Barry kom – sang – og forsvant…

18.05.2017
Barry kom – sang – og forsvant…
Egil Erikson

Det finnes noen eksempler på at også nattlige journalistiske ideer kan overleve den lange natts ferd mot morgengry. De tåler dagslyset og dør ikke i nattemørket. I de gamle arkivene til Rogalands Avis finnes fortsatt et slikt minne. Det dreier seg om et snaut kvarter langt opphold i stjerneglansen til en påstått amerikansk popstjerne.

Det var et slags stjerneskudd som ble unnfanget etter en avsluttet nattevakt i Rogalands Avis og som senere ble forløst en svett søndagskveld i Kuppelhallen. Dagens beretning skal handle om Barry Norse og hans korte liv og levnet i Stavangers pophistorie.

 

60-tallet fødte mange popartister. Noen av dem fikk et usedvanlig kortvarig liv; andre finnes fortsatt midt i blant oss. På denne tiden foregikk det en daglig debatt, spesielt i svenske aviser, om hvor lett det egentlig var å bli popartist. Ifølge bladene var det bare å skaffe seg en volumforsterker og en ekkomaskin. Dermed skulle det være klar bane fram til datidens poplister…

 

En journalistkollega i en av de svenske middagsavisene hadde fått det for seg at han ville utgi seg for popartist. Det endte imidlertid med en artikkel hvor han fortalte at han plutselig hadde fått angst da han nærmet seg scenekanten på Skansen i Stockholm. Resultatet ble en avisrapport om den gang da han nesten hadde debutert som sangartist…

 

”En sånn sak skal jeg fikse,” fortalte jeg kollega Knut Joner med all den selvsikkerhet som bare en yngstemann i en avisredaksjon besitter. 

 

”Selvsagt,” svarte Jasper med den medmenneskelige forståelse som man utvikler gjennom et langt journalistliv når man har hørt alle ungkalvers store prosjekter. Da vet man at det gyntske ”tenke det, ønske det, ville det med, men gjøre det” vil bli utfallet.

 

Nå ville tilfellet at kollega Lars Christian Sande overhørte vår utveksling av brageprosjekter.  Den neste morgen da både Knut Joner og jeg hadde fortrengt gårsnattens reportasjeplaner, slo Sande til fra sideværelset. I løpet av natten hadde han tryllet fram to melodier og gjorde det ganske klart at det var ingen vei tilbake. Jeg hadde å gjøre jobben.

 

Det var ikke bare loddet som dermed var kastet, men også min smule yrkesstolthet lå i luften. Ingen av oss visste hvor de ville lande. Vår lille seanse fant sted en sen augustnatt i 1965, og vi visste at det stundet mot Vestlandsmesterskapet i rock. Det skulle arrangeres i Kuppelhallen i Bjergsted 19. september, og det var en gylden anledning til å få testet tanken.

 

Barry Norse ble så født i min fantasiverden. Det var som han jeg skulle stå fram på scenen. Barry skulle være en oppadstigende popstjerne fra Nord-Carolina, som blant annet skulle ha hatt flere opptredener sammen med countrystjernen George Hamilton IV. Barry var nemlig vokst opp i Hamiltons nære nabolag. Begge hadde de vært elever ved samme skole i Winston-Salem, R. J. Reynolds.

 

Det var ikke noe problem å dikte opp en ramme rundt Barry Norse som ville virke tilforlatelig. Jeg hadde et par år tidligere vært utvekslingsstudent nettopp i Winston-Salem og kunne derfor pøse på med opplysninger som var riktige i en annen sammenheng enn med Barry Norse i hovedrollen. 

 

Den gang fantes det ikke noe internett som kunne ha gjort det enkelt å kontrollere om denne fyren virkelig eksisterte. Det var heller ingen journalister i Stavanger som jobbet spesielt med popmusikk. Også av den grunn ble popstjernen Barry Norse tatt for god fisk.  Dessuten stolte vel fortsatt noen på at det måtte være riktig når det sto i avisen…

 

En ting var å skape figuren, noe annet var å få ham opp på scenen. Løsningen fantes hos arrangøren av Vestlandsmesterskapet i rock 1965.  På vegne av Rogalands Avis tilbød Lars Christian Sande en gratisopptreden av en amerikansk popstjerne som var på tilfeldig Norgesbesøk for å treffe fjerne slektninger. Det var de norske anene som hadde gjort at han hadde byttet bort sitt fødenavn Podlessky med artistnavnet Norse.

