Bror min var ingen tvilende Tomas. Tvert om var han skråsikker i sin tro på at ingen i den lille hvite flokken av byens baptister kunne bære fram et himmelsk halleluja som bakermester Skjeldal. Broder Conrad stilte i sin egen klasse. Med sine høystemte halleluja-hulk bekreftet han at det fantes også en religiøs sannhet i det gamle budskapet fra skaperne av Freias melkesjokoladereklame; «ingen over, ingen ved siden…»
Bakermesterens høysanginspirerte halleluja startet alltid som en rusten ralling fra dypet av hans betydelige buk. Det eltet seg opp gjennom hans mastodontiske menneskekropp før all den pesende utpusten som hans 130 kilo tunge torso maktet å mobilisere av lungekraft, blåste ut et begeistret brøl fra den fremste benkeraden i Tabernaklets store sal:
«Haaaaaa-llllll-le-luuuuu-jaaaaa…»
Bakermesteren seg sammen i trebenken og inn i sitt betydelige selv etter kraftprøven, smattet et ørlite øyeblikk på etterklangen av sitt utropte halleluja, før han sukket slitent, slik at vel bare broder Liland og broder Erga – som alltid var de nærmeste benkekameratene – kunne høre hans punktum finale tydelig: «ja, ja, ja – prise deg…»
Om det var sin himmelske herre eller sitt jordiske levebrød bakermesteren både takket og priset, fant jeg aldri ut fra min observasjonspost på galleriet, like over podiet hvor de predikende brødrene satt og fomlet med biblene sine mens de ventet på å slippe til med sin samling av utvalgte mannakorn til velsignelse av helgen.
De var menighetens solide såmenn som sukket og nikket i en slags stafettliknende stil mens de ventet på talerstoltur. Tålmodig tørstet de etter å få ordet. Det var formodentlig derfor at de alltid beholdt det så lenge. Det var så godt å ha fått det gode ord, forklarte de gjerne sin lange taletid med, men uten at noen i salen noensinne våget å si om podiepredikernes ord smakte dem like godt.
Fra mitt søndagssete på galleriet over min fars hammondorgel, kunne jeg se ganske klart hvordan bakermesteren møysommelig forberedte sitt halleluja. Broder Conrad foldet hendene over sin mektige mage, la seg tilbake i benkesetet slik at nakken hvilte mot ryggstøet, strakte ut føttene slik at de lå som et par snublesteiner på den teppebelagte gulvveien mot lillesalen, lukket øynene – før han frigjorde en oppadgående kroppsbevegelse som formodentlig var utløst av hans lungers fulle pustekraft.
.
Det var en imponerende fysisk prestasjon av et så tungt menneske. Hans høylytte halleluja ble gjerne gjentatt et par ganger i løpet av en middels preken. Det første halleluja kom som regel etter at taleren hadde holdt på i et snaut kvarters tid. Det neste kom gjerne et drøyt kvarter senere. Det var sannsynligvis den tiden bakermesteren behøvde for å ta seg inn etter den første himmelropende kraftanstrengelsen.
Hvis hovedtaleren var en av bakermesterens absolutte favoritter, fortrinnsvis pastor Vodrup, som også deltidsvirket som dressekspeditør i en hovedstadsbutikk med spesialitet innenfor de riktig store herrestørrelsene, var ikke bakermesteren den som sparte på hallelujaene. Når Vodrup var på podiet og bela sine bibelske beretninger med ord fra det finere forretningsspråk, trillet hallelujaropene fort og fritt som erter fra bakermesterens betydelige halspose.
Når den kombinerte innretningen – den søndagspredikende dressforhandleren – med betydelig overbevisning hadde påminnet menigheten om betydning av å spinne den rette tråd – ikke minst med tanke på evighetens behov – synes bakermesteren alltid å være temmelig utslitt.
Noen velmenende menighetssjeler kunne nok oppfatte bakermesterens pesen og pusten som uttrykk for en spesiell fromhet. Andre fryktet at det var et tidens tegn om faren for en akutt hjertesvikt med de komplikasjoner det kunne medføre for møtets avslutning. Menigheten var selvhjulpen innenfor de fleste fag – bortsett fra de medisinske.
Broder Conrads ansiktsfarge ble etter Vodrups tredje og dermed avsluttende amen, alltid stadig mer likt den sterke nesekuløren som et nytt medlem i menigheten hadde utviklet gjennom en årelang pilgrimsvandring i de bredeste bakgatene. Hans nese kunne ha fungert som et trafikalt stopptegn.
