Sara Berge var den absolutte frontfiguren på Forsorgskontoret - selv om hun her står som nr. 2 fra høyre. De øvrige er hennes kontorkolleger. (Dreyers samlinger)
Det finnes to Saraer som har sikret seg et ståsted i den lokale historien. Den ene gikk under navnet ”Moster Sara” og drev et lite gjestgiveri på Holmen, hvor hun etter sigende skal ha servert kjøttkaker som skulle være like knallharde som kanonkuler.
Den andre het Sara Berge og drev i en årrekke byens forsorgsvesen. Hun ble av folk flest selv betraktet som like knallhard som en kanonkule. Det var ikke noe kjære mor med Sara Berge. Hun hadde som det en gang ble skrevet, ”makt over de matsmulene som ble de elendige til del”. Eller som ”1.ste Mai” skrev i en harmfylt lederartikkel i slutten av 1931:
”Men det vi atter vil påtale er at Sara Berge misbruker sin maktstilling over mennesker som skjelver for henne, og frykter henne”.
Sara Berge var nemlig sterkt fryktet. Hennes noe biske og gjerne barske utseende innbød heller ikke til nærkontakt. Til noe smilekurs hadde hun nok aldri meldt seg på. Hun begynte på Forsorgskontoret i 1910, da hun var 37 år gammel, og sluttet først i 1939. Hun døde i 1946, og hadde i årene som inspektør ved Forsorgsvesenet, i virkeligheten vært den drivende kraften på kontoret. Det var henne folk forbandt med Forsorgsvesenet..
Stavanger Aftenblad skrev for eksempel i 1927 en reportasje fra ”Forsorgen”, hvor det het om frøken Sara Berge at ”selv kjenner hun hele byen og ganske særlig det som interesser Forsorgsvesenet. Der er hun som et levende leksikon.”
Hun hadde også en helt klar begrunnelse for å begynne i Forsorgsvesenet. Hun følte nemlig arbeidet som et kall. Det var dette forsorgsarbeidet hun skulle gjøre, forsorgsvesenet skulle være hennes arbeidsfelt på jorden. Hun ga for eksempel denne begrunnelse for å søke inspektørjobben:
”Det var mest som en kallelse. Jeg hadde i en rekke år vært ansatt i forretningen hos disponent Birger Pedersen. Så fikk jeg en dag i 1910 se avertert en nyoprettet post som kvinnelige inspektør ved Fattigkontoret. Det slo mig med en gang at dette var noe for mig, at det var en stilling som jeg vilde kunne fylle. Jeg fikk stillingen og er aldri senere kommet til å angre på valget.”
Hun ble virkelig en solid inspektør Snusen som stakk sin nese inn i alle kroker og krær. Hun var som en hauk etter folk som hun mistenkte for å misbruke den lille fattigstøtten. Hun var uavlatelig på farten. Sara Berge var en nitid tjener som blant annet inspiserte kinokøer for å sjekke om noen brukte pengene de mottok, til den slags fornøyelser. Hun sjekket også til stadighet ved Tous utsalg på Holmen om noen av hennes klienter frekventerte forretningen for å få fatt i forbudte forfriskninger.
17. mai var en spesielt travel dag for henne. Sara gikk ikke i tog, men toget omkring for å se hva hennes klienter gjorde og ikke gjorde. Hun hvilte ikke i sin døgnlige jakt på misbrukere av fattigstøtten. Ingen skulle være i tvil om at Storesøster Sara både så, og visste, alt som hendte kontorets kunder.
Selv forklarte hun sin nysgjerrighet på denne måten:
”En må i det hele tatt være om sig for ikke å bli lurt. Mange melder av, straks de har fått arbeid, men en mengde søker best mulig å skjule forholdet. Vi må stadig stå i rapport med bedrifter og kontorer”.
Bakgrunnen for denne kontrollen var at de beløpene som de fattige fikk tildelt, var så små at de verken kunne dø eller leve av dem. De understøttede hadde imidlertid anledning til å tjene noen kroner ekstra, men da skulle de straks rapportere til forsorgen slik at bidragene kunne reduseres i takt med det som de hadde tjent. Det var det ikke alle som gjorde. De kjente nok til stadighet frøken Berges pust i nakken. Hun var på sporet etter dem…
Det ble hevdet at Sara Berge hadde bygget opp et omfattende informasjonssystem, basert på alminnelig angiveri. Hun hadde sine sladrehanker plassert i mange miljøer. Folk skulle bisle på de som mottok støtte fra forsorgen, dersom disse mottakerne tjente noen kroner ekstra. Angiveriopplegget ble gjerne kalt for ”Sara-systemet”, og ble visstnok også kopiert i andre byer. Sara Berge refererte ofte til meldinger som hun hadde fått fra sine angivere. De var nyttige kilder for henne i hennes ustanselige innsats for å titte fattigfolk i deres dårlige kort, og for å løfte på deres dyner. Hun ville vite hva de skjulte.
