Intervjuet Hitler og Mussolini – ville også avsette kong Haakon

Sandnesbuen Jonas Theopile Schanche Jonasen har en betydelig del av skylden for at jeg ble journalist. Far min jobbet på Rogaland Felleskjøp og var i forbindelse med jobben, også kommisjonær for avisen ”Nationen”, og dessuten en slags kontaktperson til de to bondebladene som Fellesen jevnlig forsynte med økonomisk kraftfôr og livskraft, dagbladet ”Rogaland” og ”Bondevennen”.

Denne faderlige forbindelsen gjorde at jeg gjennom folkeårene ofte møtte de to redaktørene i disse organene. I ”Bondevennen” var redaktøren en forunderlig fyr som ingen kalte ved hans rette navn, men utelukkende omtalte som ”h.aa”. Han minnet meg om en ukjent mikstur av en haugtuss og en fossekall når han vandret omkring iført sin altfor side frakk og sin litt for store hatt. ”h.aa” så alltid ut som om han var på vei til et marken eller to – og det var han vel som oftest også.

Redaktøren i dagbladet ”Rogaland” var en ganske annen fasjonabel fremtoning. Med sin bornerte bart, sin kritthvite, alltid nystrøkne skjorte og sin svært så kunstnerisk knyttede sløyfe, så han ut som alt annet enn en redaksjonell sjef for en bondeavis med et trangbølt kontor i BULs gamle bygg i den øvre av Holmegatene i Stavanger.

At han i tillegg var gift med en operasangerinne, gjorde ham enda mer eksotisk i mine øyne. Riktignok hadde hun aldri vært tilknyttet Metropolitan i New York, men hun hadde et navn, Soffi Schønning, som gjorde at hun utmerket godt kunne ha passet inn på plakaten. Til gjengjeld hadde hun vært solist både ved Stockholms-operaen, Covent Garden og Glyndenbourne operahus. Hun var et stort navn innenfor sangens verden, og hadde vært en aktiv fødselshjelper for flere unge sangere gjennom årene.

Nå var heller ikke Jonas Schanche Jonasen noen vanlig redaktør i en avis med særlig sikte mot Rogalands bondestand. Rett nok var han selv runnen av bonde- og presteætt på Skeiane i Sandnes, men hans arbeidsplass hadde i årevis vært på den internasjonale arenaen. Han takket for øvrig for seg i dagbladet Rogaland da han fylte 60 år – omtrent på den tiden da jeg forlot folkeskolen og ikke lenger fikk høre hans faste formaning:

”Skriv og les – les og skriv – så går det bra”.

Far min furnerte ham ofte med mine stiler fra folkeskolen.

Etter hvert skjønte jeg at slett ikke mange norske redaktører og avisskribenter har kunnet se tilbake på en like omfattende karriere som Jonas Schanche Jonasen. Hans journalistiske virksomhet omfattet intervjuer med flertallet av de mennesker som spilte sentrale roller på den internasjonale politiske scenen i løpet av 1920- og 30-årene.

Listen over intervjuobjektene hans fra den gang han jevnlig skrev for ”Aftenposten” og ”Tidens Tegn”, fremstår som en slags datidens ”Hvem er hvem”. Schanche Jonasen var på plass hvor tingene skjedde.

Han satt for eksempel – også i egenskap av å være styremedlem i Det Norske Studentersamfund - i salen i Kaiser Wilhelm-Institut für Physik i Berlin den 12. februar 1920 og hørte Albert Einstein forelese om sin relativitetsteori. Einstein var den gang tilsatt som professor og direktør for instituttet.

Allerede i 1905 hadde Albert Einstein offentliggjort sine tanker om ”den spesielle relativitetsteorien”, og i 1916 fulgte han opp med å presentere ”den generelle relativitetsteorien”. Siden gjorde han en rekke forsøk på å finne frem til en ”enhetsteori”. Forenklet og forgrovet formulert, ville det innebære at han hadde funnet fram til ”en generell feltteori hvor både gravitasjonsfenomener og elektromagnetiske fenomener kan forstås ut fra samme grunnleggende prinsipper”.

Forelesningen den 12. februar i 1920 ble forøvrig en meget dramatisk forelesning, hvor Albert Einstein rett og slett ble mobbet ut av forelesningssalen under antisemittiske tilrop fra det store flertallet av studentene. Einsteins foreldre var jøder. En uke senere ønsket imidlertid studentene å rette opp fadesen, og det ble samlet inn underskrifter til støtte for foreleseren.