Det nye medlemmet hadde hatt Oppstad som lokaladresse i de fleste av sine voksne år. Hans kors på jorden var en tørst som ikke bare lå høyt over normalen, men som han stadig hadde slukket med væsker som ikke ble servert på de smale stier. Til gjengjeld hadde den tidligere Oppstad-beboer opplevd menighetens store glede over at et virkelig frafallent menneskebarn omsider var vendt om og bort fra sin livslange vandring på livets brede og syndefulle avenyer. Jo større broder Sonesens drikkfeldighet hadde vært, jo bedre ble hans stilling i menigheten.
Derfor vitnet broder Sonesen til stadighet om sitt daglige alkoholforbruk i tidligere tider. At storparten av menighetens medlemmer aldri hadde hørt tale om et tilsvarende konsum, var vel ikke overraskende. Deres generelle kjennskap til menneskelig alkoholinntak var nok i hovedsak hentet fra et serveringssted i Kanaan, som i hvert fall ved ett bestemt bryllupsarrangement, hadde bommert ganske grovt på innkjøpene av flaskefôr. I hvert fall var det bror min sin faste forklaring på at kjøgemesteren i Kanaan hadde sluppet opp for drikkevarer.
Tilfeldige møtebesøkende som hørte Sonesens gjennomgang av hva han – i sin alkoholiske glanstid – hadde kunnet konsumere av spritholdig væske i løpet av et døgn, var aldri i tvil om at den bekjennende mannen måtte være et menneskelig mirakel. Ingen human lever ville kunne fungere mer enn en uke med Sonesens timelige spritinntak, mente de og takket i tusentall for at Sonesen omsider hadde fått kraft til å stå i mot alkoholdemonen.
Søndagsmøtene forløp etter et fast ritual. Det var alltid en av brødrene etter tur som ledet møtet. Menighetens forstander eller en tilreisende predikende broder – som den gjestende taleren helst ble omtalt som – holdt hovedtalen, mens en tredje broder avsluttet det hellige samværet, som søndagsmøtene ble betegnet som når broder Heggelund Bøe var møteleder.
Søndagsmøtets innleder og avslutter var utelukkende brødre i ånden. Det fantes ingen familiære bånd som knyttet dem sammen. Uavhengig av hvilken av brødrene som innledet eller avsluttet, forløp møtene som de hadde gjort siden menigheten ble stiftet mens krigskanonene tordnet på de europeiske slagmarkene. Møtenes forutsigbarhet ga formodentlig også en trosmessig trygghet.
Rutinerte møtegjengere visste at når hovedtaleren hadde slått sammen sin bibel for tredje gang, men for første gang løftet den i været som for å holde sin fromme fane høyt, var det et tydelig tegn på at predikeren nå nærmet seg sin endetid på talerstolen. Fortsatt var det imidlertid normalt en liten halvtime igjen av formiddagsmøtet.
Forutsetningen for at en slik tidsramme skulle holde, var at ikke en av menighetens torghandlere – broder Liland – skulle bli så grepet av seg selv og den himmelske ånden som han alltid hevdet kom både til han og for han, at han fikk nådens kraft og gave til å stå fram igjen med en reprise på sitt tidligere vitnesbyrd. Det kunne ta tid.
Torghandleren ba aldri om ordet. Han bare reiste seg fra sin faste plass, ytterst på annen benkerad, og startet straks med å snakke direkte til gulvbelegget mens han relativt hastig ba om unnskyldning for at han igjen tok ordet – han hadde egentlig ikke tenkt å gjøre det i dag, heller – men så var det kommet så klart for han da han hørte broderen preke; han hadde fått et ord som menigheten måtte legge seg på hjertet i de trengselstider som vi alle opplever i en så vond verden hvor folk flest har vendt ryggen til de evige og virkelige verdier som vi finner i Hans bok, og som vi skal våge å stå opp for som Daniel også gjorde, og som vi skal gjøre når vi blir kallet, men da må vi også ta imot kallet og med frimodighet føre fram det rene og gamle og gode budskap slik at det når ut til alle mennesker som tørster og lengter…
Det som var kommet så klart for torghandleren, tok det alltid lang tid å formidle og forklare. Forenklingens talekunst var han fremmed. Broder Liland var en mann som mer enn gjerne gikk seg vill i sine egne innskutte bisetninger. Lærer Barkves bastante folkeskoleformaning om at en god stil burde bite seg selv i halen, var ord som aldri hadde nådd fram til torghandlerens talerstol. Han snakket og snakket på øyeblikkets inspirasjon, og krydret sine setninger med å slenge ut et assortert utvalg hosiannarop som fungerte både som tankestreker og utropstegn.
