KARIKATUR: Henry Imsland i ”Molboposten” tegnet det første styret i Stavanger og Rogalands Bank slik. Det var ingen tvil om at Sigval Bergesen hadde all makt...
Det finnes atskillige eksempler på at det ikke alltid er lett å oppdage den ”advarende pekefinger”. Selv om den heves høyt og ustanselig rettes mot både det ene og alt det andre, må man absolutt også sørge for at den umiddelbart stemmefølges av den svært tydelige tale. Det er ikke nok å bare bruke en påpekende finger…
Det var formodentlig en slik erkjennelse som førte til at bankdirektør N. Rygg i Norges Bank i juli i 1920 fant det både fornuftig, og ikke minst formålstjenlig, å ødelegge den sommerlige idyllen i landet mellom bakkar og berg utmed havet. Bankdirektørens budskap og pekefinger var ikke bare rettet til folk flest i hans hjemby Stavanger, men det var svært mange grunner til at nettopp siddiser burde låne begge ørene til den tunge tids tale fra banktoppen.
Hos noen av samfunnets støtter i byen falt nok Ryggs ord utelukkende på steingrunn. Hos andre ble de mottatt på jomfru Marias vis; godtfolket grunnet på ordene i sitt hjerte. Ryggs redegjørelse var kontant:
”Alvorlige tider forestår i vårt land i økonomisk henseende. Det er statens, kommunenes og privates plikt å unngå alle utgifter som ikke er uomgjengelig nødvendige, og det påligger en hver norsk kvinne og mann å føre et nøysomt liv, likesom det er enhvers plikt – han være seg arbeidsgiver eller arbeider – å anvende all sin kraft på å yde det beste og mest mulige arbeid for å øke produksjonen og forminske innførselen, og i det hele tatt stille oss mest mulig uavhengig av utlandet,” forkynte N. Rygg i sin formaning til det norske folks finanstopper.
Banksjefens bedrøvelige tale var egentlig å betrakte som medisinerens diagnostisering. Det var denne beske form for medisin han ville skrive ut for å kurere den kollektive bakrusen etter den elleville jobbetiden i krigskonjunkturenes tegn. Inngangen til 1920-årene var en periode preget av andpustne aksjespekulasjoner, kreative verdiansettelser og ikke minst et pengeforbruk som savnet sin make. I Stavanger var for øvrig de første etterkrigsårene også sterkt preget av omfattende dyrtidsaksjoner og streiker. Det var en tid preget av knallharde konfrontasjoner mellom makt og avmakt.
Med 20-årene kom på ny en bekreftelse på at etter den søte kløe kommer den sure svie. I Stavanger merket man at denne kløen var svært så sur. Byens to private aksjebanker, Stavanger Privatbank og Stavanger Handels- og Industribank, hadde begge måttet få betydelige mengder med intravenøs hjelp fra Norges Bank. Den hadde latt det sige inn millioner i ekstraordinære lån samtidig som bankene ble forsøkt refinansiert.
Håpet var selvsagt at de to lokale privatbankene skulle klare å ri seg unna strømmen av kunder som hamret hardt på bankenes brede inngangsportaler. Det var ikke lenger kunder som først og fremst ville låne mer penger. Det var i stedet en kundeflokk som sto fram for å hente ut de pengene som de hadde innestående på sine kontoer. De ville berge hva berges kunne. Folk flest følte tydeligvis at det var bedre å ha pengene i sengehalmen enn i bankhvelvene, i hvert fall til disse to bankene.
Hvorfor banksituasjonen var blitt slik i Stavanger, kan man forsøksvis finne en forklaring på i borgermester Bert. C. Middelthons memoarbok ”I kamp og fest”. Han forteller for eksempel om banksjef Kr. Berg i Stavanger Privatbank som avgjort drev sin bank etter eget hode, og åpenbart styrte bankens utlånsvirksomhet etter det som kan synes som innfallsmetoden.
Middelthon skriver i boken om sin korte karriere som aksjemegler i jobbetiden, og dermed om sitt møte med banksjef Berg i et rent økonomisk ærend. Berg var for øvrig en velkjent figur i byens sosiale liv. Han hadde i 1918 forlatt sin advokatpraksis for å legge begge sine brede hender på Stavanger Privatbanks omfattende virksomhet.