Opplevelsen gjorde et sterkt inntrykk på Schanche Jonasen, som prompte inviterte Einstein til Kristiania for å tale på et møte i regi av Det Norske Studentersamfund. Einstein kom til samfunnet i 1920, og holdt samtidig en forelesning ved Universitet i Oslo. Professoren ble i 1921 tildelt Nobelprisen i fysikk, men den ble først utdelt året etter.

I ettertid har Jonas Schanche Jonasen fortalt hvordan han fikk intervjuavtalen med Albert Einstein på plass:

”I årene etter den første verdenskrigen var jeg stadig på farten. I Tyskland hvor jeg studerte, i Italia, Frankrike og England. I det daværende Kristiania – hvor jeg var blitt valgt til nestformann i Studentersamfunnet i 1919 – var jeg kommet i kontakt med avisen som den gang het ”Verdens Gang”, hvor jeg skrev om forskjellige ting.

Takket være disse gode forbindelsene, fikk jeg et privat møte med Albert Einstein, som den gang var en relativt ukjent vitenskapsmann, et vennlig og forekommende menneske som var interessert i litt publisitet, i og med at han sto på reisefot til Kristiania hvor han holdt foredrag om sine arbeider med relativitetsteori, den første delen av sin senere så verdensomspennende teori som han vel først ga sine siste bidrag til i 1949.

Jeg benyttet også anledningen til å invitere han til et møte i Stundersamfunnet. Han aksepterte straks.

De dramatiske begivenhetene i Tyskland den gangen, fanget meg faktisk helt inn. Jeg opplevde så mye. Jeg hørte for eksempel Karl Liebknecht tale på et kjempemøte i Berlin. Han var en av lederne for den sosialdemokratiske ungdomsbevegelse, og var i 1907 med på å stifte den sosialistiske ungdomsinternasjonale. Liebknecht ble valgt inn i den tyske riksdagen i 1912. To år senere var han en av 14 sosialdemokrater som ved krigsutbruddet i 1914, stemte mot krigsbevilgninger i gruppemøtet, men som bøyde seg for partidisiplinen, og stemte for i selve riksdagsmøtet.

Liebknecht ble senere ekskludert fra riksdagsgruppen og innkalt til militært arbeid. 1. mai 1916 prøvde han å få i stand en demonstrasjon mot krigen, og ble dømt til tukthus. Han ble løslatt like før Tysklands militære sammenbrudd i 1918. Deretter ledet han sammen med Rosa Luxemburg den revolusjonære fløyen av spartakister i den tyske arbeiderbevegelsen, og redigerte deres avis Rote Fahne. Sammen med henne, ble han også skutt av en gruppe reaksjonære offiserer i forbindelse med det mislykkede spartakistopprøret i Berlin i januar 1919.

Det var en fortettet stemning under denne storsamlingen, en nærmest ubegripelig stemning som heller ikke vi unge kunne unngå å merke. Det satte unektelig sitt preg på oss. Det gjorde også møtet den gang med noen temmelig forskjellige individer.

Jeg intervjuet også Rudolf Steiner, en teosof som i 1913 hadde stiftet sitt antroposofiske selskap. Det var etter min oppfatning en temmelig egenartet bevegelse med sterk innslag av indisk mystikk og religion. Det var den gang han var i ferd med å etablere Waldorfskolen, som etter hvert fikk navnet Steinerskolen.”

Jonas Schanche Jonasen var også den første norske journalist som i sin tid intervjuet den unge Adolf Hitler, som i 1921 hadde blitt leder for Nationalsozialistische Deutsche Arbeiter-Partei(NSDAP). Hitler organiserte innenfor partiet halvmilitære stormtropper (Sturmabteilung, SA), og sørget for at hakekorset og hilsen med oppstrakt arm, kom i vanlig og daglig bruk. Blant partiformann Hitlers nærmeste medarbeidere den gang, var senere kjente og fryktede navn som Rudolf Hess, Herman Göring, Alfred Rosenberg og Ernst Röhm.

Intervjuet ble trykket på forsiden av Aftenpostens lørdagsutgave 20. oktober 1923. Schanche Jonasen får i dette intervjuet fram noen av kjerneelementene ved Hitlers ideologi, deriblant at ”parlamentarismen har feilet og må avskaffes til fordel for et diktatur med en sterk fører, og at de germanske land må samles til et stor-tysk rike”.

Drøye to uker etter at dette intervjuet var blitt oppslagsstoff i ”Aftenposten”, ble Adolf Hitler førstesidestoff over store deler av Europa. Den 8. november 1923 holdt nemlig den bayerske regjeringssjefen, von Kahr, et foredrag i ølstuen Bürgerbräukeller. Salen ble omringet av Hitlers tropp av SA-menn.