Far min og hans nære venn kolonialhandleren grep seg ofte i å tenke svært lite kristelige tanker når torghandleren ble ført fram av åndens kraft. De visste at når torghandleren først var kommet vel i gang, ville de i hvert fall ikke rekke hjem til vanlig middagstid. Selv om de begge var klar over at i begynnelsen var ordet, mente de at torghandleren også burde la det få sin slutt.
Bror min hadde fortalt meg at Tabernaklet i mange år hadde vært et velkjent samlingssted for flere enn den flokken som på femtitallet tilhørte baptistenes byskare. En gang hadde lokalet tjenestegjort som Arbeiderbevegelsens store sal, hvor helt andre ord enn de som handlet om å berede sitt bo med tanke på evighetens velsignelser, lød under takhimlingen.
Arbeiderførerne var mest opptatt av å skaffe seg et levelig liv i denne jammerdal. De foretrakk å få en kontant jordisk betaling fremfor å motta løfter – helt uten datostempel – om en himmelsk lønn. Arbeidernes frontfigurer var langt mer opptatt av «ka nå» – enn de var av «ka då ittepå», sa bror min.
Likevel var dette lokalet, som hadde huset atskillige rebeller og revolusjonære elementer, også et hus hvor det hadde skjedd underlige religiøse hendelser. Den midtre søndagen i januar 1915 hadde for eksempel en forunderlig foreteelse – som senere skulle bli omtalt som «miraklet i Bergelandsgaten» – funnet sted på en dag som bare en spottegjøk ville ha funnet på å kalle for å være vakker. Værguden så i hvert fall slett ikke i nåde til Bergelandsgaten denne dagen. Det gjorde åpenbart en av hans kolleger i gudeheimen.
Den opprinnelige taktekkeren Ludvig Monsen, som i femten år hadde vært lam i det meste av kroppen etter et fall fra taket av Vardens avishus i Skien, og som tilbrakte storparten av sitt dagligliv liggende på en trillevogn som hans livskamerat Håkon Storm håndterte, fikk denne søndag en beskjed fra oven. Det var riktignok ingen andre i det fullsatte forsamlingslokalet som hørte ordene som lød så skjønt i Ludvig Monsens ører, som han senere skulle betro flere sine tilhengere at de lød.
Ludvig lå langflat i trillevognen sin på dens faste plass på podiet, med et pledd over seg, da han hørte en røst som han senere skildret som en søt stemme. Den kom fra oven og var en kontant befaling: «Ludvig, stå opp». Han så gjorde. Den plutselige oppstandelsen fra trillevognen vakte straks betydelig oppsikt i salen – og skulle senere også få betydelige omtaler langt ut over de nasjonale landegrensene.
At Ludvig Monsen plutselig stavret seg sidelengs ned fra sin vogn, hadde slått de fremmøtte i det fullsatte forsamlingslokalet med en formidabel forskrekkelse, ifølge det som min farmor fortalte og fortalte. Hun hadde sittet på galleriet under møtet, ved siden av snekkermester Gjesdal som dagen derpå fremsto i avisene som et sannhetsvitne om det som hadde hendt.
«Det va meg di sko ha snakt med,» fnøs hun alltid senere, langt mer enn en smule forbitret over at hun hadde vært så nær på å oppnå en spalteplass i byens avisbulletiner.
Den alminnelige forskrekkelsen i salen og på galleriet var ikke bare en konsekvens av at Monsen viste seg å være «nøgen nedentil» da han steg ned på podiet fra sin kjøredoning og dekketeppet falt fra hans kropp. Håkon Storm ilte imidlertid så hurtig han bare maktet, over podiet for å slå om den oppstandne et teppe. Også Storm fortalte senere at også han var blitt beordret fra oven om å tildekke Monsens maskulinitet slik at den ikke skulle åpenbares for lenge for forsamlingen.
Aldri har vel et møte i baptistenes lokale blitt gjenstand for en slik oppmerksomhet som den vanføre Monsens mirakuløse helbredelse. Storm-Monsens meritter ble en gjenganger i datidens aviser. Senere forlot det åndelige brødreparet Ludvig og Håkon Storm-Monsen både Bergelandsgaten og Stavanger – ifølge farmor glemte de igjen fru Monsen i Stavanger uten at de tydeligvis savnet henne, hun ble aldri med på ferdene – for å forkynne om miraklet på alle de gater og streder som de kunne. Det skulle vise seg å bli svært så mange.
Deres veier førte dem vide av gårde. Både i menighetshus i det norske USA og flere storbyer i sentral-Europa forkynte de hva som hadde hendt dem en forunderlig søndags ettermiddag, midtveis i januar i 1915, i Bergelandsgatens største forsamlingshus.
