Epidemiene som rammet Sandnes med stor styrke

En ulykke kommer sjelden alene. Noen ganger kan det imidlertid gå temmelig lang tid mellom den første og de etterfølgende. Det finnes det et eksempel på også i lokalhistorien til Sandnes.

Ved den første epidemien i byen, ble folk både med og uten fe, relativt akutt angrepet av en plage som etter hvert fikk karakter av en pest. Ved den neste – som fulgte 27 år senere – ble byens befolkning rammet av en pest som viste seg å være en virkelig plage.

Mot slutten av 1891 ble mange mennesker i Sandnes og Høyland rammet av nervefeber. I dag ville denne sykdommen ha blitt kalt for tyfoidfeber. Det er en sykdom forårsaket av bakterien salmonella typhi og som vanligvis blir overført i mat – og fra vann som er forurenset med avføring eller urin.

Smittede personer skiller ut bakterien i avføring og sjeldnere i urin. Bakterien kan også forekomme i oppkast og puss. Opptil tre måneder etter sykdommen, kan man skille ut bakterien. Noen er uheldige og blir kroniske bærere av den.

Symptomene på tyfoidfeber, består av høy feber fra 39 til 40 grader som stiger sakte, lav puls, slapphet, hodepine, mangel på appetitt, alvorlig diaré, magesmerter og utslett bestående av flate, rødfargede flekker kalt roseflekker. På grunn av diaré dør mange av inntørking og forstyrrelser i saltbalansen i kroppen. Nyresvikt er heller ikke uvanlig.

Navnet har sykdommen fått etter en en kvinne i New York som bare gikk under navnet ”Typhoid Mary”, og som fikk skylden for utbruddet av en salmonellainfeksjon i 1900 som forårsaket mange hundre dødsfall. ”Typhoid Mary” var bærer av salmonella, var glad i å lage mat, og skaffet seg jobb ved den ene restauranten etter den andre. Sannsynligvis har hun ikke trodd på nytten av håndhygiene, og fordelte dermed bakterier fra sin egen avføring i maten til et stort antall mennesker.

I Sandnes var imidlertid utbruddet av lidelsen verken forårsaket av vann eller av en kokke. Tvert om var det en budeie på Austvoll som fikk skylden. Rett nok visste hun nok ikke selv at hun var smittebærer, men de senere undersøkelser gjorde at hun ble utpekt som den skyldige.

 

Det finnes en datidig beskrivelse av nervefeberutbruddet. Den er ført i pennen av den tidligere Høyre-ordføreren Lars Berge. Han skriver i sin dagbok av 11. januar 1891:

 

”Denne uge som nu er til ende, har for Sandnes vedkommende været den tyngste og mærkeligste saalenge Sandnes har existeret. I julehelgen og udover begyndte sygdom at tendes og spredes udover stedet i en temmelig fouroligende grad.

 

De to doktorer paa stedet kom i riktgt ampløi. Distriktslæge Schumacjher gjorde bare nar av det hele og kalte det influenza. Den anden, privatlæge Moe, begyndte saa smaat at udtale at det var nervefeber; men turde neppe udtale det, da han var saa aldeles imod en saadan udtalelse.

 

Men saa begyndte en og anden at dø, og derved sattes fyr i kommunebestyrelsen og Sundhedskommisjonen der med vold og makt maatte tvinge distriktslægen til at tilstaa at det var nervefeber.

 

Nu ble der liv i leiren. Elim blev indrettet til sygelazarett og 18 syge bragt dertil. Til datum 8 døde. Smitten oppstaaet af melk, tilført meieriet fra nærvesygt menneske i lærer Wølstads hus, og fra meieriet ud blant folket, ogsaa til Stavanger.”

 

Pasientene på Elim måtte selv ta med seg seng og sengeklær til oppholdet . Til gjengjeld sørget lasarettet for at det ble innkjøpt to store tønner som skulle brukes til å samle sammen og sterilisere ekskrementene fra pasientene. Siden det ikke var tilgjengelige diakonisser verken i Sandnes eller Stavanger, måtte disse hentes fra Oslo.

