Huset som ble byens prospektkort

I Stavangers historie finnes det ett eksempel på at en ny murbygning ble betraktet som så representativ for byen at den ble avbildet på et prospektkort. Da Handelens Hus ble innviet i 1937, valgte postkortprodusenten Eberhard B. Oppi et bilde av nybygget som motiv fra Stavanger. Åpenbart mente det utenbys fotofirmaet at bygget var vel verd et bilde som kunne spres over det ganske land.

Så fikk det kanskje heller være at stadsingeniør Juell i Stavanger mente at det nye bygget slett ikke var særlig vakkert. I et avisintervju gjorde han det ganske klart at "hvis De vil ha det bent ut, så er første etasje ikke bra, sett fra Brandvakten (dagens Bankplass). Den kjelderetasjen burde vi ha vært spart for…"

 

Stadsingeniøren fikk imidlertid svar på tiltale under innvielsesfesten for bygget den 24. april 1937. De 162 innbudte fikk både nyte en prolog fra forfatteren Arne Espeland og en fornem meny som selvsagt ble presentert på fransk. Den bød på retter som kjøkkensjefen, med formodet påholden penn, hadde kalt for "delices riches – potage financieres – truites bon viveux – poulet roti salade – bombe Mercur".

 

Straks maten var vel fortært, og det var blitt skålt gjentagne ganger for kongen, fedrelandet, byen og regjeringens utsendte representant, handelsminister Madsen, var endelig tiden kommet til at Handelsforeningens faste sekretær, overrettssakfører M. Grude, skulle tale for byggets arkitekt, Eystein Michaelsen. Det var en oppgave han hadde sett fram til.

 

Grude brukte verken mange ord eller minutter, men slo kort og kontant fast at "riktignok er der enkelte som har klaget over at bygningen ikke er så smukk sett fra et bestemt synspunkt – men man kan ikke forlange at en bygning skal ha fire fasader. Bygget er prektig det,” fastslo sekretæradvokaten mens han hevet sitt glass til arkitektens trøst, og selskapets generelle skål.

 

Arkitekt Eystein Michaelsen svarte for sin del at det slett ikke var så lett å bygge noe som helst i Norge, fordi man så sjelden fikk anledning til å overveie tilstrekkelig på forhånd. "Og," – la han til med hevet røst – "det må sies at arbeidernes materielle fremgang ikke er fulgt av en tilsvarende respekt for deres eget og andres arbeid, især for andres…"

 

For ikke å ødelegge feststemningen helt, presiserte imidlertid arkitekten at synspunktene ikke gjaldt spesielt for Stavanger. Tvert imot var han vel fornøyd med det arbeidet som entreprenørfirmaet A. Langeland hadde stått for. Tydeligvis hadde han slitt mer da han tegnet Studentersamfundet i Trondheim.

 

Selv om arkitekten følte at man ikke fikk overveid nok på forhånd, hadde til gjengjeld Stavanger Handelsforening overveid atskillige ganger hvordan den skulle klare å få bygge på den tomten som foreningen i 1915 hadde kjøpt av Klubbselskapet for 120.000 kroner. Å få revet det gamle klubbygget og reist et nytt handelshus, skulle kreve både tid og tålmodighet samt atskillige juridiske ferdigheter og finurligheter.

 

Striden sto i utgangspunktet om veier. Handelsforeningen ga gratis grunn til en ny vei tvers gjennom den gamle Klubbhagen – Klubbgaten – men krevde også å få betalt 100 kroner for hver kvadratalen for et tilliggende område på 145 kvadratalen (ca. 58 kvm) som kommunen ville ha. Pengekravet satte ikke kommunen særlig pris på. Det ble harde forhandlinger som slett ikke var preget av noen vilje til å gi og ta, men utelukkende av en bastant vilje til å ta. Begge parter sto steilt på sine standpunkter inntil kommunen så seg nødt til å akseptere kravet fra foreningen. Det var imidlertid ikke noen fredsrøyk som svevde over forhandlingsbordet da avtalen ble undertegnet. Det var helst ekspropriasjonstrusler som lå i luften. Selv om nok foreningen fryktet at byggeplanene kunne lide en kommunal vanskjebne, samlet den likevel inn 250 000 kroner blant medlemmene, til et byggefond. Den satset sannsynligvis på at tiden ville lege også kommunale forhandlingssår.

