Det finnes i hvert fall ett meteorologisk fenomen med lokalgeografisk basis som det aldri i noen nevneverdig grad er blitt bedrevet noen særlig seriøs forskning på: Sammenhengen mellom at to menn i Hillevåg bestemmer seg for å arrangere et større skøyteløp, og mildværets umiddelbare og vinterfordrivende ankomst.
På femtitallet fantes det i vintertiden et temmelig unikt værtegn i Hillevåg. Sannsynligvis har det ikke hatt sin make i internasjonale samlinger av folkelige værtegn og værspådommer. Hillevågsværtegnet var også enestående fordi det var nærmere 99 prosent sikkert.
Straks «Jarl»s skøyeentusiaster proklamerte at nå var virkelig istiden inne til å arrangere et ordentlig skøytestevne med deltakere også fra den nasjonale eliten, flirte værguden ertende i sitt sannsynlige skjegg, og slapp straks løs sitt mildeste vær.
Kuldegradene ble brått byttet ut med lett lunkede og oppvarmede grader, og himmelen ble fort fylt med mange og tunge regnskyer. De var så væskefylte at de slett ikke maktet å holde fast på innholdet. Vinteren fikk fort en ny fargetone. Den fremsto som grågrønn og bekreftet min farmors uoppslitelige tro på at heller ikke en vinter varer evig.
Mange i Hillevåg som slett ikke hadde sans for et surt og snørikt vintervær, ba derfor ikke først og fremst til himlenes hærskarer om at kulden og kaldfrontene måtte bli tatt av vinden og blåst dit pepperplantene ellers oppholdt seg
I stedet ba de fromt i sitt hjerte om at Olav Lyse og Gerhard Christensen skulle få ånden over seg og bli inspirert til å arrangere et større skøytestevne. Når dette radarparet innbød til mange runder på glatt is, førte det som oftest til at isen ble borte fra Vannassen og andre aktuelle skøytearenaer temmelig umiddelbart.
Sånn var det bare, sa mange med takknemlighet i røstene.
En studie som min far hadde foretatt gjennom flere år, viste at det gikk gjennomsnittlig to dager etter at Lyse eller Christensen var avbildet i avisene sammen med en begeistret forhåndsreportasje om de suverene skøyteløperne som skulle komme til Jarla-stevnet, før mildværet kom – alene. I de fleste tilfellene klarte de to å avbestille skøyteløperne i tide.
Selv om værgudene vasket vekk fra isbanene det ene planlagte skøytestevnet etter alle de andre, slapp aldri troen taket hos de to ustanselige skøyteentusiastene i Jarl. De var optimister av natur og hadde alltid et håp om at en gang skulle de virkelig få til et storstevne som det skulle gå gjetord om i hele landet. Noe mindre kunne det ikke være, mente de, aller helst burde det være noe langt mer.
En tanke som grep de to og klubben stadig sterkere, var denne: Hvorfor ikke hente noen av de nye internasjonale skøyteessene fra Sovjetsamveldet, de som oppnådde slike fantomtider på steder som de færreste i Hillevåg hadde hørt om, for eksempel et sted som Alma Ata?
Lyse og Christensen hadde en drøm om å hente en gruppe sovjetiske skøyteløpere til et Jarla-stevne. De ville oppleve disse løperne i aksjon på lokal is for å finne ut hvilke tider de da ville oppnå. På femtitallet var det ingen som snakket om doping. Begrepet var helt ukjent.
Til gjengjeld var svært mange ganske skråsikre på at russiske tidtakerur var av en helt annen type enn verdens øvrige. At noe var i veien med tidtakersystemene, var den eneste mulige forklaringen på fantomtidene fra det fjerne Kaukasus.
På kafeen fortalte for eksempel Hugo – som drev med mye av hvert – både sin faste tilhører, og alle de andre at han en gang hadde hatt ei russisk klokke og den hadde aldri gått riktig.
«De tidene er bare tull,» konkluderte han uten at noen avisreportere den gang fant hans synspunkter verdt å notere.
Verken Lyse eller Christensen var opptatt av denne type tidsproblemer. De var mest spent på om det noen sinne ville komme en tid hvor det både var skøyteis i Stavanger, og hvor den internasjonale eliten hadde lyst og anledning til å ta en tur til Stavangerområdet.
På sitt medrivende og engasjerende klubbvis var de nok drevet av den samme ånd som skapte misjonærer. Begge var de grepet av et slags kall. De var urokkelige i sin tro på at det i Hillevåg skulle bli skapt et skøytemiljø som ville vokse seg stort og sterkt. Når Bergen hadde fått fram den nasjonale sprinteneren Sigmund Søfteland, mente de to, med overbevisningens kraft, at det også måtte gå an å få til noe liknende med basis i Jarls medlemsskare.
Selv om de prøvde og prøvde, klarte imidlertid aldri de to å skape noe skøytemiljø som ble lagt merke på den andre siden av Langfjellene. Det var helst på Vestlandets islagte vann at Jarls skøyteløpere utmerket seg. Det var ikke stevner som vakte den store oppmerksomheten blant folk flest. Det var helst løpernes nære familie som brydde seg.
