Å finne fram til den egentlige syndebukken har vært en viktig syssel for mange godtfolk gjennom mange år. En slik jakt fløt også i kjølvannet av det første og eneste kontante stevnemøtet mellom dampskipet ”Sandeid” og kutteren ”Betty” en skikkelig uværssøndag i begynnelsen av august 1907. Møtet mellom de to båtene, like ved Lindøy, fikk imidlertid en svært tragisk utgang.
Historien startet året før, da hermetikkfabrikant Christian Bjelland tok turen til Kristiania for å handle seilbåt. Med seg hadde han sitt faste kuttermannskap, matros Thomas Rasmussen, som hadde flere sesongers erfaring som yacht-mannskap i USA. Sammen falt de to for en kutter som bakermester Hansen hadde til salgs. Den ble beskrevet som ”storartet og velseilende”. Den skulle da også vekke anerkjennende blikk fra flere enn fabrikanter med velutviklet sans for blikkbokser…
Søndag 11. august 1907 startet som en fin-fin sommerdag. Den innbød rett og slett til en seiltur i Ryfylkefjordene – selv om vinden bare sørget for lett blafring i seilene. Christian Bjelland hadde tatt med seg sin kone Thora og deres sønner Ragnvald og Christian. Han hadde også invitert med seg sin gode venn kjøpmann Hjalmar Thomsen, fru Josefine og parets tre sønner, Halfdan, Bjarne og Yngvar. I tillegg hadde lille Bjarne Sand fra Oslo fått være med på seilturen. Han var sønn av en familievenninne og blitt invitert som en oppmuntring etter å ha ligget noen sommeruker på sykehuset for difteri.
Kursen ble satt mot Finnøy, hvor selskapet tilbrakte flere glade timer. Tidlig på kvelden ble ”Betty” gjort klar til hjemtur. Bjelland-selskapet seilte i følge med kolonialkjøpmann Gustav Soma og hans skute. Etter hvert valgte imidlertid de to båtene forskjellig kurs. Soma holdt seg nær Rennesøy, og valgte også å returnere til Finnøy da det begynte å blåse stadig sterkere.
”Betty” holdt imidlertid stø kurs mot Stavanger. Den tok ned gaffeltoppseilet mellom Talgø og Hidle og skiftet dessuten klyver. De var i nærheten av Lindøy da det virkelig blåste opp til et veritabelt uvær. Mørket seg på, det blandet seg lyn og hagl i nedbøren, og ikke minst blåste det opp til en kraftig storm. Det var ikke lett å navigere i farvannet. Christian Bjelland sto selv til rors mens sønnen Ragnvald var blitt plassert som utkikk i baugen.
Da kutteren var like i nærheten av Lindøy, ble man oppmerksom på lysende lanterner; et annet fartøy må være i nærheten, var tanken som slo noen om bord. De fikk rett. Like i nærheten var den gamle nattrute-tjeneren ”Sandnæs”, som både hadde byttet farvann og skiftet navn til ”Sandeid”. Etter at Stavanger Dampskipsselskap kjøpte båten fra Sandnæs Damp i 1903, var den satt i trafikk i Ryfylke. Det var ”Sandeid” som befant seg i ”Bettys” usedvanlig nære nabolag.
Denne notisen i Stavanger Aftenblad 12. august er den første rapporten om det katastrofale møtet i nattemørket mellom ”Betty” og ”Sandeid”.
”En sørgelig ulykke intraf ved 1 12 tiden i nat i Lindøsundet idet dampbåten ”Sandeid” kolliderede med Bjellands kutter ”Betty” med den følge at fire av de ombordværende omkom. De fire savnede er fru Thora Bjelland, kjøpmann Hjalmar Thomsen, fru Josefine Thomsen og den 18 år gamle Bjarne Thomsen”…
Avisen snakket med matros Rasmussen som detaljert fortalte om seilturen, fra starten til dens tragiske endeligt. Han snakker om observasjon av røde og grønne lanterner, og beskriver hvordan ”Sandeid” skar seg dypt inn i salongen på ”Betty” og formerlig flyttet kutteren atskillige meter framover. Alle de savnede befant seg i salongen.
