”Jeg fant, jeg fant”, gaulte Espen Askeladd, og sikret seg dermed en plass i flere enn eventyrbøkene. Han ble straks en seminargjenganger som et tidlig og talende eksempel på betydningen av alltid å ha åpne øyne for det som måtte ligge for ens føtter, og som kanskje kunne tenkes å komme til nytte en eller annen gang, i en eller annen sammenheng.
Sånn sett, kan kanskje eventyrfiguren Askeladden, også kunne kalles for gjenbrukets jordfar.
”Jeg så, jeg så”, ropte den 15 år gamle Bertrand Rovik midtveis i august i 1882, men uten at han ble hørt, bare møtt med overbærende voksenblikk. Gutten mente jo å ha sett en blåhval svømme - ikke stille som en villand skal – men snarere urolig og hektisk, fram og tilbake, tilbake og fram, i et slags krokete kretsløp, like inne i strandsteinene i Rovika.
Ja, ja, sukket godtfolk, og undret seg over hva det skulle bli av en slik en unggutt som allerede som tidlig tenåring hadde utviklet en så livlig fantasi. Bare tanken på at det skulle finnes blåhval i Rovika, var jo helt latterlig, mente folk, og ba Bertrand huske på at blåhvalen var det største dyret som har levd på jorden, og at den slett ikke pleide å holde seg i Gandsfjorden.
Bertrands skolelærer dosert også at Carl von Linné skapte dens slektsnavn av det latinske ordet balaena, ”hval”, og det greske pteron, ”finne” eller ”vinge”. Artsnavnet musculus er diminutivformen av det latinske ordet for ”mus”, muligens ment som en spøk fra alvorsmannen Linnés side.
Den ”lille mushvalen” kan oppnå en vekt på 200 tonn og en lengde på 30 meter. På samme måte som en elefant kan ta opp en liten mus med snabelen, kunne blåhvalen til sammenligning plukke opp elefanten med den enorme tungen sin. Hvis Jonas i Moby-Dick hadde blitt injisert inn i hvalen med en sprøyte i stedet for å bli slukt, ville blodårene i hvalen ha vært store nok til at han kunne ha svømt rundt i dem og bli drevet fram cirka hvert tiende sekund av pulsen.
Det faktum at blåhvaler er raske svømmere, og at de holder til langt fra mennesker, har bidratt til å beskytte mesteparten av bestanden fram til begynnelsen av det 20. århundret. Da man fant opp harpunkanonen og raske, dampdrevne hvalfangerbåter, var hvalene ikke lenger trygge.
I de første seksti årene av det 20. århundret ble det tatt livet av 360 000 blåhvaler. Bestanden ved øya South Georgia ble utryddet, og det samme gjaldt de hvalene som en gang lette etter mat i kystområdene utenfor Japan. Noen blåhvalbestander ble redusert med 99 prosent, og arten balanserte på kanten av utryddelse.
Ingen har noen gang sett en blåhval bli født. Gråhvaler, knølhvaler, retthvaler – de bardehvalene som har blitt studert i yngleområdene deres – eter tilsynelatende svært lite eller ikke noe når de er der. Men noe tyder på at det forholder seg annerledes med blåhvalen. Når man tenker på blåhvalens størrelse og det enorme energibehovet, er den kanskje nødt til å finne vinteropphold der den kan mer enn å småspise. Oasen ved Costa Rica Dome kunne oppfylle det behovet og gjøre det lettere for mødrene å omdanne stimer av krill til de enorme mengdene med melk som ungene må innta for å legge på seg 90 kilo om dagen.
Bertrand Rovik holdt imidlertid på sitt. Uansett om voksne lo av ham, hadde han sett en hval i Rovika. Ikke bare en gang, men mange ganger, sa han, og, la han til, at den også hadde en svær vaier hengende fra snuten. Femtenåringen trodde at vaieren stammet fra en harpun, og at hvalen sannsynligvis lette etter en måte å komme seg bort fra Rovika. Den var derfor den svømte rastløst fram og tilbake i vika, berettet Bertrand.
Folkepipen fikk en ganske annen lyd tidlig en søndag morgen, noen dager senere. Da kunne folk flest i Sandnes se noe de aldri tidligere hadde sett maken til. En blådiger hval måtte av helt uforklarlige grunner, ha foretatt en formidabel feilnavigering, og hadde viklet seg inn i ankerfestet til en jekt som lå fortøyd ved Tolleistraen.