 

Både skolene, biblioteket, hotell Nilsen, og meieriet ble straks stengt, samtidig som det på husene til de smitterammede, ble slått opp noen store plakater. De forkynte: ”Alarm – her er smittsom sygdom”.

 

Heller ikke kapellet ble brukt til å begrave de døde av sykdommen. I alle hast ble det reist et ”likskur” på kirkegården hvor de døde måtte bli plassert innen et døgn etter at døden var inntrådt. Deretter måtte de begraves så fort som overhodet mulig uten noe sermoniell.

 

Det var nedlagt et absolutt forbud mot å samle til ”sørgestue” eller å innby slekt og venner til et ”begravelsesfølge”. Alt skulle gjøres for å minske smittefaren mest mulig.

 

Da epidemien ble betraktet som over, viste opptellingen at det hadde vært 47 pasienter fra Sandnes og 18 fra Høyland som hadde vært innlagt på bedehuslasarettet. Sandnes og Høyland var i utgangspunkt blitt enige om en fordelingsnøkkel for kostnadene, men de ble slett ikke enige om fortolkningen av teksten.

 

Derfor kranglet de to kommunene i sju år før striden omsider ble begravet i amtstingets skuffe for ”saker som vi ikke lenger kan strides om”. Amtstinget betalte stridsbeløpet for å få nabokrangelen ut av verden.

 

Om ikke Sandnes ville betale Høyland, hadde byen ingen problemer med å tildele doktor Arnt Moe 1200 kroner for hans enestående innsats som lasarett- og epidemilege. Til gjengjeld måtte Sina Larsen – som hadde jobbet som sykepleier ved lasarettet – gå helt til kommunestyrets folkevalgte før hun fikk dekket sitt lønnskrav på kroner 1,50 pr. arbeidsdag.

 

Det er ikke bare forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker, men det var det også på doktor Moe og Stina sykepleier i Sandnes.

 

Noen i Sandnes var nok vel kjent med nervefeber og den skade som et slikt utbrudd kunne gjøre på og med et lite bysamfunn. Det var de som hadde lest sin Ibsen. Ni år før nervefeberutbruddet i Sandnes, fullførte Henrik Ibsen sitt skuespill ”En folkefiende”. Han har nok sannsynligvis hentet utgangspunktet for dramaets handling fra den såkalte ”Frøensvannlednings-epidemien” i Aker i 1873.

 

Frøensvannledningen hadde inntak i Sognsvannsbekken, og leverte vann til en del av Akers villabebyggelse rett vest for Christiania. Høsten 1873 ble mange av beboerne i dette området angrepet av diaré, oppkast og høy feber. I løpet av noen måneder var mer enn to hundre personer blitt syke, og distriktslegen i Aker slo fast at det for første gang på ti år hadde brutt ut  det som ble kalt for en fryktelig”feberepidemi”. Epidemien spredte seg fra Aker og inn til Christiania, der et førtitalls personer ble syke.

 

Totalt krevde denne epidemien tjue menneskeliv. Sunnhetskommisjonen i Christiania foretok en grundig undersøkelse av epidemiens forløp, og fant ut at den personen som først var blitt syk, bodde i et hus som lå rett ved inntaksdammen til Frøensvannledningen. Ved dette huset lå det en utedo med direkte tilsig til dammen. Sunnhetskommisjonen antok at epidemien enten hadde sitt utspring i denne utedoen, eller at den stammet fra gjødsel på jordene lenger opp langs bekken. Da det ble nedlagt forbud mot å drikke vann fra Frøensvannledningen, opphørte epidemien etter kort tid.

 

I ”En folkefiende” kommer hovedpersonen Dr. Stockmann i konflikt med sin bror, byfogden, og resten av lokalsamfunnet etter at han har påvist at «de tyføse og gastriske tilfælder» blant den lille turistbyens badegjester stammer fra drikkevannet.