”Det ble ropt høyt om hjelp, og Bjelland forsøkte å trekke sin frue opp fra salongen, men kutteren sank straks, og alle sammen havnet i sjøen. Til alt hell var de fleste svømmedyktige, og de klamret seg fast til årer, løse luter og rester av skipsskroget som drev i sjøen.
Selv ble jeg trukket ned i sjøen sammen med lettbåten, men klarte å komme meg opp igjen. Jeg maktet imidlertid ikke å få snudd lettbåten, og ble liggende å flyte i sjøen, mens jeg holdt meg fast i den. Etter hvert ble vi plukket opp av båter både fra Lindøy og fra ”Sandeid”, forteller Rasmussen.
Stavanger Aftenblads medarbeider har også intervjuet den fungerende skipperen på ”Sandeid”, styrmann Andreas Jacobsen, som var ansvarlig i den faste kaptein Johnsens sykefravær. Avisen understreket at styrmann Jacobsen var en rutinert sjømann med lang fartstid på seilskuter i Bertelsens rederi. Ombord i ”Sandeid” var det også los på plass.
Styrmannen forteller også i detalj om hvorledes han hadde opplevd sjøturen fra Stavanger. De omfattende forklaringene fra de to sjømennene får imidlertid ”Stavanger Aftenblad”s medarbeider til å bytte beite og innta en rolle som etterforsker. Han skriver nemlig:
”En besynderlig uoverensstemmelse er der – som man vil se – mellem de to forklaringer, idet ”Sandeid” mener aa ha seet kutterens røde lanterne, mens kutterens sjøkyndige mand paastaar at ha vist ”Sandeid” den grønne lanterne.
Vi forela imiddags dette spørsmaal for matros Rasmussen som svarte:
Det er mulig at ”Sandeid” oprindelig har seet vor røde lanterne, nemlig før vi svinged for Lindøfyren. Og jeg tør ikke helt benegte, at den røde lanterne senere glimtvis kunne skimtes længre over til styrbord side, end den skulde, men den grønne lanterne var naturligvis da den mæst fremtrædende.
Naar vi sammenholder dette med styrmand Jacobsens forklaring, at den røde lanterne undertiden forsvant for dem, tør vi maaske være katastrofens forklaring nær…”
For sjøens folk er det vel kjent at rød lanterne mot rød lanterne og grønn lanterne mot grønn lanterne, skal sikre en sikker ferdsel på bølgene. Spørsmålet på en mandag morgen var derfor hvem som hadde blunket og bommet på lanternefargene. Det tankekorset skulle prege både by og folk i dager og ukevis etterpå.
I første omgang var imidlertid folk flest mest opptatt av det uværet som hadde utviklet seg utover søndagen. Målinger viste at det på det meste og verste var falt en nedbørsmengde som tilsvarte 200 kubikkliter pr. hektar. Det var såpass mye nedbør at avisene mente at selv ikke Bergen kunne konkurrere.
Det het at styrtregnet som startet ved 1/1 12-tiden, førte til en ”løben gjennem gaderne af opskjørtede damer med søndagshatten i haanden, mens andre stilled sig i portrum og under trær for at vente paa bedre tider.”
De ventende måtte ha smurt seg med betydelige mengder tålmodighetskrem. Regnværet var så kraftig og varte så lenge, at man i løpet av mandagen faktisk måtte kjøre tilbake St. Hans gaten i atskillige hestelass. Regnet hadde ført til at det aller meste av dens gategrus rett og slett hadde havnet i Verksgaten.
