Førstemann på sokkel i Stavanger

Noe har i hvert fall Stavanger til felles med de internasjonale metropoler: Du behøver slett ikke lete særlig lenge, langt mindre bruke noen lykt eller lupe, for å støte på de mange og sterkt påkledte menn som står relativt støtt og stødig på sin sokkel i sentrumsstrøkene. Enten disse monumentale mannsskikkelser er meislet møysommelig ut i granitt eller staselig støpt i brunlig bronse, fremstår de også som budbærere av sin samtids kleskode. Det er svært langt mellom skulpturmenn som ikke er iført en form for frakk.

Det er atskillig lenger mellom de menn som kan observeres sittende på sin sokkel, og enda lenger mellom de menn som har inntatt en slags ettertenksomhetens stilling, der de troner høyt hevet over bakkenivået.

 

I Stavanger finner du for eksempel bare ett tydelig eksempel på denne type ”tankeskulptur”. Til gjengjeld var nettopp denne skulpturen, av en sittende og tydelig svært så ettertenkende mannsfigur, også et bilde av den første mann som fikk sin egen sokkel i Stavanger.

Det dreier seg om Asbjørn Kloster, som grunnla den første totalavholdsforeningen i Norge i Stavanger i 1859, «Stavanger yngre Afholdenhedsforening”, men som også ble den første mann i byen som ikke ble satt på en pidestall, men heller på en sokkel. Det skjedde i 1912.

Nå var det imidlertid ikke uten videre gitt at Kloster skulle sitte på sin sokkel. Da de første tanker om en skulptur av Asbjørn Kloster ble lansert omkring 1906 av tannlege Birkeland, hadde også tannlegen forsøkt seg som billedhogger. Han laget med stor møye et utkast hvor avholdskjempen Asbjørn Kloster sto fram som et nordisk søskenbarn av en gresk sagnhelt, og med solide føtter tråkket i hjel et voldsomt uhyre av en slange. Slangen skulle selvsagt symbolisere selveste brennevinsdjevelen, som her møtte sin absolutte overmann. ”Du må ikke komme her og komme her,” skulle tydeligvis være Klosters klare beskjed til sin livslange motstander.

Det virket imidlertid som om Birkelands forsøk på å skape billedkunst ble en altfor sterk kost selv for Klosters mest trofaste tilhengere. I hvert fall heter det i en ellers velvillig artikkel i ”Stavanger Amtstidende” i januar i 1906, hvor det fastslås – som vanlig, at et slikt monument vil bli en pryd for byen, men hvor det også blir forskremt forkynt – at "den hæslige brendevinsdjævel maa fjærnes, thi den virker mer stødende enn gavnlig.”

Kunstneren, som senere skulle skape en statue av Asbjørn Kloster, Valentin Kielland, var en yngre fetter til Alexander og Kitty Kielland. Valentin vokste opp på Holme-Egenes, i et familiehjem som utvilsomt må få betegnelsen ”pent møblert”.

 

Det er nemlig mye Stavangerhistorie som ligger gjemt i eiendommen på Holme-Egenes. Carl Lous skriver i ”En stavangersk Cicerone” på denne måten om området:

”Holmeegenæs, skraas over for Ledaal, har rimeligvis sit navn av Ørneholmen i Mosevandet. Den tilhører nu Axel Kielland, hvis herlige opdyrkning og beplantning i de senere aar af disse strækninger ikke noksom kan paaskjønnes. Ejendommen er den gamle ”Bosses-myr”, der tilligemed tre andre til Mosevandet stødende løkker, omkring 1790 ejdes av enken efter Gabriel Kirkesebom Kielland, Birgitte Nyerup født Pettersen ”.

 

Carl Lous siterer også dikteren Jens Zetlitz, som har formulert følgende linjer om fruen:

 

”Hun, som den paulinske enke ligner,

med viis fortsættelse av elsktes flid

og Kiellands slægt av navn knap ladhed kjender,

for skjønner dig og disse tid fra tid

og aarligt sysselsætter mange hænder."

 

Jacob Jansen Kiellands datter Margareth, som senere ble gift med Lorentz Anchermann Smith, fikk ved kongelig reskript av 15. juni ”bevilling til de arvemidler som måtte tilfalle henne etter hennes familie, måtte forbli under hennes egenrådighet og bestyrelse, med tiltagen verge”. I den siste delen av livet var hun sterkt plaget av såkalt tungsindighet. Det går også fram av reskripten at ”landstedet Holmeegenæs” var overlatt henne på livstid.