 

Det heter i en ganske karakteristisk replikkveksling mellom brødrene i forestillingen:

 

Byfogden: Du bruker, som sedvanlig, sterke talemåter i din avhandling. Du sier blant annet at det vi byr våre badegjester, er en permanent forgiftelse.

 

Doktor Stockmann: Ja men, Peter, kan det da betegnes annerledes? Tenk deg bare, – forgiftet vann både til innvortes og utvortes! Og det til stakkars sykelige mennesker som tyr til oss i god tro, og som betaler oss i dyre dommer for å få sin sunnhet igjen!

 

Byfogden: Og så kommer du i din deduksjon til det resultat, at vi må bygge en kloakk, som kan oppta de postulerte uhumskhetene fra Mølledalen, og at vannledningen må legges om.

 

Doktor Stockmann: Ja, vet du da noen annen utvei? Jeg vet ingen.

 

Byfogden: Jeg gjorde meg i formiddag et ærend inn til stadsingeniøren. Og så brakte jeg – sådan halvt i spøk – disse foranstaltninger på bane som noe vi kanskje burde ta under overveielse en gang i fremtiden.

 

Doktor Stockmann: En gang i fremtiden?

 

Byfogden: Han smilte av min formentlige ekstravaganse – naturligvis. Har du gjort deg den uleilighet å tenke på hva de foreslåtte forandringer ville komme til å koste? Etter de

opplysninger jeg mottok, ville utgiftene rimeligvis beløpe seg til flere hundre tusen kroner.

 

Doktor Stockmann: Skulle det bli så dyrt?

 

Byfogden: Ja. Og så kommer det verste. Arbeidet vil medta et tidsrom av minst to år.

 

Doktor Stockmann: To år sier du? To hele år?

 

Byfogden: Minst. Og hva skal vi så gjøre med badet imens? Skal vi lukke det? Ja, det ville vi bli nødt til. Eller tror du kanskje noen ville søke hit til oss når det rykte kom ut at vannet skulle være sunnhetsfarlig.

 

Også i Sandnes var den lokale Sunnhetskommisjonen svært opptatt av både renovasjonen og drikkevannet i byen. Det heter for eksempel i en gammel protokoll fra kommisjonen:

 

”I anledning av en fra O. Nygaard, Jonas Øglænd med flere i det såkalte Chicago indkomne besværing om, at vandet i det saakaldte Oalsbæk forurenses ved avfald fra flere garverier, dashuse, ved bækens udspring i den saakaldte Gjønnigshei udskylles urensligheder, undersøgte Sundhedskommisjonen personligen paa stedet forholdene, og det besluttedes enstemigen, at ordføreren med det aller første søger nærmere oplysning hos en jurist om, hvorvidt Sundhedskommisjonens myndighed i den omhandlede anlædning muligens gaar.”

Utfallet av den juridiske betenkning ble at kommisjonen ikke kunne gjøre noe med forholdene. De klagende fikk skaffe seg drikkevannet fra et annet sted enn Oalsbekken.

Nå var det verken drikkevannet, budeier eller melk som fikk skylden for at også Sandnes ble sterkt rammet av spanskesyken fra midten av oktober i 1918. Aldri hadde avisene hatt så mange dødsannonser som i månedene oktober og november i det året da første verdenskrig ebbet ut.

De daglige dødsannonsene fylte nærmest hele avissider, og det ble rapportert om flere titalls døde i de verste ukene av sykdommen. Dødens budbringere fant sine ofre i de aller fleste aldersgruppene. Et gjennomgående trekk i annonsene var at dødsårsaken ble oppgitt til å være lungebetennelse. Svært mange av de syke var innlagt på sykehus da de døde.

Stadsfysikus Wyller i Stavanger advarte en sommerdag det året beboerne både i Sandnes og distriktet om at spanskesyken nok var på vei også til Jæren. Det var ingen grunn til å tro at folk her ville slippe unna, siden sykdommen allerede var nådd fram til både Ringerike og Kristiania, som stadsfysikusen sa. I en bank i hovedstaden var 20 mennesker blitt syke, og flere av soldatene på Hvalsmoen var også smittet av sykdommen som man den gang antok var forårsaket av en bakterie. Virus visste man først om på 1930-tallet.