 

Tilbudet ble tatt i mot med takk og pris. Dermed var det fri bane for å gi Barry Norse kjøtt og blod. Skjønt helt fri var den ikke. Akkurat på den tiden var Rogalands Avis inne i et sjefredaktør-messig vakum. Peder Næsheim hadde sluttet, mens Einar Olsen ennå ikke hadde tiltrådt. Vi tok derfor saken opp med redaksjonssekretær Tor Egge. Han smattet på sin pipe, vurderte i et par dager alle mulige konsekvenser av en slik køpenickiade, før han omsider mumlet gjennom snadderøyken: ”Ja, ja, då.” Både han og vi tre musketerer glemte å informere redaktør Harald Riis. Derfor gikk også han på limpinnen da saken ble rullet opp.

 

Et fellestrekk for 60-tallets mannlige popstjerner var hårets lengde. Det var ikke snakk om å være kortklippet ved ørene som jeg gjerne var. Håret skulle være langt – og helst mørkt. Fra teatrets rekvisita-avdeling fikk jeg låne en forunderlig, svart parykk som ble frisert etter de fleste av kunstens regler av frisør Wick hos Grønnestads salong på Holmen. Odd Tvedt som drev konfeksjonsbutikken ”Odds”, utstyrte meg med en lang dressjakke og en spesiell skyggelue. Det så ut som varer som slett ikke var lett omsettelige, men som antrekk for en rocker fra de søndre stater i USA, var det mer enn brukbart.

 

Iført denne habitten dro jeg sammen fotograf Egil Eriksson og redaktør Per Bjørge i datidens menighetsblad for de popinteresserte, ” Pop-Nytt”,  til Sola for å ta et bilde av Barry Norse idet han steg ut fra Londonflyet. Den gang var det enkelt å komme seg ut på flyplassen. Egil Eriksson banet vei inn på flystripen. Det var ingen som spurte hva vi skulle gjøre der. 

 

Jeg ble plassert opp i flyets baktrapp og ble hilst hjertelig velkommen til Stavanger av Per Bjørge mens en flyvertinne overvåket velkomsten.  Det så svært så realistisk ut i Erikssons fotografiske regi.

 

For illusjonens skyld laget jeg et intervju med Barry Norse hvor jeg blant atskillig annet spurte ham om det virkelig var riktig at han hadde sluttet sine studier ved Wake Forest college i Winston-Salem for å bli popsanger.

 

”- Jeg måtte bare nytte sjansen og brøt av etter to år på college. Det er mulig at jeg vil angre på det siden, for det er slett ikke lett å holde seg flytende i popbransjen. Det finnes det mange eksempler på. Nå har jeg imidlertid vært profesjonell artist i to år, og mye tyder etter hvert på at spesielt ”Go, go home” vil kunne bli litt av en toppslager i statene.

 

- Hvor lenge har De latt håret gro?

 

- Etter Beatles sitt første besøk i USA fant jeg ut at langt hår hadde en usedvanlig appell til tenåringspikene. Det har ikke slått feil. Min popularitet har faktisk steget i takt med økningen i hårlengden, sier Barry med et flir…”

 

Vi tre pop-musketerene i Rogalands Avis var vel fornøyd med bildepresentasjonen. Vi følte oss temmelig sikre på at ingen ville kunne gjenkjenne meg under parykken og skyggeluen. Den definitive bekreftelsen fikk jeg for øvrig fra min snille mor. Hun leste artikkelen om denne Barry Norse og så på meg et noe forskremt blikk, før hun forsiktig spurte:

 

” – Jeg ser at den der fæle, langhårete Barry et eller annet kommer fra samme byen hvor du var utvekslingsstudent. Tror du at vi må invitere han hjem til oss?”