Det var den samme hvalen som Bertrand Rovik hadde sett i Rovika
Elias Røynebergs jekt ”Mågen”, lå på svai utenfor Svend Øglænds trelastforretning – ved det stedet som den gang bare ble omtalt som Tolleistraen, oppkalt etter Tollak Jacobsen – mens hvalen ristet og drog i den av alle sine gjenværende krefter, for å komme fri fra sitt fangenskap. Folk fryktet at hvalen kunne slite jekten løs fra fortøyningen slik som den boltret seg i vannet.
Folk som beveget seg på kirkevei, fikk følge hvalens frigjøringskamp på nært hold. Noen minte hverandre om den bibelske beretningen om profeten Jonas, som i noen døgn ble holdt fanget i hvalens buk. Han hadde forsøkt å flykte fra Herren, som hadde bedt ham om å bringe bud til folket i Ninive. Jonas rømte imidlertid ombord på et skip som skulle til Tarsis, og gjemte seg.
"Men Herren sendte en sterk vind ut over havet. Det ble en stor storm på havet, og skipet holdt på å bli knust. Da ble sjømennene redde. De ropte hver på sin gud. For å lette skipet kastet de lasten ut i havet.
Gud sendte stormen for å føre Jonas tilbake til seg selv. Herren sa: "Jeg vil vende naturen opp ned for å få min ulydige tjener på rett vei. Det kan være at du flykter fra meg, Jonas, men jeg vil ikke gi deg opp. Jeg elsker deg fremdeles. Og jeg har kalt deg og utvalgt deg. Du er fremdeles min mann for dette arbeidet."
Jonas prøvde å vitne om Guds kraft til mannskapet ombord i båten, men de trodde ikke på ham, så de kastet ham over bord. I den ytterste timen ba Jonas om nåde til Gud, som sendte en hval som svelget ham.
Etter tre dager og tre netter i hvalens buk gjenopprettet Jonas sitt forhold til Gud gjennom bønn, og ble tilslutt spyttet på land. Da dro han til Ninive for å få folket til å vende seg til Herren.”
Hvem det var som tok livet av hvalen som oppbevarte Jonas, tier bibelhistorien om. For så vidt kan det kanskje ha vært kaptein Ahab som ble litterært verdenskjent etter sin jakt på Moby Dick.
Det er heller ingen fra Sandnes som har fortalt om det ble sunget til arbeidet med å drepe blåhvalen. I så fall kunne jo drapsflokken ha sunget ”Visa om Jonas”:
”Jonas flydde fra Gud, han la ut på det store blå.
Og himmelen samlet seg sort, og havet raste hvitt
mens Jonas sov avskyelig i stormens midt.
Fordypet i sin dom mens Herren lot bølgene slå.
Ja, Jonas flydde fra Gud, han la ut på det store blå.
Hvalen ventet i dypet med tenner som lås og slå
da Jonas bekjente sin skyld, lot seg kaste i havet og sank.
Stormen tok han med seg, så sjøen ble liggende blank.
Fordypet i sin dom mens Herren lot bølgene slå.
Ja, hvalen ventet i dypet med tenner som lås og slå.
I hvalfisken hyllet han Gud for de evige pinsler han så.
Jonas ba ikke om nåde, han ba om ild og is.
Fra hvalens grufulle buk gav han Herren takk og pris.
Fordypet i sin dom mens Herren lot bølgene slå.
Ja, i hvafisken hyllet han Gud for de evige pinsler han så.
Å lære å være takknemlig for dommen jeg måtte få.
At herrens bud skal være tungt, at vi er jord.
Å ta min synd og straff -- å ta imot Herrens ord!
Fordypet i min dom mens Herren lar bølgene slå.
Ja, å lære å være takknemlig for dommen jeg måtte få.”
Også flere andre enn kirkefolket ble akutt angrepet av religiøse tankebaner da de så hvalmonsteret som kjempet mot båten og for sitt liv. Disse mente nemlig å ha hørt at skadeskutte hvaler gjerne søkte mot land for å finne sin død. At denne hvalen var skadeskutt, var det ingen som betvilte.
Gode råd var ikke dyre, men de kostet krefter. For å få has på hvalen, ble ”Mågen” halt til land ved hjelp av mye menneskelig muskelstyrke. Med på slepelasset fulgte dermed også hvalen. Den hang fast i ankerkjettingen til ”Mågen”.
Å være fisk på land, har aldri vært noen spøk, aller minst for fisken. Å være hval på land, skulle også fort vise seg å bli blodig alvor. Kirkegang fikk være kirkegang. I stedet grep folket til det som måtte være for hånden for å ekspedere hvalen over til de evige sjøganger.