Journalistene spurte stadsfysikus Wyller om denne nye sykdommen egentlig var farlig, og han svarte beroligende: ”Det er ukjendt, man vet ikke hvor farlig den kan være. Men alt tyder paa at den har meget tilfælles med influenza, som for enkelte tilfælder kan være meget slem”, sa stadsfysikusen, som la til at Stavanger foreløpig ikke ville treffe noen ”spesielle foranstaltninger” mot sykdommen. Det ville i praksis heller ikke være mulig, la han til og støttet seg til sin medisinske kollega Berntzen i Kristiania.

Tre dager senere, het det i en reportasje i ”1.ste Mai”:

”Stadsfysikus hadde ret. Det viser sig at flere personer her i byen er blit angrepet av sykdommen. Ihvertfald inbilder mange sig at ha faat den. Ombord i nattruteskibet ”Sandnæs” som i går morges kom hertil fra Bergen, ”følte nogen av passasjerene sig syke, blant annet var en frelsesarmesoldat sikker paa at ha faat den spanske syke.”

Sykdommen slo til i også i Sandnes og Høyland med en stadig sterkere kraft, og det medførte at myndighetene måtte gjøre noe. De valgte å gjøre som det også ble gjort i de fleste andre store byene; skolene ble temmelig snart stengt.

Konstituert distriktslege Hjalmar Pedersen ble en gjenganger i avisene som både rapporterte om antall mennesker som var rammet av sykdommen, men som også ga råd om hvordan folk skulle forholde seg for å unngå smitte. Han rettet stadig såkalte ”advarende pekefingre” til borgerne mot å oppholde seg i store sammenstimlinger av folk. Betydningen av at folk flest passet på å ha en god personlig hygiene, ble også jevnlig presisert.

Eksempelvis ble de mange melkekøene og de daglige køene foran rasjoneringskontorene, regnet som «slemme smittesteder». Kretssykekassen i Sandnes averterte for sin del ganske snart i sykdomsperioden, at ”sykepenge blir utbetalt hver dag i kontortiden”. Samtidig ble det sterkt presisert at man måtte ”undgaa sammenstimling fredag og lørdag”.

Byens befolkning ble også bedt om å være ekstra nøye med rengjøringen i hjemmene. Blant annet ble det påpekt at telefonrøret også kunne formidle smitte. Det var en teori som ble grepet med åpenbart begjær av Stavanger Desinfectionskompani. I store avisannonser forkynte firmaet med tydelig typografi:

”Bekjendte læger har konstateret at mikrofonen paa telefonapparatet er en slem smitteoverfører. De kan aligevel av den grund vanskelig lade Deres telefon-apparat helt eller delvis staa ubenyttet, derfor tillader vi oss at tilbyde Dem desinfection av Deres apparat til forebyggelse av smitte for Dem selv og Deres personale.”

Telefonen ble for øvrig et ekstra problem for befolkningen i Sandnes. Sykdommen rammet store deler av personalet på telefonsentralen, og dermed ble byen på en måte delvis isolert fra omverdenen. Det het nemlig i en annonsen fra telefonselskapet:

”Paa grund av spanskesyke blant personalet henstilles til publikum at indskrænke telefoneringen til det minst mulige. Indtil videre ekspederes:

Rikstelefon kun mellom 9 fm og 1 em, og mellem 4-7 em.

Bytelefon om natten, fra 9 em til 8 om morgenen, utelukkende for høist presserende samtaler, hvortil kun henregnes opringning til læge, jordmor eller varsel om brand. Ordningen trær i kraft straks og overtrædelse vil bli straffet ved telefonens avstængning.”

