det tok enda noen tiår før egne-hjem-ideen fant sin stavangerske ildsjel. Det var journalisten Klaus Sletten som tok initiativet til Stavanger Hagebyselskap. Ideen ble egentlig unnfanget under krigen, og ble derfor først formelt forløst i 1946. Da ble Hagebyselskapet stiftet og fikk, temmelig fort, tildelt tomter på Buøy og i Stokkadalen. Klaus Sletten fikk aldri oppleve at hagebyselskapet fikk bygget noen boliger. Han døde samme år.
Det ble heller ikke mange boliger som hagebyselskapet fikk bygget. Det ble med totalt 19 tomannsboliger, de fleste av dem reist på Stokka. Det var heller ikke boliger som ble møtt med synderlig begeistring i byen. Folk flest syntes de var blitt altfor dyre.
De første boligene ble også de siste, og på mange vis begynnelsen på slutten for Stavanger Hagebyselskap. Restene etter selskapet skulle etter mye akk og ve, tautrekninger og forhandlinger, inngå som en del av grunnlaget for etterkrigstidens store boligutbygger i byen, Stavanger Boligbyggelag. Sentrale figurer innenfor Stavanger Hagebyselskap, som Alv Astad og Olav Flatheim, skulle spille fremtredende roller i utviklingen av Stavanger Boligbyggelag.
Selv om Hagebyselskapet ved en usedvanlig enkel seremoni i oktober 1950 ble oppløst, hadde begrepet Hageby fått et feste i folkesnakket. Gjennom 60- og 70-tallet ble det, på en lang rekke utbyggingsområder, hektet på ordet hageby til stedsnavnet. Viste hageby er ett av mange eksempler. Ingen av disse hagebyene hadde imidlertid noe som helst med den opprinnelige hagebybevegelsen å gjøre.
De første etterkrigsårene, da både Stavanger Boligbyggelag og Stavanger Hagebyselskap ble stiftet, var preget av en bitter og betydelig bolignød i byen. Det var ingen nød som på noen måte kunne få klistret på seg merkelappen ”fornem”. Det var den rene elendighet som preget mange av boligene.
Det heter for eksempel i en avisreportasje fra mars i 1946:
”Et besøk på rekvisisjonsnemndas kontor i ekspedisjonstiden gir et uhyggelig bilde av den skrikende bolignøden i Stavanger. Husville og leiesøkende står i en lang og håpløs kø. De har ytterst små utsikter til å bli hjulpet, og det de kan fortelle om boligforholdene, får det til å grøsse i en. Det får en også, helt uvilkårlig, til å ønske at noe av den propagandaen og den energien, som legges ned i arbeidet for Nasjonalhjelpen, kunne bli brukt til å bedre boligforholdene, til å få fart i boligbyggingen.
Hvis en gårdbruker lot husdyrene sine bo slik som mange familier i Stavanger bor i dag, ville han bli tiltalt og strengt straffet, sier rekvisisjonssjef Meling som også forteller at det er 2500 familier og enslige som står på venteliste for å få leilighet. Det mest graverende eksemplet er en familie på 6, mann og kone samt fire barn, som bor i et værelse på 1,5 x 2 meter.
Det som er det vanskeligste, legger rekvisisjonssjefen til, er å få plassert de tuberkuløse. De må ha eget kjøkken og det er ikke lett å skaffe i dag. I det hele tatt er det svært mye sykdom blant disse folkene på grunn av de dårlige boligforholdene, slår Meling fast.”
Omtrent samtidig returnerer varaordfører Magnus Karlson fra et møte i Oslo med statsråd Oscar Torp. Han hadde det han kalte for godt nytt, å berette for sitt folk:
”Konferansen med statsråd Torp dreide seg vesentlig om en tilfredsstillende ordning av lånene inntil Statens Husbank kommer i virksomhet. Det blir nå ordnet slik at når kommunen har gitt byggelån og sendt inn planene med anbefaling, vil det bli gitt tilsagn om pantelån av staten. Inntil Husbanken kommer i gang, må en ordne seg byggelån i bankene. Dermed skulle en ha sikkerhet for å kunne gå i gang med bygging, og en kan vel gå ut fra at det begynner å gli”, var varaordfører Magnus Karlsons budskap.
Statens finansieringsopplegg var den gang at boligbyggelag fikk låne inntil 90 prosent av de antatte byggekostnadene i Husbanken. I det opprinnelige utkastet til regler for Husbanken, het det at straks boligen var reist, skulle det settes på en antatt takst etter hva den kunne forrente med normale husleier. Forskjellen mellom byggekostnadene og den antatte, ble kalt et nedskrivningsbidrag som ble forutsatt fordelt på stat og kommune etter en særlig sats.
I slutten av april i 1946 sto varaordfører Magnus Karlson – denne gang i egenskap av formann i den kommunale boligplannemnda – fram med mer av det han kalte ”godt nytt”. Formannskapet hadde nemlig enstemmig vedtatt at Stavanger kommune skulle bygge en del hus med 2 og 4 værelsers leiligheter for egen regning.
”Husene skal simpelthen bygges som en prøveklut. Kommunen går foran, og så går en ut i fra at folk vil nytte de erfaringer som kommunen høster,” fortalte Magnus Karlson.
Like etter freden brøt løs, startet Stavanger kommune med å kjøpe opp gårdsbruk med tanke på boligutbygging. Størst glede vakte det da Misjonsselskapet tilbød seg å selge 32 mål på Misjonsmarken. Det ble antatt at det kunne bygges 50-60 hus på området, som dermed ville gi omkring 100 familier et skikkelig sted å bo.