Også bakermesteren var vel kjent med Storm-Monsens meritter i menighetshuset. På sin særegne måte var også han en attraksjon som mange utenfor menigheten gjerne snakket om. Hans høye og langvarige halleluja var alltid den beste opptakten til den møtesekvensen som helst ble kalt for «stunden for de frie vitnesbyrd». Da løp ordene fra den ene til alle de andre.
Det var flere som ofte ble forundret over hvor mye pust det egentlig fantes i den omfattende skikkelsen til broder Conrad. Hadde han reist med trolleybussen, er det lite sannsynlig at det hadde vært plass til andre på det setet som bakermesteren hadde beslaglagt. Den ytterste delen av setepartiet hvilte alltid på armlenet når broder Conrad hadde peset seg ned i en vanlig lenestol.
Bakermesteren var imidlertid ikke av dem som tok buss, men hadde sin egen fornemme bil som etter hans egen klare mening, også var en direkte konsekvens av et diktat fra det høyeste hold. En stillferdig søndag formiddag – omtrent midtveis i et av hans ofte omfattende frie vitnesbyrd – betrodde nemlig bakermesteren forsamlingen at han forleden formiddag hadde hatt en telefonsamtale med sin Herre som hadde pålagt bakermesteren å kjøpe en ny bil. Det skulle ikke være en hvilken som helst bil. Åpenbart hadde bakermesterens himmelske herre sans for flere hester enn apostlenes.
«Kjøb deg ein gode bil,» hadde Herren sagt til broder Conrad, «kjøb deg ein Buick».
Bakermesteren hørte på sin Herre og gjorde som han ble bedt om å gjøre. Mange i menigheten tok det som et tydelig tegn på at broderen fortsatt var like sterk i troen. Bakermesteren fulgte alltid ordrene fra oven, og selv menighetens mest svaksynte kunne se at Herren lønte sin tro tjener også på jorden. Bakermesteren samlet seg skatter på Lagårdsveien.
Jeg fikk aldri noe opplysende svar fra min mor da jeg spurte henne hvordan det var mulig å telefonere til himmelen. Hun svarte meg med den samme bemerkningen som hun hadde gjort da bokhandler Bang berettet på en juletrefest om bryllupet i Kanaan og fortalte at Jesus hadde gjort vann om til solbærsaft.
«De e kje sant,» sa jeg til min mor, «de var vin han lagte.»
Min mor hadde mange talenter, ikke minst av diplomatisk art:
«Når bokhandler Bang sier at vannet ble solbærsaft, så mener han nok at det er sånn. Og når bakermesteren sier han har snakket i telefonen med Herren, så mener han nok at han har gjort det. Det er ikke alt vi skal skjønne,» messet min mor med den minen som fortalte at dersom det skulle ytres noen flere ord om temaet, burde de fortrinnsvis noteres i glemmeboken, godt tildekket.
Det var ikke samme susen over hallelujaene hvis ikke bakermesteren var på plass i salen. Da var det andres ansvar å løfte fram hallelujaropene. Det skulle atskillig trening til for å legge trykket på den rette stavelsen slik at sluttresultatet ble sakralt. Det var mange som erfarte at heller ikke å si halleluja, var enkelt. Det hørte forøvrig med til alles barnetro at å gjøre halleluja, var vanskelig…
Mange av menighetens medlemmer var helst litt brydd over de to blomsterjentenes halleluja. De to søstrene, som slett ikke var det i den jordisk-familiære betydning, men som ellers delte både bolig og blomsterbutikk, stemte gjerne optimistisk i med et høylydt
«hallll» –
før ropet falt dødt til tabernakelgulvet med et nærmest uhørlig
«leluja».
Mest minnet det om et tilløp uten hopp, mente bror min, som var medlem i Viking og som derfor helst drev med sprint- og hekkeløp. Hopp uten tilløp var favorittsysselen til medlemmene i Frisinn.
Ifølge menighetens mest muntre sjel – som i familiesammenheng bare ble kalt onkel Habba – skulle begge blomsterjentene en gang ha vært så godt som forlovet med et par karer som senere hadde «blitt borte på sjøen». Hva begrepet «å bli borte på sjøen» egentlig innebar, tidde imidlertid ryktene totalt om. Mor min ville heller aldri kommentere om de to blomsterjentene i tidligere tider hadde hatt et blomstrende kjærlighetsliv.
Jeg var derfor aldri helt sikker på om blomsterjentenes utkårede kavalerer var druknet, eller om de rett og slett hadde foretrukket å forsvinne fra sine forloveder i Stavanger. For meg ble det et mysterium som aldri fant sin løsning. Uansett fant de to blomstersjelene tydeligvis en hjertelig trøst i hverandre og sine sørgelige skjebner, framfor å forsøke seg på nye stevnemøter med seilere på helt andre hav enn Livets.
