Betongkoloss - Ekofisk slep
Å gå på vannet er det mange som har forsøkt. Det finnes imidlertid bare en eneste kjent rapport som forteller at forsøket skal ha vært vellykket. Det er den bibelske beretning, som kan katalogiseres under rubrikken "himmelske mirakler".
Til gjengjeld finnes det sterkt begeistrede øyenvitneskildringer fra da atskillige Stavangerfolk opplevde et menneskelig mirakel og så med egne øyne at en 45 000 tonn tung betongkoloss virkelig kunne flyte. Den 24. februar i 1972 fulgte de slepet av bunnen på det som skulle bli "Ekofisk 1", fra tørrdokken i Jåttåvågen til Hillevåg hvor glidestøpingen skulle skje.
I dagene før slepet hadde mange leserskribenter blitt grepet av ånden til Arkimedes. De hadde dyppet sine penner i tvilens betydelige blekkhus for å fremholde at betongtanken slett ikke kunne flyte. Den ville tvertom bli stående på fjordbunnen som et fremtidig monument over betongmessig stormannsgalskap. Skeptikerne tok feil. Betongklumpen fløt, riktignok bare 30 cm over bunnen ved lavvann, men aligavel, som det gjerne ble sagt.
Nå kan selvsagt det velsignede utfallet av den første forflytningen av tanken ha nær sammenheng med at det i all hast ble lagt opp til en dåpsseremoni kvelden før slepet startet. Ann Doney, kona til Phillipssjef Chuck Doney i Jåttåvågen, smelte flasken med det som, etter hva informasjonsmedarbeidere stillferdig hvisket i ørene til nitid noterende reportere, var ekte fransk champagne av en meget høy kvalitet og pris. Flaskeinnholdet dynket betongen mens fru Ann døpte kolossen for ”Ekofisk 1”.
Hun bidro også med en variasjon av det gamle skipsgudmor-ønsket. Ann Doney ønsket ikke at "hell og lykke måtte følge deg på alle hav”. Siden kolossen skulle få sin permanente adresse på Ekofisk-feltet i Nordsjøen, nøyde hun seg med å ønske den "lykke på reisen". Redaktør Per Thomsen i Stavanger Aftenblad konkluderte imidlertid dagen derpå i en begeistret lederartikkel om "oljeeventyret i vårt eget badebasseng", ved fikst å formulere et ønske om at "hell og lykke måtte følge deg på havets bunn…"
Mens den lokale begeistringen og beundringen både lå over og ved siden av tanken, kan vi la våre felles tanker gå tilbake til unnfangelsen av Ekofisk-tanken. Forspillet til byggingen av en lagertank i betong, som skulle kunne romme 1 million fat råolje, tilsvarende 180 000 kubikkmeter, gjorde at det ble blåst iltert i både barter og stridsbasuner.
Bakteppet er forenklet og forgrovet fortalt, relativt enkelt. I løpet av våren 1971 hadde Phillips-ledelsen blitt enige med seg selv og sine partnere om at det ville være mulig å bygge en lagertank i betong som skulle plasseres på det relativt nyfunne Ekofisk-feltet. Selskapet var helt fundamentalistisk i sin tro på at en slik betongtank virkelig ville flyte, slik at den kunne slepes fra et byggested ved land og ut til oljefeltet.
Å bygge en lagertank i betong var imidlertid ikke en tanke som Phillip hadde ruget ut i eget reir. Slike tanker svevde sterkt i oljeluften. To ledende norske entreprenørselskaper, F. Selmer AS og Høyer-Ellefsen AS, hadde tenkt mange, dype og omfattende tanker om bruken av betong som byggemateriale til havs. De så kanskje for seg at et slikt steinrikt land som Norge derved kunne bli riktig steinrikt.
Begge firmaene mente at det måtte være mulig å bygge en form for kunstige havneanlegg i betong i Nordsjøen: De kunne bli utgangspunkt for et oljelager. Høyer-Ellefsen ville for eksempel bygge en kunstig fyllingsdam fra havbunnen og opp til en høyde omkring 20 meter under overflaten. På dette fundamentet ville de plassere 34 senkkasser av betong. Inne i denne kolossen skulle oljen lagres. F. Selmer så for seg at enten en trekantet eller åttekantet kunstig øy kunne bygges opp av betongceller. Disse cellene skulle ha størst diameter i bunnen, og dertil ha søyler som skulle bære et dekk.
Planene om bygging av kunstige havneanlegg i Nordsjøen ble mottatt med høflig takk i Industridepartementet. Dets saksbehandlere tygget traust på tankene før de ble begravd i de dertil egnede skuffene. Departementet regnet seg fram til at byggekostnadene ville bli altfor høye, og dessuten var det betydelig departemental tvil om disse konstruksjonene ville klare å motstå Nordsjøens mest iltre bølgekrefter. Dermed ble entreprenørselskapenes planer utelukkende et departementalt arkivnummer til mulig glede for fremtidige forskere i jakten på hva man tenkte i den første oljetiden.