 

I 1923 skrev derfor Handelsforeningen ut en lokal arkitektkonkurranse om et Handelens Hus. Den ble ingen suksess. Bare ett av de fire utkastene ble funnet godt nok til å bli presentert for medlemmene. Ingen av de innleverte utkastene nådde imidlertid ut over skissestadiet.

 

Nå var nok heller ikke de tidlige 20-årene den rette tiden til å bygge. Foreningen hadde satt sitt samlede bygge- og driftsfond på 450.000 kroner inn i Stavanger Privatbank as og Stavanger Handels- og Industribank as. Det var ikke banker som man kunne sette noe trygghetsstempel på. Begge søkte om, og ble satt under, offentlig administrasjon. Dermed ble også foreningens fond fastfrosset i en årrekke. Da bankene ga opp kampen for den daglige tilværelsen, hadde det sin pris for Handelsforeningen. Privatbanken ga en dividende på 32,1 prosent, mens Handels- og Industribanken utbetalte 53,5 prosent. Det resulterte i en betydelig reduksjon i foreningens formue.

 

Mot slutten av 20-årene forsøkte foreningen på ny å bygge hus. Det ble kostnadsreknet til 350.000 kroner. Foreningen hadde imidlertid ikke råd til å ha bygget alene. Det ble derfor bestemt at 1. etasje skulle leies ut, mens foreningen skulle benytte seg av toppetasjen.

 

Heller ikke disse byggeplanene ble realisert. Senere er det også blitt hevdet at foreningen egentlig kjøpte en tegning og byggeanmeldte den, utelukkende for å fremprovosere en endelig avklaring på de kommunale reguleringsplanene. Høsten 1929 vedtok Stavanger bystyre å ekspropriere omkring 130 kvm av tomten. Begrunnelsen var at Kongsgaten ble betraktet som hovedgate, og at den derfor minst måtte være 15 meter bred. Det var den nye bygningsloven som stilte slike breddekrav til de gatene som ble definert som hovedgater.

 

Utenfor den tomten som skulle huse Handelens Hus, var Kongsgaten bare elleve meter bred. Hvis foreningens tomt skulle bli spart, var følgelig alternativet å kutte en fire meter bred stripe av Domkirkeparken i 50 meters lengde. På det viset kunne breddekravet til en hovedgate oppfylles, men altså på bekostning av Domkirkeparken.

 

Det ble derfor et tomtevalg som ga seg selv. Stadsarkitekten pekte på at man måtte ta "ufravikelige hensyn til Domkirken og dens omgivelser". Slik ble det også. Nye 130 kvadratmeter av Handelsforeningens tomt ble ekspropriert. Etter lang tids tautrekking ble omsider erstatningsbeløpet fastsatt til 40.000 kroner.

 

For Handelsforeningen skulle imidlertid ekspropriasjonsbeløpet få en langt større verdi enn kroneverdien. Da de gamle byggeplanene ble hentet fram fra skuffen og tørket støvet av, fikk foreningen både lov til å bygge i fire etasjer og til å utnytte tomten maksimalt. Formodentlig var det et slags forsøk på å sette et kommunalt plaster på foreningens mange tomtesår…

 

Stavanger Handelsforening skrev ut en landsomfattende arkitektkonkurranse med tre premier, på henholdsvis 2.500 kroner, 2.000 kroner og 1.500 kroner. Det kom inn 65 utkast, og arkitektfirmaet Carl & Eystein Michaelsen, Oslo, ble kåret til vinnere med utkastet "A.B.C". Bergensarkitekten Munthe Bull tok andre premien med "Muttum in Parvo", mens arkitektfirmaet F. S. Platou i Oslo fikk den tredje æresprisen for sitt utkast "Blink". I tillegg vedtok juryen å kjøpe et utkast av arkitekt Bjørn Tøyen i Oslo for 500 kroner.

 

Det var ingen lokale arkitekter som deltok i konkurransen. Arkitektonisk ble oppgaven vurdert som vanskelig. Dels på grunn av byggets nære naboskap til Domkirken og de krav den stilte, men også fordi de mange og underlige reguleringsinngrepene hadde gjort tomten vanskelig å utnytte. Juryen var imidlertid vel tilfreds med vinnerutkastet.

 

Nå er det relativt sjeldent at et utkast også blir helt identisk med det ferdige bygget. Det skjer endringer og tilpasninger. Av økonomiske grunner ble for eksempel foreningsvirksomheten lagt til 4. etasje, men de øvrige etasjene skulle leies ut. Byggefondet var gjennom årene blitt redusert til 300.000 kroner, men siden foreningen hadde sikret seg det som ble karakterisert som solide leietakere, ble anbudspapirene sendt ut. Grunntanken syntes å være at nå skulle bygget realiseres. Tiden var omsider inne.

