Det trebygget som Josefinestiftelsen holdt hus i, ble også det permanente hjemmet for ”de små pigebørn”. (Dreyers samlinger)
Noen ektepar lever lykkelig sammen alle sine dager på jorden. Andre ektepar finner først sammen etter at deres dager på jorden er over. Det skjedde med ekteparet Haugvaldstad som vandret på forskjellige veier mens de fortsatt var rette ektefolk, i hvert fall ifølge kirkebokens skrift, men som med ti års mellomrom fant fram til en formodet felles og evig hvile i den samme grav på Lagård gravlund.
Ekteparet etterlot seg ingen barn. Til det var avstanden mellom Haugvaldstad og hans kone, Malene Toresdatter, altfor stor, både åndelig og følelsesmessig. I det jordiske samlivet bodde og vandret de på hver sine steder og stier. Det var ikke et ektepar som andre enn spottegjøker ville omtale med det påpekende utsagnet: ”Se hvor de elsker hinannen”.
Tvert om var de slett ikke glade i hverandre. Heller ikke var de særlig glade for hverandre. Ekteskapet var for så vidt et trist eksempel på at tvangsekteskap slett ikke er av ny og muslimsk opprinnelse. Det skjedde også på de lokale beitemarker, oftest for maktens og ærens skyld.
John Haugvaldstad ble født på Reilstad på Rennesøy, hvor han startet som gårdbruker. Han ble imidlertid snart besatt av en indre trang til å bedrive noe mer og atskillig annet enn jordbruk. Han lengtet etter en rikere anledning til å bedrive ”timelig og åndelig virksomhet”. Han ville så helt andre frø enn korn i sin Herres vingård.
Slike muligheter mente han å kunne finne i Stavanger. Hans visjon var å ”tjene Gud og min neste”, og han ville forkynne slik at ”mennesker ble åndelig frigjorte”. Hans ord fant imidlertid ikke grøderikt jordmonn på hjemmebøen. Hustru Malene ble igjen på sin fedrene gård da Haugvaldstad dro til byen. Hun var eldste datter på gården hvor han var kommet som dreng. Foreldrene hennes mente at å spleise de to, måtte være en nyttig og riktig personalunion. Det ble som foreldrene ville, men ekteskapet fungerte bare i navnet. I gavnet levde de to på mer enn en armlengdes avstand. Det var en evig kuldefront mellom dem.
Til gjengjeld fant Haugvaldstad varme i byen, hvor han straks markerte seg som en mann som var sterkt opptatt av ”de hellige ting”. Han skrev mye, men det var ikke lett å skjønne hva han skrev. Håndskriften ble helst karakterisert som kråketær. Folk flest skjønte imidlertid hva han sa. Det gjorde også byens gategutter, som gjerne løp etter Haugvaldstad og hauket :”Hellig John, hellig John”, uten at det var ment som en kompliment.
John Haugvaldstad var en mann som markerte seg på mange og ulike vis. C. Lous skildrer ham i sin ”Stavangerske Cicerone” på denne måten:
”John Haugvaldstad kom i 1810 til byen for at skjære træsko, men da han i Christiansand fik anledning til at lære at farve, nedsatte han sig her som farver. Da mange folk samlede sig om ham og han ikke kunde sysselsætte dem alle, der bade ham om arbejde, anlagde han efterhaanden et lidet bageri, en klædefabrik og uldspinderi (ved Jorenholmen), en valkemølle, en brisselmølle, foruden at han drev sildesalteri og havde betydelig jordvej.
Ved alt dette satte han mange mennesker i virksomhed og havde i sit brød omtrent 30 tjener i en tid af nær 20 aar. Han var en folkelig mand i ordets fulde betydning og vandt og fortjente ved sit liv en ualmindelig agtelse.
Man skulde neppe, siger missionær Knudsen om ham, naar man saa ham med hans noget bondeagtige hoved og lagde merke til hans sagte stemme og afmaalte gange, tro at han havde saa meget at sige over saa mange sjele – han var nemlig hovedet for haugianerne i byen og dens omegn. Da en enkemadam Børresen havde givet stødet til oprettelse af en stiftelse for pigebørn – den nuværende Josephines stiftelse – maa Haugvaldstad først og fremst nævnes som den, der ved sine store gaver betryggede stiftelsens fremtid.”