Phillips tenkte imidlertid i helt andre baner. 14. mai i 1971 inngikk selskapet kontrakt med det franske entreprenørselskapet C.G. Doris om å bygge en lagertank i betong til bruk på Ekofisk. Hva departementet hadde tenkt om lagertanker, fant ikke noe feste i direksjonslokalene i Bartlesville. Selskapet ville ha sin tank, og det fort som bare...
Også den gang var nettverk nyttige og nødvendige selv om ingen ennå brukte ordet. Noen kjente hverandre, de snakket sammen, og dermed ble gjerne beslutninger fattet fort. Det franske selskapet C. G. Doris hadde derfor, allerede før noen kontrakt var tegnet med Phillips, startet sonderinger med F. Selmer om et mulig samarbeid.
F. Selmer var den gang en ledende internasjonal aktør innenfor betongkonstruksjoner både til lands og vanns, og hadde nettopp fullført et australsk prosjekt som imidlertid ga mer prestisje enn penger i kassen. Skulle derfor Selmer våge seg på et fransk eventyr, ville det ha med seg en partner på laget. Det eneste aktuelle var Høyer-Ellefsen. Dermed oppsto betongbransjens utgave av de tre musketerer – med alt hva det skulle komme til å innebære.
En ting er å enes om å bygge en betongtank. Noe ganske annet er det å finne et sted å gjøre jobben med en koloss av slike dimensjoner. Det krevde blant annet et stort areal som kunne la seg omdanne til en tørrdokk, og som dessuten lå i nærheten av en havdybde på minst 60 meter. Den dybden var et klart krav både for å gjennomføre glidestøpingen, men også for å få slept tanken ut fra byggestedet.
Sannsynligvis var det Knut Tovshus og Gunnar Vinnvik i F. Selmer som i fellesskap fant fram til at Dirdal måtte være mest velegnet som byggested. I datidens oljealder gikk det svært fort i mer enn svingene. Før det var foretatt en eneste grunnundersøkelse i Dirdal, var alle nødvendige avtaler med de aktuelle grunneierne inngått.
Noen hadde imidlertid gjort regning uten vert; i dette tilfelle Gjesdal kommune. 17. mai-markeringen i 1971 ble minneverdig for de folkevalgte og byråkratene i Gjesdal av helt andre grunner enn bjørkesuset fra 1814. De hørte nemlig rykter om det som hadde hendt i bygda noen dager tidligere uten at den kommunale makten på noen måte var blitt orientert.
Slikt ville ikke kommunen finne seg i. Her skulle virkelig hver eneste sten bli endevendt før noen løyve skulle gis. Det ble signalisert en omfattende saksbehandling som i hvert fall ville kreve tid.
Åpenbart lå det i den politiske luften et ønske om å understreke et sentralt bud i den kommunalpolitiske verden: Hvis du vil nå fram, må du gå fram på forskriftsmessig måte, følge de påbudte kanaler. Og smøre deg godt med tålmodighetens krem…
Byggeprosjektet ble derfor løftet ut av den lokale stridssonen og over på det nasjonale topplan. Daværende stortingsrepresentant og nåværende OD-direktør Gunnar Berge tok straks saken opp i Stortinget. Berge fikk et svar som man nok kunne vente fra en partikollega, kommunalminister Oddvar Nordli. Statsråden påpekte med sedvanlig tungsindig tale at ”ved byggeprosjekt av den typen som var planlagt, bør det selvsagt straks tas kontakt med kommunen siden slike prosjekt ikke kan settes i verk uten samtykke fra kommunale og andre myndigheter."
Når kommunalministeren snakket i fortid, hadde det muligens sammenheng med at de tre betong-musketerene allerede hadde droppet Dirdal som byggested. De hadde ikke tid til å vente vinter og vår på at Gjesdal kommune skulle snakke seg fram til en votering. Entreprenørene hadde også et sterkt tidspress på seg fra Phillips. Kolossen skulle være ferdig til 1. august 1972, i praksis en byggetid på et drøyt år.
Hva som kanskje var viktigere enn frykten for den gjesdalske langsommelighet, var at de tre betong-musketerene hadde møtt tre maktens musketerer fra Stavanger, Arne Rettedal, Leif Larsen og Konrad B. Knudsen. Når slike spesielle musketer-møter finner sted, oppstår ikke bare søt musikk i hjertene, men også kjapp handling i sideværelsene. (I etterkant viste deg seg for øvrig at Dirdal ikke var særlig velegnet som byggested, og i hvert fall Gunnar Vinnvik var senere aldri i tvil om at det var en lykke for Dirdal som samfunn at det ikke ble byggested. Prosjektet ville blant atskillig annet ha sprengt den lokale infrastrukturen totalt.)