 

Vi beroliget hverandre.  Hun meg ved at hun så tydelig hadde vist at hun slett ikke hadde gjenkjent sin yngste sønn, mens jeg ga henne ro i sjelen ved å si at Barry Norse nok ikke hadde tid til et slikt privat besøk, men at jeg kunne hilse til ham hvis hun ønsket det. Det gjorde hun ikke. For henne var nok Barry Norse en fyr med altfor langt hår…

 

Det var omtrent på dette tidspunktet at det begynte å gå opp for meg hva jeg hadde begitt meg ut på. Jeg studerte melodiene som Sande hadde laget. Den ene var en nokså rockete vise som han kalte for ”Go, go home”, mens den andre var en vemodig ballade, kalt ”All this nonsense”. Sånn sett var ingen av titlene tilfeldig valgt. De var en slags beskrivelse av vårt prosjekt.

 

Dermed gjaldt det å finne et band som kunne akkompagnere. I utgangspunktet skulle Johnny Band ha vært mine musikalske støttekontakter. Bandet som den gang hygget seg med ”Ola fra Sandefjord”, hadde imidlertid så mange spillejobber at de ikke kunne delta med meg. Dermed ble det Swing Blues som tok på seg det musikalske ansvaret. Det ble et godt bytte.

 

I pianolageret til Brødrene Dahl på Lagårdsveien hadde vi våre øvelser. Vi trente og vi trente, og vi mente etter hvert at det slett ikke lød så verst. Spørsmålet var imidlertid hvor godt det ville lyde på søndagskonserten. Et annet spørsmål ble etter hvert like viktig for meg. Ville trommis Eivind ”krøllis” Dahl klare å holde tett? Han var sprekkeferdig. Han levnet ingen tvil om at dette var det forunderligste han hadde vært med på…

 

Søndag 19. september var en spesiell dag i Rogalands Avis historie. Dagen derpå skulle avisens nye redaktør, Einar Olsen, tiltre. Han var nedom på kveldsskiftet i redaksjonen og fortalte senere at han fikk en slags obstfeldersk fornemmelse: Han trodde ikke at han var havnet på feil klode, men snarere at han var havnet på feil sted og i feil avis. Søndagsinntrykket stemte ikke med det han var blitt fortalt om bladet på Fiskepiren.

 

Rogalands Avis sin mangeårige fotballmedarbeider Egil M. Bøe feiret 50 års fødselsdag samme kveld, og hadde sendt atskillige godbiter uti kake- og smørbrødveien til kveldsskiftet i avisen. Samtidig ble jeg sminket etter alle popkunstens regler, mens Knut Joner og Lars Christian Sande ble stadig mer nervøse for hva som kunne gå galt.

 

Knut Joner var endatil inne på tanken om vi ikke burde melde sykdomsforfall for Barry Norse, mens Lars Chrstian Sande slett ikke ville høre tale om noe slikt. Han hadde komponert. Jeg hadde derfor bare å gjennomføre opplegget. Dette ville bli stort, lovet han den påtroppende redaktøren Einar Olsen som undret seg over at ingen var opptatt av neste dags avis, men utelukkende av mat og musikk.

 

Jeg var ikke like sikker som Sande på suksessen. Aller minst da vi tre presset oss inn i avisens lille Anglia for å innta Bjergstedparken. Vi hadde glemt å skaffe et ordentlig kjøretøy til pophelten. For første gang i pophistorien ankom antagelig en stor popartist Bjergstedparken i en liten og uvasket bil med to skilt i forvinduet, et ”presseskilt” og en lapp som viste at bilen hadde dispensasjon fra parkeringsbestemmelsene i Stavanger.

Jeg ble smuglet inn bakveien i Kuppelhallen, hvor jeg ventet på min skjebne. Jeg følte at den smule teatersminken som var klint utover ansiktet, var i ferd med å bli skjøvet nedover kinnene av stadige svettedråper. Jeg hadde også en helt klar fornemmelse av at parykken slett ikke var fast festet. Den ville nok falle av underveis, og jeg ville fremstå som den relativt kortklippede lyshåring jeg var…

 

Disponent Leiv Dolven i Rogalandsmessen – som jeg hadde intervjuet noen dager tidligere om Rogalandsmessens fremtidsplaner – spurte Barry Norse om dette og hint, hvortil jeg svarte med min bredeste sør-statsdialekt både det ene og alt det andre. At han ikke gjenkjente meg, hjalp på selvtilliten.