I sin selvbiografi, ”Tilbageblik på mit liv”, som John Haugvaldstad skrev i sitt 79. år, året før han døde i 1850, gir han en forklaring på sitt sterke engasjement for de små pikebarn som led vondt. I biografien heter det:
”Ved at komme ud blant folket, saa jeg ofte sørgelige exempler paa at mange forældre ikke opdrar deres barn i tugt og herrens formaning, ja undertiden gikk det endog saa gruelig til, at jeg ikke her formaaer at omtale det. Jeg tenkte ofte paa, hva middel Gud vilde give til at redde de smaa og umyndige, at de kunde ledes til deres og vor frelser som er saa redebon til at mottage dem, og som og var min sjels tilflugt.
Lignende tanker vare ogsaa opstaaende hos flere christeligsinnede her paa stedet, og vi talede mange gange med hverandre om oprettelse av en børneopdragelsesanstalt. Det medførte imidlertid atskillige vanskeligheder, og 3 af oss, besluttet derfor for det første at tage i vore huse nogle av de mest vergeløse børn av alder fra 8 til 10 aar.”
Haugvaldstad – eller Hougvaldstad som han stundom skrev seg – gir ingen nærmere forklaring på hvem de to andre er. Han gir imidlertid ikke opp tanken om en ”børneopdragelsesanstalt”, og etter 3 års forberedende arbeid innbyr han den 27. januar 1834 til stiftelse av ”opdragelsesanstalt for fattige pigebørn”.
Han har fått med seg en rekke lokale navn på innbydelsen, med fogd Schøitz i spissen, og møtet ender med at stiftelsen blir opprettet. Den tar sikte på å huse 8 jenter, og leier seg straks et husvære hos skreddermester Michael Svensen på Blidensol. Stiftelsen inngår en leiekontrakt på tre år, men med muligheter til å si den opp med et halvt års varsel. Den årlige husleien blir satt til 30 speciedaler.
I juni 1834 åpnet stiftelsen med sju pikebarn – den åttende kom først noen måneder senere – og et felles trekk for barna var at de var døtre av fattige enker. De kunne bo på stiftelsen inntil to år etter konfirmasjonen, og de skulle få en viss opplæring i religion, regning og skriving, men aller mest skulle de utdannes til ”deres fremtidige stilling som simple tjenestepiger”.
Stiftelsen med navn etter den svenske dronning Josephine, mottok også kongelig mynt. Årlig fikk den et tilskudd fra det svenske slottet på 25 spd. Bevilgningen var tidsbegrenset til seks år. Så lenge holdt ikke stiftelsen hus på Blidensol. Allerede i 1835 flyttet pikehjemmet til Arneageren, hvor det ble bofast i noen år. Heller ikke den adressen var ideell for hjemmet.
Ideelle boforhold oppsto først da stiftelsen fikk kjøpt en tomt av enkefru Sidsel Marie Møglestad. De lå på Gjeilene ved Breiavatnet, og på den tomta ble det bygget det huset som i dag er kjent som ”Josephine kafe”. Ferdig kostet huset 3011 spd, og det ble finansiert ved salgsinntektene fra eiendommen på Arneageren på 586 spd og en gave fra megler Christopher Lassen i forbindelse med hans hustrus fødselsdag og hans sønns bryllup, på 100 spd. Resten av kjøpesummen ble stående i obligasjoner.
Om denne bygningen har den bergenske barnebokforfatteren Ingeborg von der Lippe Konow – med oppvekst i Stavanger – skrevet dette:
”Like overfor oss lå et stort, gammelt hvitmalt hus med mange vinduer med små ruter. Det var stiftelsen for fattige småpiker. Rundt om stiftelsen var der en forfallen have, hvor det ikke grodde annet enn noen store gamle lindetrær. Og dessuten et eneste stort eldgammelt surepletre. Utenom haven gikk der et høyt hvitmalt plankeverk med to store porter i, en oppe og en nede for enden av haven.
I det borterste av haven lå grisehuset. For de hadde gris på stiftelsen og den grisen ble slaktet til jul for de små stiftelsespiker, så da fikk de grisestek til første juledag.”
Livet på Josefinestiftelsen var ingen dans på roser eller bød på noen gjennomgående fryd i hjemmet. Det var nærmest en arbeidsanstalt hvor det hersket en jernhard disiplin og hvor undervisningen var begrenset til 7,5 timer i uken. Den skjedde om kvelden etter at de hadde tilbrakt hele dagen med hardt arbeid. Det var derfor kanskje ikke så rart at jentene ikke orket å konsentrere seg om undervisningen. De var helst dårlige i skoleveien.