En åre ble stukket ned i luftehullet til hvalen for om mulig å få drept den ved hjalp av en hjemmesnekret kvelingsanordning. Det gjorde ikke susen. Selv om noen fikk fatt i økser og slo til med durabelige hogg mot det svære uvesenets ytterste skinn, hjalp heller ikke det.
Hvalen holdt seg i live selv om sjøen etter hvert skiftet farge. Et vittigper bemerket gjentatte ganger at Gandsfjorden burde bytte navn til Rødehavet …
Medisinsk ekspertise mente imidlertid å vite råd der andre utelukkende ante uråd. Distriktslege Johannes Hoffmann levde opp til de eventyr som hadde sikret hans navnefelle en plass i kulturhistorien. Doktoren fant fram til en eksekusjonsmetode som han mente ville være effektiv.
Legen, som for en stakket stund skiftet beite fra menneskemedisin til dyremedisin, foreslo å bruke en ljå eller to. Slike stikkredskaper skulle ikke brukes til å slå hvalen med, men for å stikke hull i den. Hvalen skulle stikkes til døde, var legens muntlige resept.
Havnefogd Ole Svendsen, som formodentlig følte et spesielt ansvar for alt og alle som søkte nødhavn i Sandnes, var ikke sen om å stille en av sine mange longorver til disposisjon for folkets egen hval-henrettelses-flokk. Det ble hogget og hogget, i time etter time, og fjorden viste stadig tydeligere at hvalen i hvert fall ikke hadde vært anemisk.
At offentlige henrettelser også kan være folkelige forlystelser og samle skarer av skuelystne, finnes det mange historiske eksempler på, både fra nyere og eldre tider. Aksjon hval i Sandnes, var ikke noe unntak. Det var ikke bare den lokale skare som strømmet til Tolleistraen for å se hva som skjedde.
Også fra Stavanger kom skuelystne farende med den relativt nye Jærbanen. Det var om den jernbanen at det ble sagt i dens startfase at ”her er intet å kjøre på banen undtagen en kalveskrott til byen og en sildedunk fra byen”.
Nå trakk damplokomotivet en del vogner med siddiser som skulle til Sandnes, ikke for å se kalveskrotter eller sildedunker, men for oppleve synet av en diger hval, nærmest hånddrept av folk med bosted ved Gandsfjordens dyp…
Den som fikk æren av å gi hvalen det definitive dødsstøtet, var sandnesbuen Rasmus Smed. Han hadde en diger sabel som han med stor styrke rente rett inn i hvalen gang etter gang. Til sist måtte hvalen gi tapt for overmakten. Dens levetid i Sandnes var over.
Spørsmålet som lå i luften var: Hva skal nå skje med hvalen?
Det finnes alltid et forretningstalent for hånden. Ifølge det Bertrand Rovik fortalte avisene mange tiår etter hans barndomsopplevelse, var det en stavangermann som kjøpte hvalkadaveret av Elias Røyneberg for 250 kroner. Meningen hans var å stille den ut som en attraksjon på det kommende høstmarkedet.
Det var riktignok ikke plass til hvalen i markensområdet på Holmen, men karen mente at Strømsteinen – som lå i like i nærheten – måtte være velegnet for hvalutstillingen.
Stavangermannen spurte Elias Røyneberg om han kunne påta seg transporten av hvalen til Stavanger med jekten ”Mågen”, men Røyneberg avslo. Han hadde i flere dager ventet på en høvelig bør slik at han kunne sette kurs for østlandsområdet med last. Noen hvalekspedisjon hadde han verken lyst eller tid til.
Når skipsnøden var størst, var gjerne gamle ”Oscar 2” nærmest. Med veterankaptein Tønes Hana på brua, trakk ”Oscar 2” den aller første blåhvalen i byhistorien i tung bølgegang mot Strømsteinen i Stavanger. Det var en tur som tok sin tid. Over seks timer gikk det før hvalen hadde fått sin ankerplass ved Strømsteinen Verv.
Den ble imidlertid verken noen kassa- eller publikumssuksess. Det kostet ti øre å komme inn for å se den, men de fleste valgte å se hvalen gratis fra sjøsiden. Etter hvert gikk også kadaveret i oppløsning og råtnet, slik at Strømsteinen ble en stinkende pøl.
Hvalen ble så stykket opp, og restene av den ble solgt som fôr til bønder på Jæren. Skjelettet ble donert til museet uten noen særlig takk og pris. Den ble i hvert fall ikke notert i museets bokholderiavdeling.
Snipp snapp snute – dermed var også hvalfangsteventyret i Sandnes ute…
Engwall Pahr-Iversen