Mens kommunens folk flyttet på gategrus, søkte Stavanger Dampskipselskabs folk etter ”Betty” og de fire savnede. Skuta ”Skjold” var blitt sendt til Lindøysundet, hvor den dro etter seg et stort anker som en slags trål for om mulig å få nærkontakt med vraket. Man fryktet at det lå på omkring 60 favners dyp. Etter en tids tråling fikk ”Skjold” føling med vraket, om ikke fast fisk. Med ”anker-trålen” fikk den revet løs navnebrettet til ”Betty”. Funnet ble tatt som en bekreftelse på at vraket var lokalisert og at man kunne forsøke å sende ned dykkere. De var allerede på vei til Stavanger fra et dykkerfirma i Moss.
Tirsdag 13. august er det et par annonser i avisene som nok noen ville tyde som et slags tegn. Norsk Livredningsselskab innbyr nemlig til ”stiftelse av en lokalavdeling i Stavanger”. I nabospalten finnes to annonser hvor de gjenlevende i familiene Bjelland og Thomsen forkynner at det er deres ”tunge lodd at meddele at vore inderlig kjære.” På det tidspunktet var imidlertid ingen av fire omkomne ennå funnet.
Tirsdag ettermiddag settes sjøforklaringen med byfogd Meyer som administrator. Han har med seg kontorfullmektig Ole Berg og handelsmann Olaf Barstad som domsmenn. Overrettssakfører Evje og direktør Simonsen møter for Stavangerske, ingeniør Jacobsen for familien Thomsen, mens Christian Bjelland møter selv. Fra Bergen er skipsinspektør Orholm kommet for å kontrollere at sjøforklaringen følger det mønster den skal.
Styrmann Jacobsen leverte en skriftlig forklaring til retten, men sa også at han hadde sett et lys på sjøen. Han fortalte retten at han da hadde sagt til los Ole Iversen:
”Nå må de ha tent det nye lyset på Tou.”
Losen hadde svarte kort og kontant: ”Nei, det er en seiler.”
Det var imidlertid ikke blitt blåst i skipsfløyten, sa styrmannen.
Både losen og maskinsjef Eriksen fortalte retten hvordan de hadde opplevd forspillet til tragedien, men det var noen ord fra restauratør Dahl som fikk flere til å notere mye på flere steder enn i margen. Dahl hevdet at da ”Sandeid” var kommet tilbake til Stavanger med de overlevende, hadde han hørt Christian Bjelland spørre sin matros Rasmussen:
- Var det dig eller mig som styrte?
- Nei, det var dig.
- Naa, ja, ja, jeg saa det gikk galt…
Restauratøren la til at han ikke hadde hørt noe mer fra samtalen mellom de to.
Mens sjøforklaringen fortsatte, forsøkte ”Skjold” å få festet en sleper i vraket. Det tok tid før anstrengelsene ble kronet med hell. ”Betty” ble slept inn til grunnere vann ved Lindøy samtidig som en reketråler ble sendt til Stavanger for å få tak i fire likkister. Dem ble det imidlertid ikke bruk for. Ingen av de omkomne befant seg lenger i ”Betty”.
Avisene gir en forklaring den 19. august: ”Det viste sig at ”Betty”s styrbordside var indslaat og dækket bortrevet fra masten til styrehullet. Man saa intet til ligene. Derimod saas forskjellige klædningsstoffer, reserveseil, puder etc. Antagelig har arbeidet med vraget ødelagt dette.”
At en Fogn-bu meldte at han hadde funnet både en messinglampe og et skylight fra ”Betty”, ble tatt som et bevis for at strømmen var usedvanlig sterk i området. Funnet tydet på at gjenstandene måtte være drevet omkring en mil nordover på et snautt døgn.