 

Vidar Lønn Arnesen var showets konferansier og introduserte Barry Norse på samme måte som han presenterte plater i ”Ti i skuddet”. Lønn Arnesen hadde selvsagt aldri hørt om Barry Norse, men våget heller ikke å avsløre sin uvitenhet. Han intervjuet meg som han gjerne gjorde med artister, spurte hvordan jeg hadde det, hvordan jeg likte meg og hva jeg ville si om de to melodiene jeg skulle fremføre.

 

Ukjent med mikrofoner som jeg den gang var, hadde jeg glemt å skru mikrofonen min over på tale. Jeg snakket dermed i begynnelse med sangklang. Derfor gikk formodentlig salen glipp av mine åndfullheter. Det gjorde tydeligvis også Vidar Lønn Arnesen, for han oversatte i hytt og vær mine svar. Det var like før jeg falt for fristelsen til å gripe inn for å korrigere. Det ble med tanken.

 

Dermed startet showet. Krøllis dundret løs på sine trommer, gitarene la seg oppå med en voldsom intensitet – og plutselig rocket hele den smekkfulle Kuppelhallen med i ”Go go home”.  Det var en sjokkartet opplevelse. Det ble en opphetet stemning i salen av bandets sterke spill. Deretter ble det nærmest en elektrisk atmosfære da vi roet det ned med ”All this nonsense”.

 

Maken hadde jeg aldri opplevd. Fortere har ingen forsvunnet fra scenen i Kuppelhallen enn jeg gjorde. Jeg hørte hyl i bakgrunnen mens jeg hastet ut akkompagnert av Knut Joner og Lars Christian Sande. Jeg hørte bare en klar stemme gjennom støyen. En lys røst som forkynte at ”eg har mange plader jemma av han eg…”

 

Lørdagen derpå ble historien avslørt i Rogalands Avis under den forklarende tittelen:

”Ekkoanlegg og volumforsterkere gjorde utslaget da vår syngende medarbeider debuterte med piggtrådorkester”. Historien endte imidlertid ikke der. Den sluttet i radioens programpost ”Ungdom ved mikrofonen”, hvor jeg begravde Barry Norse til tonefølge fra ”Go go home” med Aslaug Øye som begravelseskonsulent. Uten at noen fant tiden inne til å sukke sic transit…

Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Anne Fossen debuterer med mørke og tankevekkende dikt

Anne Fossen debuterer med mørke og tankevekkende ...

Anne Fossen, en 52 år gammel musiker, ...

Å finne sin egen stemme gjennom dikt

Å finne sin egen stemme gjennom dikt

Elise Fotland er en søkende, sensitiv ...

Sterke dikt og unik formidling på flere scener

Sterke dikt og unik formidling på flere ...

Hjørdis Kristin Longva har nylig stått ...

- En stor seier for meg

- En stor seier for meg

Lørdag 2. november var det lansering ...

Litterær uenighet skaper spenning på bokmessen i Frankfurt

Litterær uenighet skaper spenning på bokmessen ...

Den internasjonale bokmessen i Frankfurt ...

Anmeldelser

Rapport fra 10 år av pater Kjell. A. Pollestads spennende liv i og utenfor Den katolske kirke.

Rapport fra 10 år av pater Kjell. A. Pollestads ...

Jeg har aldri hatt den utsøkte glede ...

Ole Paus forteller om sitt liv

Ole Paus forteller om sitt liv

Forsiktig og ydmykt bør leseren begynne ...

Narsissistens hemmelighet

Narsissistens hemmelighet

Det kan hende at boken «Den Fabelaktige Narsissisten» ...

Inn i konteksten med  Gunnar Sønsteby

Inn i konteksten med Gunnar Sønsteby

Det var med ungdommelig spenning og sann ...

1936 – et merkeår i norsk historie og i verdenshistorien

1936 – et merkeår i norsk historie og i ...

1936 var året da «alt» skjedde. Det ...