Middelthon forteller fra denne jobbetids-perioden i byens liv:
”Det var lett å tjene penger – lettere å tjene dem enn å tape dem de første år og til krigens slutt. Og det var lett å få kreditt for oss meglere, ubegrenset kreditt til millionomsetningen. Som tidligere nevnt hadde jeg fra min ungdom hatt en liten kassakreditt i Stavanger Privatbank.
Nu var høyesterettsadvokat Kr. Berg bankens sjef, og jeg måtte jo ha utvidet min kassakreditt meget betydelig for å finansiere denne nye virksomhet. Så innfant jeg meg en dag i banken og forklarte bankdirektør Berg situasjonen. Vi hadde i den tid noen små simple skriveblokker – de kaltes ”økonomer” fordi de var så billige, dårlig papir etc. En slik liten blokk på 100 små papirlapper kostet 10 øre hos bokhandlerne, tror jeg.
Bankdirektøren ga meg en blyant og en slik blokk papir. ”Skriv”, sa han og dikterte: ”Jeg andrar om å få den for min forretning nødvendige kassakreditt. Ærbødigst.”
”Og ikke noe beløp må De skrive,” sa han, ”det er ganske unødvendig.”
Jeg syntes dette hørtes greitt ut. Om eftermiddagen fikk jeg et trykt sirkulære hvor det kort og godt stod: ”Andragendet er innvilget. Stavanger Privatbank.” – Men uten underskrift – det hadde man ikke tid til formodentlig. Ja, så var det bare å trekke på banken da – kr. 50 000, kr 100 000, kr 500 000 – ingen begrensning”, minnes Bert C. Middelthon i sine muntre memoarer.
For Middelthon var det nok i grevens tid at han fikk innvilget sin grenseløse kassakreditt. I 1919 entret nemlig gamle skipsreder Sigval Bergesen direksjonen i Privatbanken. Han hadde tidligere vært med i representantskapet. Bergesen var ingen spekulant, snarere tvert imot, som det heter i andre sammenhenger.
Skipsrederen hadde den gang gjentatte ganger sagt klart fra hva han mente om den ”sanseløse hvirvel av spekulasjonslyst” som hadde grepet – om ikke gud – så nærmest hvermann i byen. Bergesen hadde ingen sans for den slags virksomhet. Han var vel derfor blitt bedt om å gå inn i bankdireksjonen for å holde mer enn ett øye med banksjefens handlinger og virksomhet. Skipsrederens oppgave var tydeligvis som vakthundens; å varsle om farer han været…
Det tok da heller ikke mer enn et direksjonsmøte før Bergesen foreslo for sine direksjonskolleger at ”selv om høykonjunkturen enda kan holde seg i 6-12-18 måneder, må banken benytte denne tid til å likvidere de store affærer og gjøre seg likvid til å møte nedgangen”. Bergesens ord falt ikke utelukkende i god jord. Direksjonsmedlemmene nikket velvillig til resonnementet og føre-var-holdningen som Bergesen bød på, men støttet likevel banksjef Bergs bemerkning om ”å se tiden litt an”. ”I hvert fall noen måneder”, som Berg bemerket til sin direksjon.
Da noen måneder var gått, var imidlertid ikke banksjefen i tvil om at høykonjunkturen ville fortsette. Tidens tone tydet på fortsatt oppgang i markedet, mente Berg. Dermed var det ikke snakk om å følge Sigval Bergesens forsiktige linje. Det måtte stadig pøses mer på for å få del i denne elleville økonomiske veksten, var banksjefs Bergs linje. Han mente tydeligvis at i hvert fall en bankbusk ville kunne vokse inn i himmelen...
Sigval Bergesen var sterkt uenig i strategien, men trakk det korteste strået i den interne maktkampen. Dermed trakk han seg også fra direksjonen. Hans tid i bankens direksjon ble derfor kortvarig. Til gjengjeld ble en høyst privat krangel med banksjef Berg av atskillig lengre varighet. Det tok åtte år før Høyesterett satte sluttstrek for striden mellom de to. Om Bergesen tapte i bankdireksjonen, seiret han til gjengjeld i Høyesterett. Det var nok mer enn et plaster på en eventuell såret stolthet.
Om banksjef Berg vant det første bankslag, sto han likevel ikke tilbake med seierskransen ved løpets slutt. I de første årene på 1920-tallet gikk det bare fra galt til verre med de to aksjebankene. At både Handelsbanken og Privatbanken måtte betale dyrt for all gammel moro, hadde også sin absolutte pris for lokalsamfunnet. Stavanger slet svært i tunge økonomiske motbakker i disse årene.