NSDAP-leder Hitler utropte seg selv til sjef for en ny nasjonal regjering, samtidig som han utnevnte general Ludendorff til sjef for armeen. Neste dag marsjerte ca. 3000 mann fra SA og ”Kampfbund”, med Hitler og Ludendorff i spissen, fra Bürgerbräukeller i retning av regjeringskvarteret. Der støtte de sammen med væpnet politi, og Hitler ble arrestert og dømt til fem års festningsarrest. Han satt på festningen Landsberg, hvor han blant annet benyttet tiden til å skrive sin selvbiografi, ”Mein Kampf”, som kom ut i 1925, kort tid etter at han var blitt benådet av den bayerske regjering i desember 1924.

I 1925 intervjuet Jonas Schanche Jonasen den italienske fascisten og diktatoren Benito Mussolini. Dette intervjuet ble trykket i ”Verdens Gang”, hvor Schanche Jonasen den gang var italiensk korrespondent og ”registrerte det som hendte og formidlet det videre til norske lesere”.

Da intervjuet fant sted, hadde den tidligere læreren og redaktøren Benito Mussolini for lengst gjennomført det som ble kalt ”marsjen mot Roma”, hvor han styrtet regjeringen og overtok selv som statsminister.

På to-tre år skaffet Mussolini seg diktatorisk makt i Italia. Da Mussolini møtte Schanche Jonasen, var han i full gang med å legalisere sitt diktaturstyre. En nærmest endeløs rekke med nye lover ble kjapt vedtatt. Alle hadde som siktemål å bygge opp en korporativ stat. Mussolini utbygde selv sin posisjon med særfullmakter som regjeringssjef og partileder, og ble bare betegnet som ”Il Duce”, føreren eller høvdingen.

Selv om både Adolf Hitler og Benito Mussolini er navn som vel aldri vil viskes vekk fra historien, var det tydeligvis den irske frihetsforekjemperen Eamon de Valera som nok hadde gjort sterkest inntrykk på redaktør Schanche Jonasen. Den tidligere matematikklæreren Eamon De Valera, skulle i løpet av noen år, bli den mest dominerende politiske skikkelse i det selvstendige Irland.

Etter mange år inn og ut av fengsel, og stadig konflikt med de engelske myndighetene, ble de Valera statsminister i perioden 1932–48. Han var også statsminister i årene 1951–54 og 1957–59. I 1933 og 1938 var han president for Folkeforbundsforsamlingen. I 1937 fremla han forslag til en ny forfatning for Irland, som ble vedtatt ved en folkeavstemning. I 1959 trakk han seg fra partipolitikken og ble valgt til Irlands president samme år. Som president fungerte han fram til 1973.

Da Eamon de Valera, født i USA, og Jonas Schanche Jonasen, født på Skeiane, snakket sammen, var de begge relativt ubeskrevne blad. Slik minnes Schanche Jonasen møtet:

”Møtet og samtalen med den irske frihetslederen de Valera, var en begivenhet som jeg aldri vil glemme fra denne tiden. De Valera var den gang på en nærmest hvileløs flukt fra sted til sted. Jeg fikk avtalt et møte med ham gjennom hans stabsjefs kone. Meningen var at han skulle orientere meg om den irske frihetskampen.

Da jeg kom hjem til henne, var min første observasjon at det var dekket til tre personer ved bordet i det bittelille rommet som var stilt til min disposisjon. Det var ett av hans mange skjulesteder. Det var dekket til tre, men det var bare to til stede. ”Hvorfor,” var min umiddelbare tanke, som jeg rettet til den andre karen i rommet.

”Du får bare vente,” var hans korte svar, før han la ut på en verbal reise gjennom den irske frigjøringsbevegelsens historie, fra Gaelic League via Irish Volunteers til Sinn Féin.

Plutselig oppdaget jeg imidlertid at panelet i veggen langsomt ble skjøvet til side. I åpningen sto de Valera – et interessant menneske som unektelig gjorde et sterkt inntrykk på meg. Han hadde også et spørsmål som han ville ha en nærmere utgreiing om fra meg.

Han ville nemlig vite i detalj hvordan Norge hadde kunnet klare å løsrive seg fra Sverige uten at det endte med et voldelig oppgjør mellom de to nabolandene.

Det var selvsagt med tanke på irsk frigjøring fra England”, mintes Schanche Jonasen som også i en periode ble ”persona non grata” i England etter dette intervjuet. Redaktøren ble rett og slett nektet innreisetillatelse i noen år.