 

De tre nederste etasjene ble tatt i bruk i løpet av november 1936, mens den 4., etasjen med festsalen, først sto ferdig til innvielsen i 1937. I første etasje var morgenavisen "Stavangeren" leietaker sammen med et forretningsutsalg for Norsk Hammerverk.

 

I en begeistret reportasje i ”Stavangeren” i midten av november 1936, heter det blant atskillig annet:

"Når man kommer opp den brede, flotte hovedtrapp (vi går opp for å få det beste inntrykk og bruker ikke heisen), da kommer vi inn i den store hall, med en veldig peis og et galleri rundt. Det absolutte midtpunktet er det store relieff over peisen som er utført av Erik Haugland. Fra galleriet går det dører ut til sangværelset, biljardrommet og takterrassen.

På den ene siden av hallen ligger den høist moderne kjøkkenavdeling, garderobe og inngang til festsalen, denne har store vinduer mot øst. På den andre siden av hallen, med vinduer mot Domkirken ligger i rekkefølge fire store saler: Leseværelse med original hjørnepeis hvor det er muret inn original teglstein fra Alexander L. Kiellands teglverk på Malde. Det følges av to klubbrom og et selskapsrom.

Med den nye festsal har foreningen fått et selskapslokale som den kan være stolt av. Den er som hele bygningen, holdt i rette og rene linjer. Salen er 17 meter lang, 9 meter bred og 6,5 meter høy under hvelvet.

Veggene skal kles med grønn fløyel og det buede tak males kremgult. Ved fondveggen blir det en liten tribuneliknende forhøyning, og over denne kommer det store frescomaleriet som Frank Wathne nettopp er begynt på.

Billedets hovedfigur er en stilisert Mercur med høit hevet overflødighetshorn. For hans fot lever det motiver fra byens industri og fylkets næringer. Vi ser Domkirkens silhuett og Valbergtårnet, skipene ved kaien, fabrikkenes skorstener, plogfurene i Jærens jord, fiskerflåten som kommer inn – havet og fjordenes fjell innover i bakgrunnen. En lykkelig ide holder Wathne på å virkeliggjøre her.

I tak-etasjen, ut fra galleriet rundt hallen, ligger det store biljardrom. Her er også utgang til den imponerende takterrassen mot Domkirken. En sommerkveld her oppe, med den vakre utsikt, vil bli en opplagt attraksjon.

Utenom fjerde etasje, har handelsforeningen også en stor festgarderobe i tredje etasje. Og i kjelleren en original kjeglebane med en morsom vindeltrapp som nedgang. Her skal også Wathne dekorere når han kommer så langt. Han vil sikkert gripe den riktige stemningen også her. Kjeglebanen har eget dusjbad og er montert av fagfolk fra Tyskland etter alle kunstens regler.

I kjelleren kan vi ikke unngå å titte på det automatiske oljefyringsanlegg som er det aller nyeste på området. Hit kommer også alt søppel fra bygningen gjennom en spesiell sjakt…”

 

Etter en slik entusiastisk avisrapport var det ikke rart at alle hjerter i Handelsforeningen gledet seg over nybygget, som da var Stavangers største bygg. At Stavanger også fikk 65.000 kroner fra ”Statens automobilfond” for å sette i stand gaten utenfor, gjorde ikke gleden mindre.

 

Det skulle den imidlertid bli ganske snart. Det var vanskelig å få en god økonomi ut av bygget. Allerede i 1938 vedtok for eksempel styret at etter utløpet av ”Stavangerens” 10 år lange leiekontrakt, skulle avisens lokaler bygges om til en restaurant. En liten avis var tydeligvis ingen lukrativ leietaker.

 

Krigen stoppet imidlertid både restaurantplanene og etter hvert også ”Stavangeren”. I stedet ble det tatt i bruk av Reichskomissar, Diensstelle Stavanger. Da freden brøt løs, ble det oppholdssted for de allierte styrkene som landet 10. mai 1945 på Sola. Først i november samme år ble det temmelig ramponerte bygget tilbakelevert Handelsforeningen. Mye av utstyret var stjålet eller ødelagt. Noe ble imidlertid gjenfunnet. For eksempel fant man foreningens biljardbord blant Terbovens etterlatenskaper på Skaugum. Også Terboven hadde åpenbart funnet noe han likte i Handelens Hus.

Engwall Pahr-Iversen