Om dette skriver for eksempel banksjef N. Rygg:
”Jeg husker da sorenskriver Søren Årstad og banksjef John G. Myhre kom til meg 9. mars 1923 med den sørgelige melding at det ikke gikk lenger med de to banker, det var nye tap og tilliten var svekket. De hadde ført en tapper kamp for å holde skuten flytende og hadde ment å kunne gi beroligende erklæringer til almenheten. Men til tross for alt strev ble motbøren for sterk. Det var tragisk at så gode krefter førte en så håpløs kamp. Det lå et hardt trykk på sinnet.
Jeg minnes først og fremst Søren, en av de beste menn jeg har arbeidet sammen med. Det var lett å se hvordan han tok seg nær av ulykken. Det var også den gang tale om en ny rekonstruksjon, men Norges Bank stilte seg i mot – som den også hadde gjort da Tønsberg Handels- og Industribank ved nyttårstider hadde bedt om ny støtte.
Vi så det som et prinsipp. Vi ville ikke reparere en gang til. Så bar det til administrasjonen med de skadeskutte banker. Da loven ble utformet, ble det gjort bruk av Årstads kyndighet under overlegningene.”
Dermed var det i realiteten over og ut med de to bankene i Stavanger. På den siste marsdagen i 1923, ikke mer enn to dager etter at Stortinget vedtok den nye lov om offentlige administrasjon av banker, ble Privatbanken og Handelsbanken satt under administrasjon.
Den nye loven sikret at banken ikke plutselig gikk konkurs og innstilte all sin virksomhet. Det ville ramme lokalsamfunnet tungt og sterkt. Nå ble de gamle kreditorenes tilgodehavender sperret, mens nye kreditorer oppnådde å få preferanser. Tanken var at bankene dermed kunne fortsette virksomheten samtidig som de fikk noe tid til å foreta nye disposisjoner.
At det heller ikke i bankverdenen alltid er samsvar mellom teori og praksis, for ikke å skrive den gode vilje og verdens virkelighet, bekreftet for øvrig banksjef N. Rygg. Han skrev nemlig senere:
”Efter som vi arbeidet med alle disse administrasjonsbanker, ble det stadig klarere at det var bare noen få som kunne gå ut i frihet igjen. Den rette vei måtte være å få i stand nye banker som begynte forsiktig, men hadde full tillit hos almenheten. De gamle måtte gå til avvikling. Men stemningen for rekonstruksjon var sterk, og det tok tid å få snudd den.”
Lysten til rekonstruksjon var særlig sterk i Stavanger. Mange hadde mye å tape på at de to bankene bare ble minner. Det gjorde at fødselen av en ny privatbank tok atskillig lengre tid enn kanskje Norges Bank hadde håpet og trodd.
Mens noen ventet på en ny bankfødsel, gransket administrasjonsutvalget de to bankene for å finne fram til hva som hadde gått galt. Det var tydeligvis mye. Granskingskomiteens rapport var en hard dom over bankenes ledelse og gjorde sitt til at stadig flere forsto at de to bankene ikke lenger var liv laga. De totale tapene lå på omkring 70 millioner kroner, mens bankenes innskytere tapte omkring halvparten av det de hadde innestående. Verst gikk det ut over Privatbankens innskytere. De fikk tilbake 21 prosent av sine innskudd, mens Handelsbankens kunder kom noe bedre ut. De mottok 53 prosent.
Det store spørsmål i byen var hva som ville oppstå på ruinene av de to fallerte bankene. Selv om byen hadde et par sparebanker og Bøndenes bank, hadde disse bankene helt klare retningslinjer for virksomheten. De var ikke på noen måte nærings- eller forretningsbanker. En slik bank behøvde byen, mente næringslivet. Problemet var imidlertid at det eneste som var helt klart, var at det ikke ville bli mulig å reise den nødvendige startkapital for en slik bank i Stavanger. Det måtte hjelpende hender til fra bortebane.
Etter mye om, atskillige men, og ikke minst betydelig tid, ble en slags uformell bank-komite satt ned i Stavanger. Det var formennene i de sentrale næringsforeningene i byen som hadde blitt ”enige om å innby en del herrer, så vidt mulig også utenfor de næringsdrivende, til den endelig komite nedsettes”. Denne ”endelige komiteen” ble nedsatt 5. desember i 1924, og komitemedlemmene ble kjapt enige om å opprette en ny bank for Stavanger. Komiteen var også enstemmig når det gjaldt den nye bankens navn: ”Stavanger og Rogalands Bank a.s.”
