Bønnen om godt vær ble ikke hørt

Vil du være sikker på å bli bønnhørt, må du i hvert fall sørge for at anmodningen adresseres til de rette høyere makter. Ellers kan det gå galt.

Da elektrifiseringen av Sørlandsbanen fram til Stavanger skulle markeres med atskillig brask og noe bram i Stavanger den 1. juni i 1956, rettet distriktssjef John Thomseth i NSB en sterkt følt oppfordring til byens befolkning. Han ba "alle som var på talefot med meteorologer, om å be om godt vær" den drøye halvtimen åpningshøytideligheten på jernbanestasjonen skulle vare. Tunge skyer hadde drevet inn over Stavanger i dagene før den store dagen, og Thomseth fryktet for at regndråper skulle ødelegge hans festarrangement.

 

Vurdert med ettertidens øyne, burde nok denne relativt beskjedne bønnen ha vært rettet direkte til værguden, og ikke sendt via hans meteorologiske mellommenn på jorden. Det øste og pøste fra skyene i den halvtimen som kronprinsen og de andre sentrale koryfeene kastet sin friluftsglans over åpningsarrangementet. Hvis bybønnen om godt vær nådde fram til værsenteret i den eventuelle sjuende himmelen, ble den i hvert fall ikke hørt. 

 

Til gjengjeld var både åpningsarrangementet og styrtregnet over straks Domkirkeklokkene forkynte at fredagen hadde nådd sin trettende time. For John Thomseth var det formodentlig en grei liten trøst at han samme dag ble slått til ridder av første klasse av St. Olavs orden for sin jernbaneinnsats. Ingen andre i NSB hadde vært med på så mange åpninger av stambaner.  Da Dovrebanen ble innviet, var han for eksempel lokomotivfører på åpningstoget. Senere representerte Thomseth NSB ved to milepæler i Sørlandsbanens historie, både ved åpningen i Arendal, og senere da banen ble ført fram til Kristiansand.

 

Historien om Sørlandsbanens ferd mot Stavanger er lang og kronglete. Den skal få ligge i ro ved denne anledning, selv om han som er blitt kalt for Sørlandsbanens far, den da 93 år gamle Sigval Bergesen, talte om Indre Stambanes historie og tilblivelse ved åpningsmiddagen på hotel Atlantic. 

 

Bergesen benyttet anledningen til å gjenfortelle historien om den gang han på 1920-tallet hadde tatt med seg Stortingets samferdselskomite på en privat befaring med atskillige biler til Bjerkreim for å vise den ideelle traseen for Sørlandsbanen. Bergesen ville legge banen over Bjerkreim, men det ble Jær-alternativet som seiret, tross bilkortesjen fra hotel Victoria og tilbake. Bergesen måtte nøye seg med en evig ståplass ved Sørlandsbanens endepunkt.   

 

Denne historien skal imidlertid ikke handle om den uendelig lange togmarsjen fram mot bindeleddet mellom Oslo og Stavanger, men om den endelige elektrifiseringen av Sørlandsbanen. Den ble den første stambane i landet som var blitt fullt elektrifisert i tråd med NSBs bastante motto på det midtre 50-tall: "Vekk med dampen".

 

Under krigen, i 1944, ble Sørlandsbanen ført fram til Stavanger, men uten at godtfolk den gang fant grunn til å markere tyskernes nye normalsporbane. I 1950 ble banen elektrifisert mellom Sira og Egersund, men det var først i 1956 at de gamle damplokomotivene ble skiftet ut med elektriske lokomotiv av type EL 2058 med 2800 hestekrefter. Dermed ble det slutt på at togreisende fra Stavanger ble trukket med damplokomotiv til Egersund før den elektriske trekkraften overtok den videre ferd. Den gang var Egersund en livlig stasjon med et langt nok opphold til at reisende kunne innta den daglige porsjon lapskaus i restauranten.

 

Åpningsturen skjedde imidlertid halvannen måneds tid før den kongelige åpning av banen skulle skje. Søndag 16. april 1956 kl. 11.15 startet togfører Markus Torgersen det elektriske lokomotivet som skulle markere en ny jernbaneæra i distriktet. NSB hadde den gang 80 km som toppfart på de elektriske togene, men da terrenget flatet seg ut etter Varhaug stasjon, fant Torgersen tiden inne til å teste lokomotivets fart. Han nådde opp i 110 km i timen, før han måtte slakke av på tempoet. Han hadde fått klar beskjed om at turen til Stavanger skulle ta 70 minutter, verken mer eller mindre.

 

På prøveturen var Torgersen ikke alene i førerhuset. Han hadde fått selskap av hele den lokale jernbaneledelse, som vinket og hilste belevent til de fremmøtte jærbuer, som viftet med flagg langs jernbanelinjen. Tilskuerne var imidlertid ikke like fornøyd med toget som NSBs lokale ledelse syntes å være. Jærbuen mente toget kjørte altfor fort. Tilskuerne rakk ikke å knipse med kasseapparatene da lyntoget for forbi…..