De sa takk skjebne med et himmelsk blikk, og visste med troens styrke at noen menn er svikefulle, som farmor alltid sa med et smil, og straks la til; «ikke tro på alt de sier…», mens hun lo så høyt at hun også fikk rykkvis og støtvis mosjonert det meste av sin betydelige overkropp.
Heller ikke stasjonsmesterens søndagssignal av et halleluja klarte å tenne noen lengebrennende pinseild blant møtedeltakerne. Hans «halleluja» var egentlig rett fram. Det var temmelig trykkløst og meget monotont. Sånn hørt kunne han ha like gjerne ha sagt at «Lokaltog til Hillevåg og Vaulen avgår fra spor 2 straks».
Broder Høye – som slett ikke var det – brukte nemlig det samme stemmeleiet og den samme stemmestyrken når han hentet fram sitt halleluja, som når han forkynte togenes avgang fra Stavanger jernbanestasjon.
Noen av menighetens medlemmer mente at diakonatet burde fortelle stasjonsmesteren at hvis han ikke kunne klare et mer begeistret og medrivende halleluja, kunne han like gjerne la være. Det ble med tanken. Stasjonsmesteren hadde sine sterke allierte innenfor diakonatet som menighetsstyret het i offisielle sammenhenger.
Flere av menighetens eldre medlemmer hadde imidlertid en sterk sans for stasjonsmesterens «amen». Det kom kort og konsist, nærmest som et kommandoord.
«Aaaaammmennn!!!»
smalt det jevnlig fra stasjonsmesterens strupe under møtene. Det hørtes ut som om han i et tidligere og relativt ukjent liv hadde vært iført en helt annen uniform enn statsbanenes.
Andre menighetslemmer mente at bakermesterens «amen» var i sterkeste laget. Spesielt var det noen som syntes at «a-en» ble vel lang fra bakermesterens strupehode. Det var ikke alltid like lett å vite om bakermesteren var blitt akutt angrepet av åndenød og trengte jordiske hjelp, eller om han bare var blitt så grepet av sin nærkontakt med de evige mestere, at han ville holde sin «a» så lenge det var pust igjen i han.
Menigheten hadde også sin egen drosjesjåfør. Broder Fotland hadde hatt en fortid som misjonær blant dem han alltid kalte for de «stakkars sorte i Belgisk Kongo», og var dermed vel vant med å overhøre hva som ble sagt. Det var imidlertid ikke mye som slapp unna hans alltid årvåkne ører. Det var stundom verre med drosjeeierens kjøre- og gangsyn.
Broder Fotland formante både bror min og meg med langsom omstendelighet at det viktigste var å tro. Viten alene førte ingen vei, formante han, kun den sanne tro kan føre fram til den smale sti som det er livsviktig å følge, allerede fra de unge år, fremholdt han og påpekte med talende hender at for den som trodde sterkt nok, var det fullt mulig med telefonsamtaler til de høye himler, og dessuten nippe til solbærsaft som himmelsk bryllupsgjest i Kanaan. Han påla oss å aldri glemme disse ordene, men gjøre med dem som jomfru Maria i sin tid gjorde med noen helt andre ord fra broder Fotlands øverstkommanderende, nemlig å grunne på dem i hjertet.
Denne gang falt nok ordene hans på stengrunn. Det gjorde de ofte. Mange i menigheten unnlot å kjøre bil med drosjeeieren. En tur i hans drosje tok alltid lang tid. Siden drosjeeieren ikke lenger hadde noen misjonsmark på bortebane, hadde han tatt i bruk drosjebilen som sin private kirke på hjemmebane. Fra sitt førersete forkynte han sitt evangelium til passasjerenes frelse.
Drosjeeieren var først og mest opptatt av passasjerens forhold til Herren. Straks han hadde fått et slags svar på hvordan de egentlig hadde det med Herren, forkynte han med alvorsstemt toneleie at det viktigste slett ikke var hvor passasjeren skulle hen på denne jorden, men hvor han skulle tilbringe evigheten. Passasjerens evige adresse var følgelig av langt større betydning enn den jordiske besøksadressen han oppga da han steg inn i broder Fotlands kirkebil.
«Det gjelder om å være beredt på å møte din skaper,» forkynte broder Fotland fra sitt førersete til den stundom forvirrede passasjeren i baksetet. Noen passasjerer som ikke ante hva slags skjebne de gikk i møte da de satte seg inn i bilen, skal ha forlangt å bli satt av straks drosjeeieren hadde startet sin preken og sin bilmotor. På sitt vis ble de øyeblikkelig innvidd i en ny type av de troendes flokk. Fullt og fast trodde de at drosjesjåføren måtte være forrykt.
