Fra askehaugen - Breigata
Den vidkjente ”Forum-redaktøren” i Rogalands Avis, Knut ”Jasper” Joner, hadde som et av sine mange trøstens ord utsagnet at ”det er aldri så galt at det ikke kan bli verre for ens kreditorer.”
En av de virkelig store brannene i Stavangers historie er et eksempel på at om det aldri er så galt, behøver det ikke å bli verre, verken for kreditorer eller debitorer. Tvert om kom det mye godt ut av det. Etter at store deler av byens sentrums-bebyggelse ble slukt av iltre ildtunger en sur marsdag i 1860, oppsto både et brannvesen, et ordentlig vannverk og ikke minst en gjennomgripende byregulering som gjorde at det gamle utsagnet om at ”det er lettere å finne fram i New York enn i Stavanger”, ikke lenger hadde gyldighet.
Stavanger var fram til 1860-tallet en by som i hovedsak var regulert etter innfallsmetoden. Den var helt uten gatenavn, og det nærmeste man kunne finne av adresser, var muntlige beskrivelser som ”han bor atteme han Lauriz på Holmen” eller ”det e liga før du komme te Pitter på Bakken”. Det var ikke mye å orientere seg etter for godtfolk som ikke var lokalkjente.
Brannen i 1860 var ikke den første som Stavanger hadde opplevd. Tvert i mot var Stavanger betraktet som en eneste stor brannfelle. Husene lå så nær at de nærmest var hverandres støttekontakter. Det var nærmest ugjørlig for to kjøretøyer å passere hverandre i de smale smauene, langt mindre var det mulig å trekke noen brannvogner gjennom storparten av dem.
At byen var svært trang og kronglete, går også fram av et brev som den bergenske skipsbyggermester Tønnes Rolfsen formulerte da han hastet gjennom Stavanger på vei mot Paris omkring 1806:
”Husene her ere smaa, stygge, gamle, og for det meste, har man første etage til pakhuus. Denne by har ingen reelle gader eller torv, men huuser og aldt er noget forbandet skrab, thi man vilde have møje for at kiøre med en karjol i byens største og saa godt som eneste gade dersom man vilde tilbage…”
Det var ikke bare skipsbyggermester Rolfsen som hadde notert seg de håpløse gatene i Stavanger. Også den utsendte kongelige kontrollør fra København – Christen Pram – hadde, året før, funnet det på sin plass å skrive i en av sine mange rapporter til majesteten om de ulike forhold i Stavanger:
”gatene er saa trange, at der i flere af dem neppe er mulighet i at komme frem med en vogn, og nesten ingensteds i byen saamegen plads, at to vogne kan komme hinanden forbi. Dette gjør hidtil imidlertid liden uleilighed; thi der er ei alene i byen, men i hele amtet, ja paa hele vetskysten lige fra Mandal og formodentligen indtil Bergen, ingen eneste vogn undtagen agent Kiellands…
Naar han kommer til byen med sin vogn, maa han lade den kjøre den hele gade opigjennem, et par tusinde skridt eller længer, indtil der findes plads til at vende den…”
Den svenske diplomaten Edvard Gustav Følsch skrev ti år senere etter et besøk: ”Staden är högst oregelbundet byggd, med backiga, smala, krokiga og illa stenlagda gator, ofta sprängda i hälleberget, så at man på de fleste knapt kan komma fram med en ridhest, ännu mindre med åkdom”…
Nå var det ikke bare tilreisende som reagerte på Stavangers smau. I sluttnotatet fra den Reguleringskommisjonen som byens magistrat og formannskap oppnevnte i 1847, heter det eksempelvis: ”Stavangers gater går på kryss og tvers. Planløsheten har ført til et virvar av gater og streder som krysser hverandre i alle mulige og umulige retninger. Ingen rette linjer, bare på kryss og tvers.”
”Med alle denne byens smale gater, hva vil kunne skje hvis det bryter ut ildebrann,” ropte noen av kommisjonens medlemmer, men uten at folk flest egentlig lånte dem øre. Godtfolk var tydeligvis vant med at brann var en del av tilværelsen, om ikke den daglige...