I et leserbrev i ”1. ste Mai” i 1931 heter det om ”Sara-systemet”: ”Et velutviklet spionsystem som nå drives, pluss et opelsket avindsykt angiveri som florerer blant de understøttede selv”.
For eksempel skulle sjåførene på Frue Meieris biler, som gjerne kjørte skummet melk – ikke helmelk – til utdeling blant de fattigunderstøttedes barn, ha klar ordre om å notere seg ting som kunne være av interesse for inspektør Sara Berge. Å måtte gå på Forsorgen skulle ikke være noen vandring i fryd og glede. Tvert om skulle den kanossagangen oppleves som tidligere fattigforstander Norheim alltid fremholdt: ”Fattigstøtten skulle være krenkende og nedverdigende, rett og slett sårende for mottakeren…”
Sara Berge fortalte i et avskjedsintervju om en ganske spesiell episode:
”Jeg fikk høre om en kone at hun pleide å gå fra fattigkontoret og rett til auksjoner. Ved første anledning passet jeg henne ganske riktig opp i auksjonslokalet og tok fra henne de gjenstandene hun hadde kjøpt – det var mest sølvsaker – og den konen har vi aldri mer sett på kontoret. Slikt glemmer jeg ikke så lett.”
Nå var utvilsomt Sara Berge utstyrt med en god hukommelse. Hun husket sine pappenheimere. I boken ”I den galne tiå…” fortelles det om et par episoder som skal illustrere Sara Berges ”gjøren og laden”, forklare hennes arbeidsmetodikk.
”En pensjonist kom på gråten, då han gjenopplevde ei hending der han kjende seg krenka av hu Sara. Han hadde som nyforlova fått forskudd på den første hyra si. For å glede og overaska jenta si, ba han mor hennar kjøpe ei varm vinterkåpe til henne. Så dro han til sjøs, glad for å ha skaffa noko han visste at kjærasten ikkje hadde råd til å skaffa seg sjølv.
Men foreldrene hennar var sjuke og kom på forsorgen. Ein dag dukka Sara sjølv opp på inspeksjon. Ho opna skapdørene og fann den nykjøpte kåpa. Då var det klart at denne familien ikkje trong støtte. Mora i huset fortalde at kåpa var ei gåve, men det hjelpte ikkje.
I ein annan familie stelte mora til middag. Da dukka Sara uventa opp. Frua steikte vafler den dagen. Sara undra seg over det ho meinte var velstand hos ein forsorgsunderstøtta. Har de råd til vaffelkager, så treng de ikkje støtte, var hennes konklusjon…”
Sara Berge fikk også en maskin oppkalt etter seg innenfor hermetikkindustrien. Det var en type stansemaskin som mangedoblet antall produserte hermetikkbokser på et skift. Mekaniseringen førte i neste omgang til arbeidsledighet. Da var veien aldri lang til Saras kontor for å få litt å leve av. Stansemaskinen gikk bare under navnet ”Sarapresså”.
Nå skal det også understrekes at Sara Berge hadde en vanskelig jobb i en vanskelig tid i en temmelig lutfattig by. Det var mange ledige hender i Stavanger på den første delen av 1900-tallet, og det var få midler til fordeling. Det var hard kamp om de kommunale smulene.
På 1930-tallet het det i en tale fra en konservativ lokalpolitiker at ”nu eksisterer ikke ordet fattigvesen lenger. Det er det store forsorgsvesen i en kommune som nu skal ta seg av alle, som er arbeidsløse, arbeidssky, enten de er fyllefanter eller bare uordentlige individer.”
Politikeren ble fulgt opp av en oberst Morgenstierne som hevdet at det er ”et overordentlig sterkt misbruk ved den måten hvorpå folk har tilsneket seg bidrag fra forsorgsvesenet”, mens borgermester Middelthon mente at ”forsorgsvesenet støttet kreti og pleti”.
Mot dette synet hevdet den senere ordfører Magnus Karlson: ”I folks bevissthet er forsorgsvesenet alt annet enn en tillokkende institusjon. De som søker dit, anses helst som undermålere. Derfor blir også forsorgsvesenets kunder så hensynløst behandlet. De måtte stå i kø ute i gaten fordi politimesteren ikke ville ha dem inne i gårdsrommet…”
Bakgrunnen var at de måtte stå i kø utenfor Forsorgskontoret fra tidlig om morgenen. De sto på utstilling til nærmest spott og spe. Mange ganger ble det også ropt ut fra kontoret: ”I dag har vi ikke penger til utbetaling. Gå hjem og kom igjen i morgen. Kanskje vi har da…”
Da Sara Berge sluttet i jobben i Forsorgsvesenet 1939 etter 29 års arbeid, fikk hun for øvrig kongens fortjenestemedalje i gull for sin solide innsats, og ellers mange gode ord for ”sin varmhjertethet og sin ferme menneskelighet”.