Holme-Egenes ble opprinnelig bygget som lystgård. Gamle kart viser at det lå store låver bak huset der Eiganesveien går i dag.. I 1770 leide de to brødrene Jacob og Gabriel Kielland løkkene 9,10,11 og 12 som dekket området mellom Postveien (nå Eiganesveien) og Mosvatnet.

Jacob bygget et trehus der dagens herregård Ledaal ble bygget senere, mens Gabriel bygget Holme-Egenes. Om sommeren ble det toetasjes huset benyttet til en utstrakt selskapelighet.

I et brev fra 1882 skriver Alexander L. Kielland: ”– Der kan ikke tænkes noget hyggeligere end vor Familie om Sommerene -- på Reise fra Sølyst til Holme-Egenæs i smaa gemytlige Selskaber. Sø og Solskin og Regn og Pianoforte -- jeg har saamænd ikke ladet mig lokke bort fra alt det; jeg maatte bort og længter som en Nar.”

Også Valentin Kielland måtte bort fra byen, men uten at han som fetter Alexander senere ga uttrykk for at han alltid lengtet hjem. Valentin begynte å studere ved Universitetet, men byttet fort bort studentkappen med billedhoggerverktøy hos Mathias Skeibrok før han dro til Paris for å studere ved Ecole Julien. I Paris delte han blant annet bolig med Edvard Munch.

 

Etter studiene jobbet Valentin Kielland i en periode som lærer ved Stavanger Teknisk Aftenskole før han flyttet til Oslo. I hovedstaden startet han sin egen kunstskole med treskjæring og modellering på studieplanen. Valget av nettopp disse fagene hadde en spesiell forhistorie som Gabriel Schancke Hidle skildrer på denne måten i sin bok ”Profiler og paletter”:

”I 1890-årene hadde Valentin Kielland stilt ut et bokskap i Kunstforeningen som skal ha vært en sjelden og eiendommelig affære. Det mest interessante ved skapet er imidlertid hva Kielland skriver til Andreas Aubert om grunnen til at han laget det: Han var kommet på å tvile på all kunst, sier han, den var 3 forfengelighet og humbug. Han harmet seg dessuten over kunstnernes arrogante og selvforgudende holdning. Ved snekkeriene derimot, var det noe ekte, realt og inderlig som tiltalte ham. Men også fabrikkmøblene var ham en torn i øyet, og så våknet tanken om skapet, som en motvekt.”

 

I så måte var han ikke så fjern fra sin forfatterfetter Alexander, som i sin tid formulerte med sin spisse penn at ”det skræmmer folk naar en fyr med blød hat kommer farende med et lærred og siger: der ser du det eneste som duger, og forstaar du ikke det, er du en tosk…”

 

Valentin Kiellands spesielle bokskap finnes for øvrig fortsatt i dag på Kunstindustrimuseet i Oslo, hvor det presenteres på denne måten for de besøkende: ”Titt på et forunderlig skap av Valentin Kielland – kanskje med et spøkelse i?”

Valentin Kielland vendte imidlertid etter hvert tilbake til billedhoggeriet fra bokskapet og dets eventuelle spøkelser. Spesielt arbeidet han mye med medaljonger. Det er formodentlig det arbeidet som er forklaringen på at han også var med i konkurransen om å få lage den medaljen som skulle tildeles vinnerne av Fredsprisen. Det var en pris som Alfred Nobel – i sitt testamente – temmelig overraskende hadde bestemt skulle utdeles av det norske Storting.

På svensk side trengtes det tre forskjellige prismedaljer, alle i gull, til en verdi av 500 kroner. Kungliga Vetenskapsakademien skulle ha en felles medalje til fysikkprisen og kjemiprisen. Karolinska Institutet skulle ha en medalje til prisen i medisin, og Svenska Akademien trengte en litteraturprismedalje.

 

Da modellene til de svenske nobelprismedaljene begynte å ta form, var det tydeligvis ingen i Sverige som tenkte på at også fredsprisvinnerne fortjente en medalje. Til gjengjeld ble det tenkt både lenge og vel i Norge. Det ble etter hvert temmelig klart at en prismedalje som skulle bli utdelt av en nasjonal institusjon, selvsagt også burde bli laget av en nasjonal kunstner.

 

Alt i 1897 hadde det norske storting oppnevnt en Nobelkomité med fem medlemmer. Den besluttet enstemmig å avholde en lukket medaljekonkurranse hvor fire kunstnere ble invitert til å delta: arkitekten Henrik Bull samt malerne Gerhard Munthe, Eilif Peterssen og Erik Werenskiold. I etterhånd virker det temmelig forunderlig at verken noen billedhoggere eller medaljører ble bedt om å delta.