På avisenes sportssider var de lokale skøyteresultatene havnet i klasse med resultatlistene fra Frisinns mange stevner med hopp uten tilløp; de hørte med blant sportsjournalistikkens pliktløp, doserte gjerne bror min.
Det skulle imidlertid bli ganske annerledes. Lyse og Christensen maktet nemlig å få til et skøytestevne som mange skulle komme til å huske lenge. Det var en dag da også Hillevåg fikk en plass på det nasjonale mediekartet. I hvert fall ble Jarls navn nevnt også i den nasjonale nyhetssending på radioens riksnett, en sending som alltid ble innledet: «Dette er Dagsnytt, i alt vesentlig fra Norsk Telegrambyrå»
Februar måned i 1954 var som vanlig en kort måned, men mot normalt var den temmelig iskald. Det var en vintermåned som kunne ha vært brukt som illustrasjon på prospektkort fra Trysil og Alvdal. Snøen hadde lagt seg som en tung dyne over jordene i Hillevåg.
Allerede tidlig i måneden hadde Bergjatjødnå blitt islagt slik at Hillevågs yngste hadde gått skøyterunde etter runde med vekslende hell. For noen var det alltid vanskelig å legge om, spesielt bakover. Det var en kunstøvelse som det var langt lettere å beskrive enn å utføre. Dessuten hadde skøyteremmene alltid en lei tendens til å slippe taket i beksømstøvlene, aller mest når guttepjokken virkelig skulle imponere med en kjapp og bråbremsende svingmanøver. Meningen var alltid å få til en sving som skulle merkes både på isen, i islaget, og ikke minst av de andre skøyteløperne.
Det endte oftest med fritt fall, men uten at det alltid ble knall. Bare pysene gråt i offentlighet. Andre bet tennene så hardt sammen at gutteblikket ble borte. Et forknytt ansikt fortalte at skøyteløpervalsens eleganse også hadde en smertefull bakside.
Min mor pleide alltid – når skøytesesongen stundet til – å fremføre en dypt følt takksigelse for at guttebaker ikke var laget av glass.
De noe eldre skøyteløperne valgte seg Vannasen som arena. De hadde for lengst byttet bort de gamle remskøytene og skruskøytene med skøyter som var fast festet til sko. Forriktige skøyter, som de het.
Ungdommen ryddet seg baner på Vannassen og arrangerte løp med runde- og sluttider tatt med vanlig armbåndsur. Veken rundetidene eller klokken viste russisk tid. En rundetid på omkring minuttet ble betraktet som svært bra. Det var den gang de nasjonale skøyteessene gjerne brukte noen og førti sekunder på en 400 meters runde.
Et skøytestevne varte derfor alltid mye lenger på femtitallet enn i dag. Et stadig mer påsigende kveldsmørke var ofte den enkleste forklaringen på at bare et fåtall noensinne forsøkte seg på en 10 000 meter. Det var en øvelse som de fleste bare noterte i skryteboken.
Ikke alle ungdommene var like interesserte i og opptatt av å gå runde etter runde på skøytebanen. De foretrakk i stedet en usedvanlig, lokal lagsport, en kombinasjonssport kalt hockeybandy. Den var et slags minste multiplum mellom ishockey og bandy, sterkt inspirert av de kampene som Filmavisene fortsatt viste fra vinterlekene i Oslo i 1952.
Canadas kamper hadde tydeligvis ikke noe datostempel. Kampen mot Norge, hvor den norske målvakten Per Dahl helst fungerte som en fortvilt oppsamler av stadig innslåtte pucker i sitt lille bur på isen, var en gjenganger i Filmavisens sportssekvens.
Min far var for øvrig av den klare oppfatning at den norske ishockey-keeperen nok aldri hadde stått i et ishockeymål før vinterlekene startet. Det er vel tvilsomt om den troen ville ha skaffet min far salighet.
«Jeg tror han ble trukket ut på billetten under åpningssermonien,» fremholdt far min, som hadde sin informasjon direkte fra en svoger fra Brooklyn. Svogeren var en utvandret trønder som hadde vært hjemom for å se trønderske skihoppere vise verden baklommen. At Arnfinn Bergmann skulle slå Thorbjørn Falkanger i Holmenkollen var derfor slett ikke etter onkel Yngvars oppskrift.
At den lokale varianten av det spesielle isspillet ble kalt for hockeybandy, skyldtes først og fremst at noen av deltakerne brukte bandyskøyter, mens andre hadde hockeyskøyter. Dessuten var selve banen mye større enn en ishockeyrink, men betydelig mindre enn en bandybane. Hva som ble brukt som puckball, varierte. Stort sett brukte man den ballen som man hadde for hånden og køllen.
Den reelle forskjellen mellom bandy- og hockeyskøyter var det ikke lett å oppdage for amatører. Folk fra Østlandet som spilte både bandy og ishockey, visste selvsagt mye om slikt. For ungdom i Hillevåg var det egentlig en ganske uvesentlig viten. Den nøyde seg med å skille mellom hockey-og bandyskøyter og lengdeløpere.