Med dette vedtaket senket julefreden seg over by og land, folk og fe. Selv om banken hadde fått et navn, manglet den likevel det viktigste for en bank, kapital. Stavangers næringsliv hadde svidd mer enn fingertuppene i forsøkene på å holde liv i de to forgjengerne. Det hadde i 1921 spyttet inn omkring 3 millioner kroner i Handelsbanken og Privatbanken. Disse pengene var tapt. Det gjorde ikke lysten særlig stor på å bidra på nytt. Noen av de næringsdrivende hadde kanskje lyst til å være med, men hadde til gjengjeld ikke penger til å kjøpe aksjer.
Det ble en velkjent byens trio som tok på seg jobben med å hente de nødvendige to millionene i aksjekapital. Sigval Bergesen sto fram som frontfigur med Chr. Bjelland og C. Middelthon som solide støttekontakter og -spillere. Fra hovedstaden kom som vanlig en vennlig, verbal støtte fra banksjef N. Rygg: ”Det hjalp oss godt at min fødeby valgte vår linje. Og at fremstående menn stilte seg i spissen. Det lettet arbeidet i andre distrikter.”
Da aksjekapitalen var nådd 2 millioner, fordelt på 8000 aksjer, avviklet den nye banken den første generalforsamling 9. oktober 1925. Sigval Bergesen ble selvsagt valgt som formann og skulle straks sette sitt absolutte preg på banken. Det var ingen tilfeldighet at da det lokale vittighetsbladet ”Molboposten” skulle presentere bankens styre, hadde alle medlemmene Bergesens kontrafei…
En drøy måned etter generalforsamlingen fikk Stavanger og Rogalands Bank konsesjon til å bedrive bankvirksomhet. Det var den første banken i landet som fikk denne tillatelsen etter den nye bankloven.
Det var ingen uenighet om hva banken skulle hete, til gjengjeld var det atskillig mer diskusjon om hvor banken skulle ligge. Det var ikke alle som var like tilfreds med at den nye banken kjøpte de gamle lokalene til Handelsbanken i Kirkegaten. Frykten var at altfor mange gamle banknisser ville følge med på flyttelasset slik at den gamle ånd ikke ville la seg utrydde så fort.
En av Sigval Bergesens biografer, J. Schanche Jonassen, formulerer det på denne måten: ”Man fryktet nemlig for at det ville klebe så meget av den gamle atmosfære ved disse lokaler at kundene ville vegre seg ved å gå inn i de lokaler hvor de hadde høstet så sørgelige erfaringer. Men da det ikke fantes andre høvelige lokaler i byen, våget man spranget.”
Det viste seg at kundene ikke vegret seg for å gå inn i banken. Den ble pleiet med påpasselighet og utviklet seg stille og rolig. Styreformann Bergesens budskap om ”nøktern forsiktighet”, var tydeligvis den klare ledestjerne for dens første direktør, H. Wiig. Han fulgte lydig ordene og ordrene fra sin bankherre og mester.
Sigval Bergesen trakk seg som formann i banken da han fylte 79 år i 1942. At han på mange måter var bankens sterke mann, kom tydelig til uttrykk da han ble takket av sin nære venn Ragnvald Bjelland for innsatsen gjennom sine 16 år som styreformann. Bjelland var ordfører i representantskapet. Sånn sett var datidens maktsentra også et eksempel på nettverkenes tradisjon. Tordenskjolds soldater er uten datostempel…
Bjelland sa om Bergesens innsats i startfasen at ”takket være Deres tro på foretagendet og Deres gode utenbys forbindelser lyktes det Dem å få tegnet den resterende kapitalen utenfor Stavanger by. Da banken startet var det en selvfølge at De ble valgt til direksjonens formann…”
I likhet med Stavanger handels- og Industribank og Stavanger Privatbank, er Stavanger og Rogalands Bank i dag utelukkende å finne som fotnoter i bankhistorien. Stavanger og Rogalands Bank ble til Rogalandsbanken som igjen ble Fokus Rogalandsbanken før det lokale navnet ble helt borte fra hverdagslivet.
Engwall Pahr-Iversen