Allerede i 1633 strøk halvparten av byens bebyggelse med etter at den røde hane hadde galt kraftig. Vel 50 år senere, i 1684, gikk 149 hus rundt Vågen opp i røyk. Det skulle deretter gå drøyt 30 år innen Stavanger igjen ble en brannherjet by.
I 1716, rett før pinse, oppsto en brann som la hele Østervåg i aske. Omkring 100 hus gikk med. Det var helst fattige mennesker som ble rammet, og det ble stor nød i byen. Det var ikke noe hjelpeapparat som kunne ta seg av de mange brannrammede. Hjelpen måte komme utenfra. Fra hele landet ble det ofret i kirkene til inntekt for de brannlidte. Stavanger og Østervåg ble nærmest betraktet som et nasjonalt kriseområde.
Brannen i Østervåg avstedkom en ny og kongelig brannordning i Stavanger av 25. november 1735. I den ble det gjort klart at folk ikke lenger kunne bære åpen ild over gatene fra det ene huset til det andre. Skulle sånt skje, måtte ilden fraktes i en lukket potte. Det var også forbudt å røke pipe utendørs av hensyn til brannfaren. Ble noen oppdaget med en rykende tobakkspipe, enten i hånden eller munnen, skulle de betale 2 riksdaler i bot.
Hvis folk skulle bygge nye hus, skulle takket dekkes med teglstein eller takpanner. Alle som hadde råd eller anledning, skulle dessuten bytte ut det gamle never- eller torvtaket med panner eller teglstein. Det ble også innført krav om jevnlig skorsteinsfeiing og vedlikehold av skorsteinene. Mye skulle tydeligvis gjøres for å forebygge nye brannkatastrofer.
Eller som det het i datidens offisielle språk: ”Skal det være alle og enhver herefter oppsetter nye hus her i byen, forboden deres huse med never og rov at tække formedeles den store fare med paakommende ildsvaande, med omflyvende brændende næver at befrykte. Alle og enhver som lader bygge nye huse, skal være forpliktet til at belægge takene med panner eller teglsten. Saa skal alle og enhver her i byen boende, som dertil har raad og leilighed, lade nedrive næver og torv av deres hustak og paalegge pannesten.”
Samtidig ble det fastslått at hvis det brøt ut brann i et hus, tillå det huseieren straks å varsle nabolaget om skaden. Skjedde det om natten, var man pliktig til å varsle Valbergtårnet og vekterne. Tårnvakten skulle deretter henge ut en lykt som skulle vise i hvilken retning brannen var.
Det ble også sterkt understreket at alle innbyggerne i byen skulle ha plikt til å være behjelpelige med brannslukking. Fra den plikten var det ikke noe unntak med mindre man var ufør eller på annet vis uegnet til å hjelpe til. Ellers måtte innbyggerne møte fram straks brannvarslet lød i byen.
Alle brønner skulle også snarest mulig åpnes slik at det nødvendige vann kunne skaffes. ”Ingen må holde seg for god til at arbeide, men enhvær med nidkjærhet oprigtig hjælpe og undsæte sin næstes hus og gods”, het det i det velmente kravet til byens borgere.
Det var formodentlig dette kravet som gjorde at det ble sitert mann og mann i mellom:
”Var det her de ropte brand?
Var det her de ropte brand?
Nå kommer vi alle sammen
Med sprøyter og med spann”.
Nå er det ofte slik at en ting er teori, noe ganske annet er praksis. De gode forsetter og klare regler hindret ikke nye branner. Da for eksempel 40-50 hus gikk opp i røyk på Straen omkring 1750, var ikke klokkeren Hans Smith i Domkirken et eneste øyeblikk i tvil om årsaken til brannutbruddet: ”Brannen var utelukkende å betrakte som en Herrens straffedom for at folk ikke hadde tatt kongens påbud på alvor”.
Folk flest hadde i hovedsak holdt seg til sine gamle nevertak. Det var et billig middel for å sikre tette hus. Byens borgere hadde heller ikke gjort noe med avstanden mellom husene. Spesielt i Holmen-området og mot Valberget, var det heller ikke lett å få til noen regulering. Folk bygde hvor de klarte å vagle et lite hus i det ulendte terrenget.