Det var klar tale fra telefonselskapet, og klar tale ble det også etter hvert fra legene. De var i sving det meste av døgnet for å besøke pasienter som enten hadde fått – eller fryktet de hadde fått - spanskesyken. På grunn av det stadige økende behovet for medisiner, hadde også apoteket i Sandnes vedtatt å holde søndagsåpent. Apotekeren bedyret at apoteket hadde nok varer på lager, selv om ”det var helst travle dager med ekspedering fra tidlig morgen til sent på kveld”.

Dr. Pedersen, som stadig var talsmann for legene, sa til avisene at ”sykebud helst maa indleveres om formiddagen, da det ellers blir vanskelig at overkomme dem samme dag”. Selv hadde han fått låne fabrikkeier Lars Øglænds bil så han lettere kunne komme rundt til pasientene. Også lensmannen hadde gjort sitt for at legen skulle komme fort fram. Pedersen hadde fått lov å kjøre ”paa alle veie i herredet”.

Etter hvert skulle mange stå fram med forslag til midler som skulle lindre sykdommen. Disponent A.Tønnesen i Hillevåg – som også var sterkt opptatt av naturmedisin - skrev i en avisartikkel at de basillene som fremkalte lidelsen, utvilsomt måtte være ”avlet i skyttergravene hvor tusenvis av lik ligger og forpester luften”.

Brusfabrikant Tønnesens anbefaling var derfor å ta daglig 2-6 store  klyster med lunkent vann, selv om avføringen var i orden. Brusfabrikanten mente også at et klyster eller ti heller ikke ville skade om man skulle ha voldsom diare. Det viktigste var å rense tarmene, drikke opptil seks liter vann daglig, og ikke minst foreta fire varme helvaskinger av kroppen i løpet av døgnet, hevdet fabrikanten med en fortid fra utenlandske kuranstalter.

Om behandlingen hjalp, tier avisene. Sikkert er det i hvert fall at mange og underlige metoder ble prøvd. Noen hevdet med en nærmest religiøs tro at kvikksølvsalve som ble innsmurt i neseborene, skulle ha en effektiv desinfiserende effekt som hindret smitte og lungebetennelse. Andre anbefalte tjære:

 

 «Ta en kop tjære og stik en glødende gjenstand, en strikkepind eller noget lignende, ned i koppen. Der opstaar da en sterk røk, og denne skal man indaande.» Det var en tid hvor både manne- og kjerringråd florerte fritt.

Ved månedsskiftet oktober-november, vakte et budskap fra regjeringen betydelig interesse også i Sandnes. Den ga telegrafisk beskjed til byenes provianteringsråd om at det av medisinske grunner skulle utleveres en halv flaske konjakk pr. husstand mot ”at klippe av brødkortet for november”. Det var også provianteringskontoret som skulle stå for utdelingen av brennevinet.

At det egentlig var forbudstid i landet, skulle man i denne spesielle sammenheng se bort fra. En ting var imidlertid en regjeringsbestemmelse, noe ganske annet var den lokale utførelsen og etterlevelsen av den. Den tok sin absolutte tid.

I Sandnes protesterte øyeblikkelig losje ”Vaarsol” mot forslaget, og understreket at alkohol vil kunne ”fremkalde hals-, mave- og tarmkatarr, bronkit og en paafallende tilbøielighet til hæftig lungebetænelse. Endvidere utvidelser og utposninger paa aarerne, samt endelig ødelæggelse av hjertet.”

Losjen var ikke i tvil om at dette var nøyaktig de samme symptonene og ”sykelige tilstande” som kjennetegnet selve spanskesyken. Den fremholdt derfor at ”for et naturlig tænkende menneske maa det staa klart at et middel som saa nøiagtig samarbeider med selv i at nedbryte organismens motstandskraft, netop maa bringe patienten nærmere døden og i mange tilfælder utslukke den svake livsgnist, i stedet for at virke helbredende.”

Advarslene fra ”Vaarsol” hadde imidlertid ingen virkning på den medisinske utdeling av brennevin. Midtveis i november kom det en båt fra H. Paulsen & Co i Oslo – ikke med bananer – men med 3000 halvflasker brennevin.