Arne Rettedal var den gang ikke ordfører i Stavanger, selv om det ustanselig kunne virke sånn. Han gikk imidlertid godt i spann med ordfører Leif Larsen som også var en mann gjennomsyret av handlekraft. Sammen med finansrådmann Konrad B. Knudsen utgjorde de en maktpolitisk troika som i oljesaker spilte sterkt sammen og helt uten sordin. Det vil ikke være galt å si at de hadde et samlet ståsted: Det som er godt for oljå, er godt for Stavanger – og vice versa. Enig og tro om at oljå skal vi ha…
De tre satt derfor ikke stille og ventet på at Gjesdal skulle tygge seg ferdig med tanken om bygging av en lagertank i Dirdal. De tre gjorde en diskret henvendelse til det franske selskapet, og bare nevnte så vidt sånn i forbifarten at Jåttåvågen tilfredsstilte alle de krav som byggingen av en slik tank ville reise. Skulle det derfor være behov for et alternativt byggested, var det følgelig bare å ringe...
Nå ringte ikke Doris. Som det sømmet seg dannede franskmenn, sendte selskapet den 28. mai et brev til Stavanger kommune hvor det forunderlig nok ba om å få bruke Jåttåvågen som byggeplass for en lagertank til Ekofisk-feltet. Den gang var det ingen som undret seg høyt over hvor velorienterte franskmenn kunne være om betong-byggeplasser i Stavangerområdet.
Det gikk ikke mange arbeidstimene før det ble avholdt et møte mellom Stavanger kommunes toppfolk og entreprenørene. Det skjedde allerede 2. juni, dagen før Oddvar Nordli i Stortinget snakket om den korrekte kommunale saksbehandlingen av slike prosjekter. Dagen etter Nordlis belæring, 4. juni, ble det inngått en bindende avtale mellom Stavanger og entreprenørselskapene om bruk av Jåttåvågen. Som motytelse for at kommunen stilte Jåttåvågen til disposisjon, skulle selskapene forplikte seg til å opparbeide 550 småbåtplasser.
Siden formannskapet ikke hadde møte før torsdag 7. juni, ble det først formelt orientert om avtalen den dagen, mens bystyret velsignet den allerede inngåtte avtalen en ukes tid senere. Også den behandlingen var et eksempel på at Stavanger kommune i oljesaker etterlevde det gamle speidermotto: alltid beredt – til å fatte et kjapt vedtak.
At naboene på Hinna protesterte sterkt mot byggeplanene, blant annet ved å henvise til kommunens egen Grøntplan fra 1968, nådde ikke fram i de lukkede fora. Beslutningen var allerede fattet. Den gang var også oljesaker unndratt offentlighet. I det praktiske liv betød det at slike saker kunne avgjøres i politiske lønnkammer, i det offisielle språk kalt finansutvalg, hvor de få munnene oftest var lukket med mer enn et segl.
(Da Condeep-utbyggingen for alvor startet i Jåttåvågen noe senere, ble imidlertid den politiske borgfreden brutt. At Hinnafolk opprettet et eget protest-kontor i Hinnakrossen med daglig kontortid, for å effektivisere kampen mot å gjøre Hinnavågen til et industrielt område, fikk nok likevel langt større oppmerksomhet i media enn i bystyret. Også sånn sett er det lite nytt under skyene.)
Byggingen av Ekofisk-tanken gikk imidlertid sin ujevne gang. Det var mange og sterke konfrontasjoner mellom det franske selskapet og det norske Veritas underveis. Det tok tid før franskmennene skjønte at de måtte ta hensyn til og følge norske spilleregler. Det nyttet ikke å oppføre seg om det var fremmedlegionen.
I midten av juni 1973 sto endelig Ekofisk-tanken ferdig. Omkring 750 mann hadde sørget for at glidestøpingen hadde gjort tanken 60 cm høyere i døgnet, 3 centimeter i timen. Det var det imidlertid ingen fra land som kunne se selv om arbeidene ble fulgt av mange skuelystne. I motsetning til den senere bygging av Condeep-plattformene, ble Ekofisk-tanken senket etter hvert som arbeidet skred oppover. Dermed ble høyden over vannet tilnærmet konstant.
Kl. 02.15 den 21. juni 1973 var det imidlertid mye å se. Ved hjelp av seks slepebåter med 45 000 hestekrefter startet "Ekofisk 1", som nå var blitt på 215 000 tonn, ferden mot sitt nye ståsted på Ekofisk. Turen fra Hillevåg tok ti dager. 1. juni var den framme på feltet. Samtidig som den forlot Stavanger, hadde den etterlatt seg grunnlaget for en helt ny industriepoke i Jåttåvågen og byens historie, byggingen av en lang rekke Condeeper.
Engwall Pahr-Iversen