Samtidig med at en liten, bortgjemt avisannonse den 21. august fortalte at – ”H. Thomsen & Co., Østervåg 12, fortsættes uforandret indtil videre. Undertegnede W. Thomsen er af skifteretten indsat som bestyrer” – begynte også ryktene å løpe om at det var mangler ved lanternebrettene på ”Betty”. Dette utsagnet skulle bli gjenstand for mange og lange overveielser fra teknisk ekspertise i tillegg til at atskillige lekfolk meldte seg på arenaen. Mange mente usedvanlig mye om årsaken til det som hadde hendt søndagsnatten.
Noen fremholdt at hvis det ble kjørt for fort på landjorden, ble man straks mulktert. På sjøen var det tydeligvis fritt fram for dampbåtene å kjøre fort, uansett vær- og lysforhold. Andre skrev langt om lanterner og lys, om sjømannskap og behovet for ikke å dømme andre før man visste sikkert hva som hadde hendt.
Kjøpmann Thomsen var den første av de omkomne som ble funnet. Samtidig som han ble begravd under stor deltakelse, offentliggjorde bypoeten Tellef Haraldstad et dikt på 7 vers som han tilegnet Thomsens etterlatte barn. Det heter i de to første versene:
”I det jeg slaar på harpen nu
Saa gjør jeg det med smerte
Og kommer Thomsens børn i hu
For di jeg har et hjerte
Hvor deres sorg maa være stor
Ti tænk, at miste baade
Sin kjære mor og far og bror
Og det paa slig en maade”
Søket etter de tre andre savnede fortsatte. Mange var på leting. For eksempel meldte et par jenter som var ute og rodde ved Fister, at de hadde observert et drivende kvinnelik. De var blitt så redde av synet at de hadde fossrodd til land før mørket seg på. Da andre dro ut for å lete, var det ingenting å finne i området. Etter hvert ble det alminnelig enighet på Fister om at jentene måtte ha sett en kobbe.
Et par dager senere ble også de tre siste savnede funnet, på forskjellige steder. De to kvinnene ble identifisert ved at fru Josefine Thomsen hadde på seg et armbåndsur hvor hennes navn var inngravert. Det hadde for øvrig stoppet på klokken 11, som dermed ble ansett som det eksakte tidspunktet da ”Betty” sank.
Onsdag 28. august ble sjøforklaringen gjenopptatt etter begjæring fra Christian Bjelland. Han ville ha avhørt noen nye vitner som hadde fortalt om at noen hadde nytt alkohol ombord på ”Sandeid”. Sjøforklaringen kom imidlertid i hovedsak til å handle om mangler ved lanternebrettene. Den ene, mer sjøfartssakkyndig enn den andre, sto fram, forklarte og skisserte, men uten at retten trakk noen annen offentlig konklusjon enn å erklære sjøforklaringen for hevet og omsider avsluttet.
Lørdag 31. august ble det for så vidt også satt et punktum for tragedien. Da ble Thora Bjelland og Josefine og Bjarne Thomsen begravd ved en felles seremoni. Pastor Jonas Dahl, som var på reisefot fra Stavanger og nærmest kom rett fra byens offentlige avskjedsfest, talte ”trøstende og inspirert”. Kistene ble senket til pastorens påminnelse til de avdøde om at ”brudgommen kommer, gå han i møte”. Til graven ble fru Bjellands kiste båret av kolleger innenfor hermetikkbransjen, fru Thomsens av kolleger innenfor trikotasjebransjen, mens Bjarne ble båret av en kameratflokk.
44 år senere, den 5. desember 1951, skulle ”Sandeid” for siste gang sette sitt preg på det lokale nyhetsbildet. I sterk storm ble skuta brukket ned ved innløpet til Mastrafjorden, og sank i løpet av kort tid ved Utstein Kloster. Åtte av de som var om bord, omkom, mens sju ble berget. 60 år etter at båten var blitt bygget ved Stavanger Støberi & Dok, ble ”Sandeid” definitivt strøket av skipsregisteret i januar 1952. Vraket ligger imidlertid fortsatt i Mastrafjorden.
Engwall Pahr-Iversen