Det var selvsagt også langt lettere for kongen i København å stille krav enn det var for byborgerne i Stavanger å etterkomme dem. Selv om tamburen med hektiske armbevegelser virvlet fram de kongelige kunngjøringene, var det ikke alle som lyttet til og lydde kongeordene fra København. Husene ble fortsatt klamret fast til byens topper og bakker, uavhengig av hva maktens menn måtte mene på sin bortebane. Sånn sett var Stavanger også den gang en by mellom bakkar og berg bortved fjorden, langt vekke fra Kongens København…
Tydeligvis tok folk flest det for skjebnebestemt at byen med ujevne mellomrom ville bli rammet av en brann eller ti. Det var bare sånn det var. Branner herjet, og folk gjenoppbygget relativt raskt de bygg som var brannskadet. Vinteren 1833 la en brann 29 boliger, 12 sjøhus og en del uthus i aske mellom Skansen og Børrehaugen. Oberstløytnant M. W. Eckhoff, som besøkte brannområdet et halvt års tid senere, var tydelig forbauset over det høye tempoet i gjenreisningsarbeidet. ”Thi efter !/2 aars forløb har næsten enhver branlidt faat sit huus i beboelig stand”.
Den store bybrannen i 1860 avstedkom imidlertid også en omfattende offentlig reaksjon. Etter den brannen så man nemlig de første tegn til en planmessig regulering i Stavanger. Løytnant Birger Hjem fra Fredrikshald ble engasjert til å lage en reguleringsplan for den byen som ”deler af har atskillige velbyggede huse, hvilke for det meste er pyntelig malede, og skjønt alle kun er af tre, mange og for det meste smaa, dog ved den ujevne beliggenhed kommer saa megen mer tilsyne…”
Bybrannen i 1860 førte til at det ble lov å reise murhus i tre etasjer i Stavanger, mens trehus fortsatt måtte nøye seg med to etasjer. Allerede 15. mars 1860 vedtok den ny-oppnevnte reguleringskommisjonen at byen ville gå inn for at tomteeierne skulle overlate branntomtene vederlagsfritt til byen mot å få forsikringssummen utbetalt uten krav om å reise et nytt bygg på tomten.
Garver Johnsen ble valgt til å føre forhandlingene med tomteeierne – mot ”et passelig honorar” – som det heter i vedtaket, men uten at det ble nærmere presisert hva som lå i begrepet ”passelig”. Vi blir nok enige, var nok en u-uttalt premiss blant kollegene i formannskapet.
Garveren fikk også beskjed fra reguleringskommisjonen at dersom tilbudet ble akseptert, kunne byen tilby ny tomt i – eller like i nærheten av byen. Det lå både i kortene og dagen at slike erstatningstomer ville bli beliggende på Idsøstykket, den delen av byen som i dag kjennes som Nytorget.
Samme dag vedtok også formannskapet at det skulle utarbeides et kart over brannområdet, og at byen måtte skaffe seg sin egen tomtegrunn når strøket skulle gjenoppbygges. Den kunne ikke lenger ha gater på den måten som den tidligere hadde hatt. 23. mars 1860 startet formannskapet behandlingen av den nye bygningsloven, og to måneder senere ble det vedtatt å anlegge 22 nye gater i det brannherjede området. Disse nye gatene fikk imidlertid ikke navn i første voteringsomgang. De ble bare nummerert fra 1 til 22.
Det er ikke alltid nok med den gode vilje. Det var blitt bestemt at 20 alen skulle være minimumsbredden på de nye gatene, men det ble bare en som fikk en slik bredde. Denne gaten, opprinnelig nummerert som gate nr 42, skulle senere bytte ut nummeret med eget navn som den første gaten i byens historie. Det ble kalt Bredgaten, som i dag, rett og slett fordi den var så bred som den var. Bredgaten markerte også brannskillet ved brannen i 1860. Går du i dag nedover Bredgaten mot Østervåg, er alle husene på venstre side av gatene bygget etter storbrannen. Det var denne delen av byen mot Holmegatene som ble hardest rammet av ildens herjinger i 1860.