Det var ikke forbundet med alvorlig livsfare å forlate broder Fotlands Ford under fart. Speedometernålen i bilen beveget seg helst litt i underkant av 25 kilometersmerket. Drosjeeieren forhastet seg aldri når han følte at han hadde sjeler å frelse. Det var en følelse som syntes å ha tatt fast bopel i han. Broder Fotland ga aldri opp å forkynne, selv for døve ører.
At Bibelen sa at man skulle gå ut, forklarte broder Fotland med at apostlene også brukte esler, mens han brukte bil. Også Fotlands veier var like uransakelige som hans herres...
Min mor forklarte fenomenet med at drosjeeieren bare var sånn og mente det godt. Han var jo egentlig et herlig menneske som hadde opplevd meget på misjonsmarken.
Det var kanskje derfor at vi aldri kjørte drosje med han. «Vi bruker heller Bruland eller Soltvedt som har fast plass i Hillevåg», avgjorde hun, men uten at det noen gang føltes naturlig å be henne om å begrunne valget av drosjesjåfør.
De mange menighetsmedlemmene som av ulike grunner heller ikke ville bruke hans drosje, var imidlertid helt samstemte om et faktum da drosjeeieren byttet bil. De var himmelsk overbevist om at den gamle drosjen hans hadde helt ubrukte 3. og 4. gir. Broder Fotland holdt seg helst til de to første girene. De var mer enn gode nok for han, mente han, og påpekte alltid at nøysomhet var første bud, også når det var snakk om farten på landeveier, og ikke bare når det var tale om budskapet fra berget.
Jeg fikk aldri noe svar fra mor min om hvorfor broder Fotland alltid snakket om nøysomhet, han som alltid spiste så mange smørbrød på menighetsfestene. Mor min nøyde seg med å mene at han nok bare var litt ekstra sulten, men la alltid til at jeg ikke behøvde å bry meg om hva broder Fotland spiste, men heller merke meg at han alltid spiste opp alt han tok på tallerkenen.
«Han gjør ikke som deg, og piller ut sukaten fra julebrødet. Du må i hvert fall ikke gjøre det sånn at noen kan se det,» avsluttet hun stadig sin matmesse med.
Da jeg var liten, sa hun imidlertid stadig at det alltid var noen som så, mens hun rettet den høyre pekefingeren mot taket. Jeg fikk imidlertid aldri vite hvem det var som bodde på loftet og som kunne se gjennom etasjene. Det var en av de mange familiære hemmelighetene…
Det ble sagt at drosjeeieren en gang hadde brukt drøye tre kvarter på å forflytte sin drosjebil fra Vaulen og langs Hillevågsveien til Jernbanestasjonen. Broder Fotland beklaget riktignok at passasjerene ikke hadde kommet tidsnok fram slik at de hadde nådd toget, men understreket enda sterkere for dem at det var andre tog som det var viktigere å komme med enn jernbanens.
«Beskikk ditt bo slik at du blir med når himmelvognen går,» var broder Fotlands trøstende ord til sjeler i akutt jordisk transportnød.
Nå var både vogner til himmelen og heiser til helvete velkjente begreper for meg. Jeg var aldri i tvil om at en dag, som slett ikke behøvde å være vakker en gang, ville en såkalt frisk forkynner fra Ryfylke stå fram på talerstolen i Tabbå. Emissæren ville bruke gamle Mikkel og hans mange og stadig sterktbrennende bål på Fyllplassen i Hillevåg, som tydelig tegn på de helvetes ildsluer som ville omfavne og oppsluke de mennesker som ikke vendte om i tide.
En fyllplass kunne brukes som et bilde på de fortapte sjelers oppbevaringsplass før de gikk opp i den evige røyk.
For en guttepjokk var gamle Mikkel som styrte Fyllplassen med en alltid høyt hevet og stadig sterkt truende stokk, en skremmende skikkelse. Om han ikke gikk i sekk og aske, så vandret han med sekker på ryggen i askehaugene. Gamle Mikkel var en kar som aldri ville bli brukt i noen vaskemiddelreklame. Sett fra avstand – og han var ikke en sjel som vi kom for nær – så han ut som om såpe og vann var avgjorte fremmedelementer for han. Det var ikke noe han brukte månedlig.