Dagen etter at skipet var losset, inneholdt avisene en bitteliten annonse fra Sandnes Provianteringsraad: ”Sykebrennevinet kan nu avhentes i raadets utsalg. Det ble også understreket i annonsen at ”flaske maa medtas”. Dermed kunne folk som skulle ha sitt sykebrennevin, forberede seg på å stå i en lang kø.

Sykekonjakken – som etter hvert viste seg å være helst whisky – ble for øvrig utdelt da spanskesyken var nærmest kulminert. Skolen åpnet igjen, og doktor Pedersen kunne igjen erklære Sandnes for å være en slags spanskesykefri sone.

Mange undret seg på hvorfor sykdommen ble kalt for spanskesyke. Dr. Pedersen, som i løpet av sykdomsperioden ikke lenger var konstituert distriktslege, men blitt utnevnt i embetet, kunne ikke gi noen definitiv forklaring. Han mente imidlertid at ”spanskeviruset” hadde sin opprinnelse i indre deler av Asia, og siden spredte seg østover til Kina og Japan. Derfra skal sjøfarere ha brakt med seg smittestoffet over Stillehavet til Amerika, hvor en epidemi brøt ut i en militær treningsleir i Funston i Kansas 5. mars 1918.

Få uker etter denne Kansas-epidemien, ble en halv million soldater sendt med skip over Atlanterhavet til vestfronten. USA hadde erklært krig mot Tyskland, Østerrike-Ungarn og Tyrkia i april 1917. De første tilfellene av spanskesyken i Europa oppstod i Bordeaux og Brest i begynnelsen av april 1918. De amerikanske styrkene ble i hovedsak landsatt i disse havnebyene.

En måned senere, i mai, hadde influensaen spredt seg til Spania, som hadde erklært seg nøytralt under den første verdenskrig. En av de første spanjolene som ble rammet av sykdommen, var forøvrig kong Alfons XIII. Nyheten om at kongen var blitt syk, ble spredt like fort som viruset, og blir betraktet som den begivenhet som ga pandemien dens navn, spanskesyken. I løpet av et par måneder spredde influensaen seg fra Frankrike til Skottland og England, hvorfra den kom over Nordsjøen til Norge

Forskeren Svenn-Erik Mamelund, som har skrevet en hovedfagsoppgave om blant annet spanskesykens spredning, forklarer smittens vandringer i Norge slik:

”Fra Kristiania spredte spanskesyken seg videre inn i landet. De første tilfellene i Bergen er rapportert rundt jonsok, og har mest trolig kommet med Bergensbanen fra Kristiania. På liknende måte har spanskesyken spredt seg med Dovrebanen opp gjennom Gudbrandsdalen til Trondheim. Kystseilere fra Kristiania spredte spanskesyken langs Skagerrak-kysten og opp til sør-Rogaland.”

Influensaen rammet i tre bølger. Høstepidemien varte både lenger og var hardere enn sommer- og vinterepidemien, men til gjengjeld spredte smitten seg saktere. Sannsynligvis hadde det sammenheng med at de som var blitt rammet av sommerens smitte, hadde utviklet en viss immunitet mot viruset. Høstviruset ble betraktet som farligere for lungevevet, og det er et faktum at de fleste ofre for spanskesyken, egentlig døde av lungebetennelse eller andre lungekomplikasjoner.

Spanskesyken skyldtes et influensavirus type A, som man tror hovedsakelig spredte seg med dråpesmitte mellom mennesker. Inkubasjonstiden var cirka to dager. Symptomene var plutselig høy feber, hoste, smerter i øynene, ørene og ryggen, ømhet i hodet og svelget, belegg på tungen, sykdomsfølelse, blødning fra nesen og svimmelhet. Selve influensaen varte noen dager til en uke. Hos de fleste sluttet influensaen med disse symptomene, men noen utviklet ettersymptomer som ofte kunne være mer alvorlige.

Engwall Pahr-Iversen