Stavanger Boligbyggelag fikk glede av dette området. De første blokkene – i den kommunale språkbruken oftest referert til som ”fredshusene” – skulle bygges på Misjonsmarken. Fra boligbyggelagets side ble det sterkt understreket at hver leieboer i boligbyggelagets boliger ble en reell eier av sin egen leilighet med akkurat de samme rettigheter som en annen huseier. Etter hvert som lånene går ned, vil som regel også leien bli nedsatt, het det i et rundskriv til medlemmene.
Alv Astad – med fortid i Hagebyselskapet – ble den første formann i Boligbyggelaget, og han forklarte lagets opprinnelige byggepolitikk slik:
”Vi bygget i grunnen for folk i østre bydel. Der var det så trangbodd at etter noen års boligbygging i byen, ble antall beboere halvert. De aller første beboerne i de nye blokkene på Misjonsmarka var imidlertid ikke arbeidsfolk fra østre bydel. De var familier med noe høyere inntekter enn arbeiderlønninger, og de var gjerne innflyttere til byen, vant med slike boligpriser fra andre byer før krigen.”
De første boligene på Misjonsmarka ble da også av mange arbeidere sett på som dyre. Total byggepris for de to blokkene ble anslått til 1 450 000 kroner. Det betinget et innskudd på 4 000 kroner for en 3 roms leilighet, mens inngangsbilletten ble kalkulert til 6 000 kr for en leilighet med 4 værelser. Den månedlige husleien var henholdsvis 120 og 140 kr. Den gang var det mange som mente at et slikt beløp ville de aldri få igjen hvis de solgte.
(Likevel ble de tomannsboligene som Hagebyselskapet bygget omtrent samtidig, karakterisert som spinndyre. De kostet omkring 60 000 kroner. Det var en tredobling av førkrigs-prisen på en tilsvarende leilighet, var det flere som minnet hverandre. De mente det var en uhørt prisstigning i løpet av relativt kort tid.)
Med dagens språkbruk kan man nok si at Stavanger Boligbyggelag sprang ut av et nettverk som ble knyttet på Grini under krigen. Det var tanker og ideer som ble utviklet i fangenskap, som ble sluppet løs på etterkrigstidens Stavanger. Blant fangene var også en Oslo-arkitekt, den gamle ”mot-dagisten” Carsten Boysen, som sterkt oppfordret alle sine medfanger til å starte boligbyggelag straks krigen var slutt. Han kom også til Stavanger for å være fødselshjelper for Boligbyggelaget. At Boysen var arkitekt, behøver selvsagt ikke være forklaringen på at det var to arkitekter med i boligbyggelagets første arbeidsutvalg.
Ingen av disse to arkitektene, Torleiv Våland og Lars Storhaug, skulle imidlertid komme til å sette sitt arkitektoniske stempel på boligbyggelagets hus. Det var det arkitekt Thv. Solheim som skulle gjøre, og det i en årrekke. Inntil han begynte som lærer ved Ingeniørhøgskolen i 1966, var han lagets eneste fast ansatte arkitekt. Solheim har hatt ansvar for omkring 700 boliger. Olavshagen ved Hafrsfjord var hans siste prosjekt.
Thv. Solheim fikk imidlertid ikke anledning til å tegne den første blokken på Misjonsmarka. Til gjengjeld fikk han tegne de tre neste. Oddvar Lavold skriver i ”Rom for alle”, boken til SBBLs 50 års jubileum i 1996, om de første blokkene på Misjonsmarka:
”Selv om Thv. Solheim ble ansatt som første arkitekt bare et snautt halvt år etter stiftelsen, var det for sent til første oppdrag. Første blokk på Misjonsmarka kom arkitekt Waldemar Hansteen til å stå for. Allerede i et styremøte i februar 1946 ble det vedtatt å henvende seg til ham samt til arkitektene Gustav Helland og Ludvig Imsland med forespørsel om å tegne hver sin av de tre blokkene! Vilkåret var at de måtte bli enige om fasadene.
Helland og Imsland trakk seg siden. Imsland hadde da levert et utkast som Astad så drev og forandret på. Imsland sa senere småertende at han nok måtte trekke seg for ikke å bli uvenner med sin gode venn styreformann Alv Astad.”
(Det var vel kjent at Astad gjerne endret litt på tegninger. Han var ikke arkitekt, men næringsmiddelingeniør. Astad hadde imidlertid byggeteknikk som bifag fra NTH. Det gjorde at Samhold-disponenten i disse første årene stadig fungerte som byggeleder – med en særlig sans for å presse prisene. Astad utgjorde et sterkt tospann med boligbyggelaget første forretningsfører, drivkraften Torolf Haver. De to var også klassekamerater fra gymnaset.)
De to første blokkene på Misjonsmarka ble tatt i bruk i 1948 og hadde 18 leiligheter hver. Beboerne var vel fornøyd med boligene, og mange bodde i årevis i blokkene. Den eneste som kanskje ikke var helt fornøyd, var byens domprost. Den predikende mann var av den klare mening at domprosten burde hatt mer enn ett ord med i laget når det gjaldt å bestemme hvem som skulle få flytte inn på Misjonsmarka. I den sammenheng ble imidlertid ikke domprosten bønnhørt…
Engwall Pahr-Iversen