Til gjengjeld var de langt flinkere til å bevege seg taktfast på kirkeveien. Hver søndag marsjerte de to ganger til kirke på lang rekke som om de skulle være en militærtropp. De eldste gikk først i det parvise opptoget. Alle hadde en liten kulørt sirtslue på hodet. Jentene hadde dekket sine halser og skuldre med lite snipptørkle av bomullstøy, men de ellers var iført en mørk verkenskjole og et stort lys forkle. I hendene bar de salmebok og et lommetørkle. De var i sannhet et spesielt søndagssyn i byen.
Det var ikke snakk om at barna fikk leke med andre barn. De skulle holde seg til stiftelsen og oppdras i den rette ånd og sannhet. Målet for undervisningen var å lære elevene opp til å bli "duelige Tjenestepiger”. De skulle holde seg til sin stand i livet. At de skulle velge seg andre sysselsettingsstier, var utenkelig den gang.
For John Haugvaldstad var vel også et liv uten de små josefinene utenkelig. Da han døde, ble det skrevet: ”Neppe noen dag gikk hen uten at han besøkte de små og grunnet på deres beste”.
I den tidligere siterte ”Stavangerske Cicerone” heter det om patriarken:
”Haugvaldstads største glede var å samle stiftelsens barneflokk om seg, for i godvær, å ta seg en tur med dem ut til sin egen gård i Hillevåg. Selv gikk han da, glad som et barn, i spissen for de unge, der fulgte etter par for par, i alminnelighet syngende en eller anden salme.”
Gården i Hillevåg hadde han kjøpt i 1834, og gårdsinntektene ble brukt for å finansiere haugevennenes ulike interesser. Det var også produkter fra gården som ble brukt på Josephinestiftelsen. Hillevågsgården ble et økonomisk fundament for driften av stiftelsen.
Da John Haugvaldstad vandret i byen nyttårsaften 1850, ble han rammet av et hjerneslag. Han ble brakt til hjemmet, men avslo å få noen lege. Han visste at enden for hans tid på jorden var kommet nær. Med ordene ”Nå Gud skje lov,” sovnet han tidlig på kvelden inn i den evige søvn. Haugvaldstads jordiske liv var over.
”Norsk Missionstidende” skrev senere i nekrologen: ”Han skiltes gammel og mett av dage herfra, uten å ha kjent stort til alderdommens sløvhet, og midt i sin aldri hvilende virksomhet.”
Kona til Haugvaldstad døde ti år senere. Etter at hennes bror hadde overtatt familiegården på Rennesøy, flyttet hun til byen og bodde i et hus på Straen som mannen hadde kjøpt til henne. John og Malene klarte ikke å bo under samme tak. For kona ble det tydeligvis altfor mye med all den åndelige virksomhet som John ustanselig bedrev. Til gjengjeld fikk de altså sin evige hvile i en felles grav på Lagård gravlund.
Da testamentet til Haugvaldstad ble opplest, var ikke kona nevnt. Hun protesterte heller ikke på utelatelsen. Det gjorde imidlertid noen som kalte seg hans arvinger, broren og barna til hans avdøde søster. Det ble imidlertid ingen offentlig skittentøyvask som mange fryktet. Et behendig forlik ble inngått ved hjelp av byfogd Christensen. Han hadde en avgjort evne til å forlike flere enn skabhalse i de mange år han regjerte byen.
De protesterende arvingene fikk utbetalt 1000 speciedaler, og frasa seg samtidig retten til å foreta videre juridiske skritt. Resten av boet, som netto utgjorde over 12 600 spd ble fordelt med 300 spd til et legat for fattige enker, mens Haugvaldstads livslange husholderske Guri, fikk en eiendom i Østervåg taksert til 600 spd. Resten av boet på 11 743 spd (inklusiv den eiendommen som senere skulle få navnet Haugvaldstad Minde i Hillevåg) tilfalt Josefinestiftelsen. Han hadde heller ikke glemt den i sin siste vilje.
Haugvaldstad hadde også bestemt at jentene på stiftelsen alltid skulle ha fri adgang til gården i Hillevåg og at de skulle få plukke alle fruktene på ett av epletrærne. De skulle selv få velge hvilket tre de ville ha som sitt.
Engwall Pahr-Iversen