Gamle Mikkel jaget med bistert blikk alle unger som nærmet seg hans fyllplass. I hans øyne var den hans. Det var hans sted på jorden. Om Fyllplassen ikke var gudegitt til han, hadde han fått den av Hetland kommune. Den var hans domene. Ikke bare tilbrakte han hele sin dag på Fyllplassen, men han hadde også sin lille hytte i utkanten av den, hvor han tilbrakte sine kvelder og netter. Gamle Mikkel var som en slags fyrbøter i et hillevågsk helvete, i hvert fall et slags inferno. Han sørget for å holde ved like en evig ild.
Hvem Gamle Mikkel egentlig var, visste ingen av oss. Det var kanskje derfor at så mange myter og mysterier ble knyttet til han og hans fyllplass på Hillevågsjorden.
«Mikkel er ikke noe annet enn en riktig jævel,» hadde jeg en gang hørt en av de voksne si med snurte stemmebånd, men uten at jeg visste hvorfor Mikkel ble plassert i den flokken som tjente gamle Erik. Jeg visste vel at han kunne være sint og sur, men i mine øyne var en jævel et vesen som var utstyrt med horn i pannen og med en helt annen type stokk enn den Mikkel huttet med.
Mikkel var følgelig et fenomen som jeg ofte funderte på.
Senere skulle jeg få vite at betegnelsen jævel kom av at han var en nidkjær tjener på Fyllplassen. Han passet nøye på at ingen kastet noe på plassen som det ikke var lov å kaste. Like påpasselig var han med å sjekke at ingen forsøkte å forsyne seg med andres etterlatenskaper. For gamle Mikkel fantes det ingen unntaksbestemmelser. Var reglene sånn, så var det slik de var.
Det som var kastet på Fyllplassen, hørte Fyllplassen til, var den ordren som Mikkel hadde fått fra sine kommunalt foresatte. Beskjeden fra maktens menn i kommunen etterlevde han daglig, i stort så vel som i smått. I et meget militært system ville formodentlig Mikkel ha gjort en utmerket karriere. Han fulgte sine ordrer uten å spørre om hvorfor. På militærmoen ville han nok ha blitt takket for sin iver, på Fyllplassen mottok han mest utakk for sin vilje til å følge ordre.
Når jeg aldri tvilte på at gamle Mikkel også kunne bli benyttet som et bilde på fortapelsen av en Herrens tjener på jorden, skyltes det min familiære forbindelse med baptistmenigheten. Jeg hadde nemlig på et søndagsmøte fått høre hva en tilfeldig tur med en trolleybuss kunne avstedkomme av åndelig ordgyteri. Hva måtte da ikke en fyllplass med mange og ulike bål kunne inspirere en herrens herold til å fremføre for sin forsamling?
Trolleybussen forbandt Hillevåg med Stavanger sentrum. Hvert tiende minutt rikket en elektrisk buss seg ut fra stoppestedet ved Sparekassen nær Torget, kjørte saktelig langs Lagårds- og Hillevågsveien, før den snudde ved Maskinhuset ved Skjæringen, og rikket seg igjen, tilbake til sentrum. Trolleybussen var den kollektive kontakten mellom by, Stavanger, og land, Hetland kommune. Drivkraften til trolleybussen kom fra oven. To stenger på busstaket hadde kontakt med et elektrisk ledningsnett.
En vintersøndag hadde en av de såkalt store tilreisende predikantene spist sin middag hos oss. Det var ikke alle de gjestende prestene som far slapp til ved vårt middagsbord. Det måtte være noe med dem, sa alltid min far uten å gå i detaljer med hva dette noe var. Sannsynligvis innebar det at det måtte være mye ved dem. Uansett var det han som avgjorde hvem som skulle slippe gjennom nåløyet. Min mors oppgave var å fore den utvalgte mann av menighetsfolket.
Etter at disse gjestende predikere hadde inntatt sine durabelige porsjoner av ferskt kjøtt og suppe eller benløse fugler – det var de søndagsrettene min mor fant det sikrest å servere sultne spisegjester – fant alltid predikeren fort fant fram til sofaen. Han måtte nemlig hvile etter maten og før kveldsmøtet. Det kunne virke som om det var noe som de predikende brødrene hadde lært under sitt studium på baptistenes teologiske seminar. Alle prekemenn sov middag på sofaen under stuevinduet.
Om den predikende broder til daglig befant seg i Herrens hender, hadde han utvilsomt lagt seg godt til rette i Morfeis armer under søndagsbesøkene i Hillevåg. Han snorket både gjerne, høyt, og aller mest, lenge. Broder Vodrup, som i motsetning til de fleste av sine kolleger, aldri stemte i en sang under møtene, snorket til gjengjeld duett med seg selv. Han snorket både på utpust og innpust, et imponerende musikkstykke.