 

Erik Werenskiold takket nei til tilbudet, samtidig som han pekte på forunderligheten i utvalget av kunstnere: "Jeg takker for indbydelsen til at levere udkast til Nobel-medaljen; men for tiden er jeg altfor optaget til at kunne tænke på den. Jeg vil tillade mig at foreslå den ærede komite at indbyde billedhugger Vigeland til at levere udkast, da det jo nærmest er en billedhuggers opgave."

 

Komiteen lyttet tydeligvis til Erik Werenskiold. Den skrev ganske snart til Gustav Vigeland i Paris og ba ham om "at fremkomme med et udkast til et fredens sindbillede som skal anbringes paa den norske Nobelmedalje. Fristen udløber 30te april". Vigeland svarte "at jeg meget gjærne vil indsende Udkast til den omskrevne Medaljes Bagside".

 

Henrik Bull leverte sitt utkast 29. april, samtidig som han erklærte seg villig "til at afstaa sit honorar til fordel for hr. billedhugger Kielland". Det skulle tyde på at Valentin Kielland har spilt en sentral rolle i utarbeidelsen av medaljen. Det nådde imidlertid ikke opp i konkurransen. Det ble Gustav Vigeland som fikk oppdraget.

 

Til gjengjeld fikk Valentin Kielland jobben med å lage skulpturen av Asbjørn Kloster. Selv om statuen ble mottatt med betydelig begeistring i byen, der den tronet utenfor Jernbanens stasjonsbygg mens Klosters ansikt var tankefullt vendt mot Breiavatnet, Domkirken og kanskje hans gamle kombinerte hjem og skolebygning i Hetlandsgaten, var det likevel røster som hevdet at avholdsforkjemperen ikke burde ha sittet med hodet understøttet av en hånd.

 

I en artikkel i Stavanger Aftenblad ble det blant annet påpekt at ”en sittende figur ikke så lett røper sine skavanker som om kunstneren hadde laget den oppreist…” Sånn sett en bekreftelse på en gammel observasjon: I et hvert gledesbeger dryppes det mer enn gjerne atskillige dråper malurt. Den oppgaven er det alltid noen som påtar seg, fortrinnsvis i leserbrevsform.

 

Avdukingen av statuen var for så vidt i en ånd som skulle få en repetisjonseffekt i Stavanger. Magnus Vigrestad var nemlig ikke den første billedhoggeren som opplevde at han ble glemt, da hans statue av Alexander Kielland ble avduket. Det var Valentin Kielland som først opplevde en slik forsmedelse. Da Klosterstatuen ble avduket med mange og store ord, handlet det helst og mest om avholds- og skolemannen Asbjørn Kloster. Kunstnerens innsats ble lite omtalt.

 

Til gjengjeld spilte Valentin Kielland en sentral rolle på den senere festen i Bethania. Redaktør Lars Oftedal talte både lenge – og sikkert vel – om Valentin Kielland og hans kunst. Det var ikke måte på hvilke godord som da ble billedhoggeren til del. Det handlet kanskje om å rette oppatt feilene fra formiddagen.

 

Det skulle imidlertid ikke gå særlig lenge etter godordene før Valentin Kielland byttet beite. Han tumlet seg nemlig lenger og lenger inn i religiøse grublerier. Han var opptatt av en form for mystisisme og skrev blant annet tre bøker som han kalte for ”Evolusjonen – åndens nattlegeme”, ”Kristus og mysteriene” og ”Kristendommens mysterier”. De finnes fortsatt i antikvariater.

 

Etter hvert ble Valentin Kielland også stadig mer betatt og bergtatt av spiritisme. Fortsatt finnes det for eksempel deponert på Universitetsbiblioteket omkring 30 av det han kalte for sine ”occulte journaler”. Valentin Kielland døde i 1944, 78 år gammel. At hans gamle romkamerat fra studieåret i Paris, Edvard Munch, døde samme år, ville formodentlig Valentin Kielland ha sett en spiritistisk sammenheng i.

 

I omkring 50 år fikk statuen av Asbjørn Kloster beholde sin sentral plassering i bybildet og hilse alle jernbanereisende både velkommen og farvel. Da det nye stasjonsbygget ble tatt i bruk i begynnelsen av 1960-årene, måtte imidlertid Asbjørn Kloster begi seg ut på reise. Han ble sendt til Kannik, hvor han også i dag sitter stødig på det området som vel en gang huset en av Stavangers mer fornemme og velfylte vinkjellere.

 

Sånn sett befinner Asbjørn Kloster seg følgelig i ånden til tannlege Birkelands opprinnelige skisse til Kloster-statue. Om ikke Asbjørn Kloster trør på ”brendevinsdjævelen”, så har han i hvert fall satt seg godt til rette på den…

Engwall Pahr-Iversen