I 1929 vendte Jonas Schanche Jonasen tilbake til Oslo, hvor han arbeidet som journalist i ”Tidens Tegn”. Rolf Thommesen var redaktør, og hadde vært hovedarkitektene bak en av de mest storslagne moderniseringsprosesser i norsk pressehistorie. I hans tid ble avisen kjent for godt og nyskapende kulturstoff, men redaktør Thommesen hadde også vært aktiv som politiker på høyre fløy i mellomkrigstiden.

Da Fedrelandslaget ble stiftet i 1925, etter initiativ fra Fridtjof Nansen og Chr. Michelsen, ble Rolf Thommesen en viktig støttespiller med sine sterke nasjonalistiske sympatier. Thommesen støttet Vidkun Quisling i begynnelsen av dennes politiske karriere. Tidens Tegn ble under Thommesens ledelse stilt til disposisjon for Quisling, og trykte blant annet hans artikkelserie “Russland og vi”.

Da bondepartiregjeringen (der Quisling var forsvarsminister) falt i 1933, og Quisling startet forberedelsene til å stifte Nasjonal Samling, ble artikkelen “Retningslinjer”, som på mange måter kan regnes for det første partiprogram for NS, trykt i Tidens Tegn. Den 16. mai 1933 ble artikkelen “Nasjonal Samling”, som ble regnet som NS sitt stiftelsesdokument, slått opp på avisens forside. Ved stortingsvalget samme år lot Thommesen Frisinnede Venstre inngå listesamarbeid med NS. Samarbeidet gav få resultater, og ble skrinlagt.

Forholdet til Fedrelandslaget og “jakten på den sterke mann” i politikken bidrog til å føre Tidens Tegn inn i en bakevje mot slutten av 1920-årene. Utover i 1930-årene sank opplaget så mye at avisen måtte nyfinansieres. Nye aksjonærer kom til og forlangte innflytelse over avisens innhold. Thommesen solgte til slutt alle sine aksjer og måtte fratre som redaktør i 1938. Han bosatte seg på Hisøy ved Arendal, der han døde året etter.

Avisen fikk et dårlig rykte før og etter utbruddet av verdenskrigen. Tidens Tegn gikk inn i april 1941, og avisens eiendom og rettigheter ble etter frigjøringen i 1945 overtatt av det nystartede Verdens Gang.

Jonas Schanche Jonasen ble tilsatt som sjefredaktør i ”Tidens Tegn” i 1938 da Rolf Thommesen måtte forlate jobben. Schanche Jonasen ble kanskje mest kjent for i sin redaktørtid i bladet etter at han i en lederartikkel i 1940 gikk inn for å avsette kong Håkon under de såkalte ”riksrådsforhandlingene”.

De norske politikerne som deltok i riksrådsforhandlingene, overvurderte mulighetene til å bevare et visst selvstyre. De ble kritisert i Undersøkelseskommisjonen av 1945 for å ha fortsatt forhandlingene så lenge som de gjorde.

Denne linjen sto også Schanche Jonasen og hans ”Tidens Tegn” for, inntil han gikk av som redaktør. Selv har han sagt om dette:

”Den 24. oktober 1940 ble jeg arrestert og havnet på Møllergaten 19 – helt utkjørt av alle truslene og påbudene fra tyskerne. Heldigvis oppdaget de ikke at jeg hadde en blyantstump med meg, som ble til store glede. Jeg hadde også avslått ganske kontant et tilbud fra tyskerne om å bli redaktør for en ny avis i Oslo i tysk eie.

Jeg ble dømt til tre måneders fengsel og 5000 kroner i bot. Senere fikk jeg også meldeplikt, men klarte etter mange gjenvordigheter – ved hjelp av gode nordmenn – å komme meg til Baltesund på Shetland sommeren 1941. Vi kom over med en fiskeskøyte fra Vestlandet, og det var vidunderlig å være i land og senere komme til London,” minnes Schanche Jonasen..

Med tanke på tiden i ”Tidens Tegn ” og den famøse lederartikkelen, var det atskillige som blåste i barten da Jonas Schanche Jonasen ble tilsatt som redaktør av regjeringens offisielle avis i London, ”Norsk Tidend”. Den redigerte han fra 1942 til krigens slutt. De som var kritiske til utnevnelsen, mente han ikke var helt politisk pålitelig med tanke på en del av de synspunkter han hadde hevdet gjennom 1930-årene.