Det ville være galt å si at hun var hatet av fattigfolket, mens elsket av maktens menn. Skjønt det kunne virke slik. Hun holdt nok like fast om pengene i fattigkassen som om de skulle utgjøre hennes egen kontantbeholdning.
Ordene om hennes virksomhet hadde vært ganske annerledes på begynnelsen av 1930-tallet enn de var ved slutten. I 1931 gikk for eksempel ”1.ste Mai” til frontalangrep på henne og all hennes virksomhet. Spesielt rettet bladet sitt sterke skyts mot hennes angiverisystem og kalte henne en ”maktlysten person som rådde med tuseners skjebne”. Hun var ”en ond ånd” som bladet tydeligvis ville fjerne, om ikke fra jordens overflate, så i hvert fall fra forsorgens lokaler på Bergeland.
Sara Berge hadde sine fremste støttespillere i byens øvrige aviser, først og fremst ”Stavangeren” og ”Aftenbladet”. Bladene pekte på at det var viktig å sikre seg mot at forsorgspengene gikk rett til bryggeriet, smughandlerne eller polet. De to avisene var også sikre på at ”1.ste Mai” egentlig bare var ute etter å hente valgstemmer til Arbeiderpartiet fra ”de uverdig fattigunderstøttede”.
Borgermester Bertram C. Middelthon tok også Sara Berge i forsvar. Han karakteriserte henne som ”en av de beste og mest samvittighetsfulle funksjonærene i Stavanger kommune”, mens Arbeiderpartiets frontfigur, dr. Eyvin Dahl, for sin del ikke var et øyeblikk i tvil om at ”det aldri ville bli ordnede forhold på Forsorgen før Sara Berge var fjernet…”
Fattigfolk i Stavanger ble den gang begravd i egne kister. Kistene var billigere enn de andre, og svartmalte. Det ble for øvrig sagt at malingen var så billig og dårlig at kistebærerne pleide å ha servietter i hendene sine når de utførte transportjobben. Var du på forsorgen, var det klar beskjed fra Sara Berge om at kisten skulle være svart. Det var ikke tale om noen hvit utgang fra det mørke livet på jorden.
Boka ”I den galna tiå...” stiller spørsmålet om Sara Berge egentlig var ”et ondt menneske”. Forfatteren gir dette svaret:
”At måten ho gjekk fram på, var vond for dei fleste som blei råka av det sladrerane bar med seg, er heva over tvil. Subjektivt ville ho nok betra kåra til fattige der og då, på lengre sikt ved å minka utgiftene for kommunen, slik det borgerlege synet mykje var. Slik ho handhevde forsorgspolitikken i Stavanger, sparte ho bykassen for titusenvis av kroner. Ein årsak til at ho kunne gjere det, låg i den avskremmande effekten til ”Sara-systemet”, og i det at Stavanger vurderte forsorgssøkarane individuelt heilt opp til 1940. Stavanger var den siste byen i landet som gjekk bort fra det invididuelle systemet og over på standardsatsar.”
I 1937 la en kommunal komité fram et forslag om å omorganisere forsorgen i byen. Leder av komiteen var den senere Stortingspresidenten Gustav Natvig Pedersen, som i innstillingen kom med en svært så forsiktig kritikk av den overaktivitet som Sara Berge hadde bedrevet når det gjaldt å kartlegge eventuelle ekstrainntekter hos de understøttede. Det het i innstillingen at ”folk fristes til å fortie slike små inntekter eller til å avslå jobben fordi de frykter et avdrag i bidraget som gjør at det ikke svarer sig.” Komiteen mente at den nitide påpassing var gal rett og slett fordi alle var tjent med at ingen skulle tape på å påta seg arbeid, om det var aldri så lite.
Da Sara Berge sluttet i jobben i november 1939, flyttet Forsorgsvesenet inn i nye lokaler på Storhaug og fikk flere ansatte. Alt skulle bli så meget bedre. Saras ånd fulgte tydeligvis med på flyttelasset. Forsorgssjefen la ikke skjul på at å ansette flere ville være god økonomi for byen fordi ”da ville kontrollen bli så meget mer effektiv…”
Engwall Pahr-Iversen