Den 8. august 1860 – nær fem måneder etter brannen – er gjenoppbygningen av den brannherjede delen av byen i full gang. Det rettes imidlertid en høyt hevet pekefinger i ”Stavanger Amstidende” mot et tidsfenomen som heller ikke er ukjent i dag. Avisen skriver med tydelige typer:
”Masse arbeidsfolk strømmer til byen, tømmermenn og steinarbeidere. Dette synes imidlertid ikke å ha noen innvirkning på lønningene. Disse ligger høyt slik at nybygging kan falle tungt for enkelte mindre bemidlede…”
Avisen oppfordret også arbeiderne til å spare en del av lønnen, enten ved at de selv setter beløp direkte inn i banken, eller at de trekkes for faste beløp som settes inn i Sparebanken eller Sparekassen.
”Men”, legger bladet lakonisk til: ”det er nok for meget å vente av disse…”
Et halvt år var samme avis opptatt av et annet av datidens fenomener. Det heter i Amtstidende våren 1861:
”I de nye bygninger i den avbrente delen av byen har man etterhånden begynt å innrette seg. Flere butikker er således åpnet ved siden av de brede gater. Så vel av kommunens omsorg for gatenes planering og innretning av nye kaier, som av beboernes lyst til å gi sine hus et fordelaktig ytre, på samme måte som de legger an på en bekvem innredning, er det tydelig å skjønne at interessen for det behagelige har vunnet mer innpass enn man i følge en overfladisk betraktning skulle tro. Vi tviler ikke på at når alt har ordnet seg, vil den nye by – vi tillater oss å bruke dette uttrykk – få et meget fordelaktig utseende.
Og selv under de tingenes tilstand som nå hersker, tror vi ikke å feile om vi tilrår den der ikke synes om vår bys i alminnelighet trange gater, om å foreta en spasertur i den nye bys gater. Han får derved i flere henseender en forfriskning. ”Kun skade at her er altfor luftig”, hører man dog en eller annen nybygger uttrykke, som de brede gater sjenerer. Han savner den gamle trygge lunheten.”
Det var ikke bare gatene som fikk et helt annet forløp etter brannen. Stavanger by foretok også andre og betydelig investeringer.
Bystyret vedtok 21. mars 1862 enstemmig å bygge et vannverk i byen. Det ble sett på som nok et stort fremskritt i kampen mot å forhindre brann i byen, i hvert fall at branner skulle komme ut av kontroll og gjøre store skadeverk. ”I de nye rørene vil vannet under trykk, kunne føres fram til brannstedet med enkle hjelpemidler”, het det i de begeistrede omtaler av det nye tiltaket. Nettopp mangelen på tilgjengelig vann hadde vist seg å bli skjebnesvanger ved flere store branner i sentrumskjernen.
Johannes Klingenberg fra Drammen, datidens ledende autoritet på vannsverksbygging, fikk jobben med å planlegge Stavangers vannverk. Klingenbergs konklusjon var klokkeklar: Han ville bruke Mosvannet, som var ”det eneste sted som der kan blive spørgsmaal om at velge som forsyningsbasseng for et vannverk i Stavanger”.
Selv om Mosvannet bare lå 37 meter over havet, regnet man det som tilstrekkelig for å dekke byens behov den gang. Tre år etter bystyrevedtaket startet arbeidene med å legge vannrørene. En tolv tommers ledning fra Mosvannet ble lagt til sentrum hvorfor fra det gikk 7 tommers ledninger videre rundt om i byen. I alt ble det lagt en mil med rør, og det ble laget 83 brannkummer.
I desember 1870 besluttet Stavanger formannskap å kjøpe en sjøbrannsprøyte. ”Nøk” skulle bygges ved Jusne Mekaniske like utenfor Stockholm og ble seilt til Stavanger i 1880. Den kunne sprøyte 4000 l vann i minuttet. Det var en liten båt, 50 fot lang og 16 fot bred, og den ble seilt i etapper fra Stockholm til Stavanger.
Det gikk greit nok gjennom kanalen fra Stockholm til Gøteborg, mens sjøveien langs kysten ble en langt større utfordring for den vesle båten. Siden den var utstyrt med to store vanntanker, hadde den lite fribord. Det gikk imidlertid bra under reisen. Den gamle ”Nøk” var i bruk fram til 1940 da den fikk avløsning av en ny og større brannbåt.
Engwall Pahr-Iversen