Forfatteren Helge Krog sparte for eksempel ikke på kruttet. Han skrev blant atskillig annet i ”Den 6 kolonne i politisk belysning”:

”Under okkupasjonen oppsto den ekstraordinære situasjon at den hjemlige motstand mot nazismen, og da navnlig sabotasjen, ble underlagt to sideordnede myndigheter, London-regjeringen og hjemmefrontens ledelse.

Den samme regjering som, når den hadde noe ekstra betenkelig i sinne, søkte å fortynne sitt ansvar ved å delegere hele sin myndighet til erklærte fascister som statspolitisjef Jonas Lie og sjefen for sentralpasskontoret Leif Konstad, mens partiets mektigste mann Martin Pontius Pilatus Tranmæl, gjorde Arbeiderbladets lederspalter til et dampvaskeri for politisk besudlede hender.

Og i London fant den samme regjering å burde betro sitt eksilorgan ”Norsk Tidend” til Mussolini-dyrkeren Jonas Schancke Jonasen, som kapitalsterke herrer i Fedrelandslaget nylig hadde påtvunget ”Tidens Tegn”, først som utenriksmedarbeider, deretter som sjefredaktør…”, formulerte Krog.

Selv har Jonas Schanche Jonasen skrevet om denne tiden i ”Norsk Tidend”:

”I og med at statsminister Johan Nygaardsvoll også var sjef for hele den norske informasjonstjenesten, var han også min sjef. Han var en mann av stort format, både som politiker og ellers – et realt mannfolk, som alle som kom i kontakt med ham, umiddelbart ble glad i.

Også kong Haakon som det store samlede midtpunkt for alle nordmenn. Ved sin enkle og naturlige fremtoning – sin ro og urokkelige tro på Norges sak – gjorde han et mektig inntrykk – ikke bare på oss nordmenn, men på alle som han ble kjent med.

Kong Haakon fortalte også at han aldri hadde glemt sitt møte med prost I. Ottesen da kongen sammen med dronningen hadde vært på sin kroningsferd i Sandnes i 1905. Den høyreiste presteskikkelsen – på høyde med kongen selv – hadde brent seg fast i hans minne sammen med prostens velkomst- og gratulasjonsord.

Vi nordmenn ble nemlig på en forunderlig måte forunderlig knyttet nærmere sammen, uansett tidligere politiske oppfatninger. Vi var nordmenn i et fritt land som kjempet for at vårt fedreland også skulle få sin frihet tilbake. Jeg husker derfor med glede folk som Trygve Lie og Oscar Torp blant politikerne, og blant journalistene i ”Norsk Tidend” navn som Albert Henrik Ona, Odd Berset og mannen som etter krigen skulle stå for oppbyggingen av den norske arbeiderpressen, Johan Ona.

”Norsk Tidend” startet med et opplag på 2000 som i løpet av krigsårene øket til vel 15 000,” minnes Schanche Jonasen, som også alltid trakk fram navn fra Sandnes – som spilte en sentral informasjonsrolle i London i tillegg til han selv – nemlig Tor Gjesdal og Sven N. Oftedal.

Redaktør Harald Riis i Rogalands Avis tegnet et verbalt bilde av Jonas Schanche Jonasen da han rundet sine første seksti år. Riis skriver fra sin redaktørposisjon i Verksgaten om sin kollega, som var i ferd med å avvikle sin redaktørtid i Holmegatene:

”Det er ingen tilfeldighet at redaktør Schanche Jonasen skrev om norsk utenrikspolitikk. Egentlig har vel den interessert ham mer enn rikspolitikken og lokalpolitikken. Han hadde utlandet med seg hjem. Han kom fra store forhold der han hadde beskjeftiget seg med betydningsfulle internasjonale spørsmål, og det var rimelig at han levde (og fortsatt lever) på linje med det som skjer i det store utland.

Det har nok ikke vært noen lett sak for ham å tilpasse de noe forskjelligartede forhold han gikk til da han overtok redaktørstillingen i dagbladet Rogaland og skulle stille siktet inn på de nærmere og snevrere mål. Men det viser Schanche Jonassens personlige smidighet og omlegningsevne at han også løste den oppgaven.

De som kjenner ham vil si at han er en dyktig diplomat. Og når alt kommer til alt er det vel et spørsmål om det ikke var i den retning hans ønsker gikk. I hvert fall var han godt utrustet til å fylle en diplomatisk stilling. I grunnen er det ingen motsetning mellom den valgte og den ønskede vei – mange før har tatt skrittet fra journalistikken over i diplomatiet - og har kunnet gjøre det fordi erfaringene fra journalistikken, med språk og miljøskifte og omgang med alle slags mennesker, gir et brukbart grunnlag for utenrikstjenesten.”

Engwall Pahr-Iversen