«Hvordan får han det til,» spurte jeg en gang min mor som øyeblikkelig la ned forbud mot å la en slik tanke få en videre verbal utløsning. For henne var alltid «fred er dog det beste», som hun jevnlig siterte seg selv...
«Bare lat som du ikke hører det. Det er ikke så ofte han er her,» befalte min mor som ikke bare vendte det andre kinn til, men som gjerne lukket både øyne og ører når det var ting som hun mente var upassende.
Det var for øvrig Vodrup som sammen med min far og meg tok trolleybussen til søndagens kveldsmøte. Svingen ved Rogaland Politikammerkammer på Lagårdsveien var et svært kritisk punkt for trolleybussen. Spesielt var det et utsatt sted vinterstid når frost befølte ledningene Det var gjerne på dette stedet at stangen mistet grepet i ledningen og bussen stanset brått.
Det skjedde også under denne turen. Ved det gamle politikammeret stoppet bussen brått. Stangen hadde falt fra ledningen og lå på busstaket. En slik brå busstopp var en opplevelse som Vodrup med betydelig begeistring fortalte min far at han aldri hadde hatt tidligere.
«Jeg har mange ganger kjørt med trolleybuss i Bergen, men aldri opplevd en slik plutselig stans. Dette har virkelig gitt meg meget å tenke på. Det var nok en ren styrelse at vi tok bussen, og sa nei takk til å kjøre med bakermesteren,» la han til før han avsluttet trolleyturen i den absolutte taushet.
Det var svært ulikt Vodrup. Han var vanligvis en munter mann som visstnok også hadde sans for et godt liv på jorden. Forsakelse er ikke for alle, forklarte min mor når jeg spurte hvorfor han alltid bodde på hotell, og ikke var innkvartert privat som de andre gjesteprestene. Selv om også alle predikere var like, var likevel noen likere, og en håndfull aller likest. Vodrup hørte med blant disse.
Senere i livet skulle jeg lære at en sporvogn kunne avstedkomme atskillig begjær. Denne søndagskvelden erfarte jeg at en trolleybuss kunne forårsake og frembringe et himmelsk transportbilde. Med bred pensel malte nemlig Vodrup fram for sin menighet betydningen av alltid å sørge for at kontakten med oven var på plass.
Hvis ikke denne kontakten var i orden, ville det gå med menneskene som det gjorde med trolleybussen da dens stenger slapp taket i kraften fra oven. Straks kontakten med kraften ble brutt, stoppet alt opp. Alt døde hen, forkynte Vodrup med stadig stigende stemmestyrke til en forsamling som kollektivt nikket bejaende selv om de sjelden kjørte trolleybuss. De fleste kjørte med byens bensindrevne busser.
Fra min faste observatørpost på galleriet, kunne jeg se ned på min far. Han satt skjult for menigheten bak sitt hammondorgel, men fikk det plutselig travelt med å sortere et utvalg notehefter på gulvet under Vodrups crescendo og billedbruk fra det daglige transportliv.
Fra min plass på galleriet så det granngivelig ut som om min far mer enn trakk på sine smilebånd. Det virket som om han hadde fått et lite anfall av den rytmiske rørelsen i nakkefestet som han gjerne gjorde når han moret seg, men hvor han for all det måtte skjule det. Å holde ting skjult var en evne som var velutviklet blant de fleste i menigheten
«Hvorfor flirte du av Vodrups tale,» undret jeg meg da vi var kommet hjem om kvelden.
Han så på meg med det blikket som han ofte fikk når han mente at det fikk være måte på spørring og graving fra sin egen guttunge. Øynene hans tittet over brillekanten med et småsint blikk som erfaring hadde lært meg skulle bety: nå holder det.
Han byttet likevel kjapt blikk og blunket med venstreøyet, før han med et smil innrømmet:
«Jeg flirte ikke. Jeg bare tenkte på at den trolleybuss-sjåføren som sørget for at vi fikk gjenopprettet den elektriske kontakten med det Vodrup kalte for oven – og som dermed fikk oss videre på den brede Lagårdsveien – slett ikke er en av dem som vandrer på de smale stier på jorden. Jeg syntes derfor at det var svært greitt at Vodrup stoppet sitt billedbruk i tide, avsluttet han også sin tale.
«Fant Vodrup på talen i trolleyen,» spurte jeg
«Det er vel leggetid nå,» svarte min far. Heller ikke min mor ville gå i detaljer om Vodrups prekenforberedelser. Hun nevnte imidlertid at Vodrup – som jeg burde vite var en meget hjertelig mann – nok alltid var inspirert av ånden.
«Og vi vet aldri når vi får ånden,» sa min mor til god natt…
Engwall Pahr-Iversen