Både bandy- og hockeyskøyter var utstyrt med en spiss tåfront som stundom inspirerte noen til å foreta seg noen forunderlige fotøvelser som sannsynligvis skulle illudere ballettmessig tåspissdans. Det gikk sjelden bra lenge. Det ga imidlertid de dristige skøytedanserne en liten lærdom. Som skomakeren burde holde seg til sin lest, burde også skøyteløpere holde seg til bevegelse på hele skøyteeggen.
Det virkelige store og internasjonale skøytestevnet i Jarls regi skulle ikke skje på Vannassen. Heller ikke skulle Breiavatnet være arenaen. Jarl hadde nemlig seg sett ut Mosvatnet som det rette konkurransestedet for verdenseliten.
Mot Madlaveien var det på Mosvannet blitt feid og måket i flere dager. Isen ble polert etter alle de regler som var blitt hentet fra Bislet for ispreparering. Med møysommelig måling var det laget til en 400 meters rundbane med de rette mål på vekslingssidene. Ingenting var blitt overlatt til tilfeldighetene. Lyse og Christensen hadde sammen overvåket hver enkelt detalj i forberedelsene til arrangementene. Hadde de vært i revisjonsbransjen, ville de sannsynligvis ha blitt karakterisert som overdrevent nøye og pirkete. Selv sa de at alt skulle gjøres for å sikre deltakerne de rette og mest inspirerende konkurranseforhold.
Nitidigheten og nøyaktigheten i forkant av stevnet, hadde selvsagt en forklaring. Denne gang var ikke deltakerne som vanlig innfødte. Jarl hadde for anledningen slått både på stortromma og brukt begge bekkenene. Klubben hadde nemlig fått stevne-Ja – formodentlig mot et høyst hemmeligholdt starthonorar, som far min sa – fra femtitallets store norske stjerner, som Hjallis, Roald Aas, Sverre Haugli i tillegg til den canadiske løperen Colin Hickey.
Jarls egne skøytestjerner, hentet fra Sandvigå og Tasta, skulle dermed få atskillig å bryne seg på. Mens navn som Egil Næsheim og Sverre Andersen på en god dag kom seg noen sekunder under tre minutter på en 1500 meter, skøytet de gjestende stjernene like mange sekunder under to og et halvt minutt. Den såkalt vanskelige tredjerunden på 1500 hadde imidlertid ikke de lokale løperne noen problemer med. For dem gikk alle rundene i stort sett same tempo.
Nå var selvsagt ikke det viktigste hvem som vant løpene på Mosvannet. Det aller viktigste var å oppleve Hjallis & co i levende live på glattisen. Selv om radioens rutinerte skøytereferent, Finn «Nifs» Amundsen, trollbandt lytterne og i årevis skapte spenning rundt både store og små mesterskap, ville det være noe ganske annet å oppleve løperne i aksjon på Mosvannet.
En ofte glemt side ved datidens radiooverføringer av skøyteløp er for øvrig av mer pedagogisk art. Jeg lærte meg for eksempel i ganske tidlig alder å regne fort og riktig ved å beregne poengene til den enkelte løper ut fra den oppgitt sluttiden. Målet mitt var å alltid ha utregnet løpernes sammenlagtsummer etter de ulike distansene før disse poengene ble forkynt fra Nifs’ regneassistent i radioen.
Mange ville se verdens beste skøyteløpere samlet på Mosvannets isflate. Folk strømmet til i titusentall. Det ble antatt at omkring 25 000 mennesker befant seg på isen da stevnet skulle starte. Det skjedde aldri.
I stedet for å kalle løperne til start, ble de mange og trestammeopphengte høyttalerne benyttet til å beordre tilskuerne tilbake fra isen. Atskillige dunder og brak fra isen fikk den kommunalt isansvarlige i Stavanger til å frykte at isen ville sprekke og en katastrofe skje. Det var ingen som hadde ventet at et kvart hundretusen tilskuere skulle bevege seg ut for å se stevnet.
Det fantes ingen tall i den kommunale kalenderen for tykkelsen på trygge ismål, som hadde tatt høyde for et slik publikumsantall. Aller minst siden alle tilskuerne skulle bevege seg på samme isflate. De ville rett slett trampe i samstemt takt i isflaten for å holde varmen. Det skulle sterk is til å bære en slik folkebevegelse.
Derfor ble stevnet stoppet før det hadde startet. Folk ble jaget på land.
Det gikk ikke like fort. Selv gikk jeg sammen med bror min tilbake til Hillevåg over isen. Av en eller annen grunn gikk vi ikke rett til det nærmeste fastlandet, men vandret tilbake den isveien vi hadde gått, fra Mosvannets Saxemark-side og over i retning av Madlaveien.
Iskatastrofen uteble, Hjallis & co gikk noen oppvisningsrunder på banen mens den store folkemarsjen fant sted. Det er ikke bare folkevisenes rever som har raslet og ruslet over isen.
Om ikke annet oppnådde Olav Lyse og Gerhard Christensen en av sine målsetninger med det store Mosvanns-stevnet. De skapte et skøytearrangement som det senere skulle gå gjetord om…
Engwall Pahr-Iversen