 

Den eneste som ikke hadde anledning til å hilse folk langs jernbanelinjen, var togfører Torgersen. Han hadde mer enn nok med å konsentrere seg om å holde en fast finger på "dødmannsknappen". Slapp han trykket på den tasten, ville toget stoppe etter 70 meter. At Markus Torgersen hadde fått æren av å føre det første toget, var en helt selvsagt sak for alle hans kolleger. Det var han som med iver og entusiasme hadde ledet togførernes omskolering fra damp til elektrisk drift.

 

Nå var det ikke bare godt voksne medmennesker som var på toget under prøveturen. Også en 14-15 år gammel Flekkefjordsgutt hadde fått bli med på ferden. Per Bøgwald var usedvanlig interessert i jernbane og hadde skrevet mange brev til distriktssjefen om ulike sider ved Flekkefjordbanen. I tillegg hadde han et lønnlig håp om å få bli med på åpningsturen. Derfor tok han turen fra Flekkefjord til Egersund, og klarte å få følge med. Det hører med til historien at Per Bøgwalds jernbaneinteresse ikke var av kortvarig karakter. I dag er han ansatt i NSB som togleder i Stavanger…

 

Det var ikke mer enn et par hundre tilskuere som hadde møtt fram på jernbanestasjonen i Stavanger da lokfører Torgersen trakk i bremsene etter vellykket åpningsferd. Toget gled inn på stasjonen nøyaktig etter tidsplanen. Selv om det ikke var noe spesiell festivitas knyttet til prøveturen, hadde den likevel foregått i en helt spesiell aura. Sot fra damplokomotivene hadde lagt seg på kontaktledningene, slik at det "gnistret lystig da strømavtagerne fôr under for første gang". Kontaktledningen ga for øvrig 16 000 volt drivkraft.

 

En halv times tid etter at det første elektrisk drevne toget var kjørt inn på stasjonen, forlot det første ordinære elektrisk drevne toget stasjonen. I løpet av kvelden ble det helst elektriske tog som gikk fra Stavanger jernbanestasjon. Fra 25. april var det helt slutt med bruk av de gamle damplokomotivene. De havnet etter hvert på stallen i Hillevåg, hvor i hvert fall ett skjærepar fant hjulgangen som et velegnet sted for et reir. Også for gamle dampen ble det en ny tid.

 

Elektrifiseringen av Sørlandsbanen representerte også en tidsmessig transportrevolusjon.  Distriktssjef Thomseth fortalte mer enn gjerne hvordan jernbanereisen mellom Stavanger og Oslo foregikk, da han tiltrådte som distriktssjef i 1941. Den gang startet togreisen fra Stavanger ved middagstider, og gikk til Flekkefjord hvor man overnattet. Neste morgen fortsatte turen med buss til Kristiansand kl. 6, hvorfra toget gikk midt på dagen, og nådde fram til Oslo kl. 22.30, i beste fall. I den elektriske alder var reisetiden beregnet til 11 timer.

 

Den store åpningsdagen var fastsatt til den 1. juni 1957. Kong Haakon hadde måttet melde sykdomsforfall, og kronprins Olav hadde derfor tatt på seg generaluniformen for å representere kongehuset. Med seg på åpningsturen hadde han både stortingspresident Oscar Torp, forsvarsminister Nils Handal, samferdselsminister Kollbjørn Varmann og, ikke minst, NSBs mektige generaldirektør, H. E Stokke.

 

Følget reiste fra Oslo sent torsdag kveld, og siden det var kongelige gjester om bord, måtte toget utstyres med to lokomotiver. Det første lokomotivet ble styrt av lokfører Håvard Houen, mens lokfører Østerli hadde oppsynet med det andre. Toget var satt opp med de to lokomotivene, deretter en dekningsvogn – kronprinsens vogn – generaldirektørens vogn – en sittevogn – 5 sovevogner – og en spesialvogn for radio og presse, eller som det ble sagt, en spesialvogn for radioens Torstein Diesen.

 

Da toget kom til Egersund presis kl. 8.20 fredag morgen, ble det koplet til 2 sittevogner for å frakte de mange lokale gjestene med fylkesmann John Norem i spissen de siste milene over Jæren og fram til Stavanger.

 

Over hele sørfylket var det flagging, og skolene hadde gitt elevene fri. I Egersund hadde en mild bris blåst vekk de truende regnskyene og gitt liv i de mange flaggene slik at starten av jernbane-jærferden i hvert fall ble sett på i nåde av værguden. Togføreren fikk i tillegg ordre om å kjøre sakte gjennom de enkelte jærstasjonene, slik at folk flest kunne få et skikkelig syn av toget. Spesielt i Sandnes var det møtt fram mye folk. Den nyoppussede stasjonsbygningen ble karakterisert som makeløs, ikke minst ved at den hadde 5 toaletter som alle var utstyrt med varmt og kaldt vann. Det var ikke noe småtteri på Sandnes.

 

I Stavanger var et område rundt stasjonen sperret av, slik at de 360 innbudte gjestene skulle få både se og høre. Almuen samlet seg utenfor området. Siden værguden slapp løs alt det den hadde på lager av blåst og væte, måtte scenen tildekkes slik at kronprinsen og de andre talerne ikke skulle bli våte. Det var det mange blant tilskuerne som var sterkt misfornøyde med. De var jo kommet for å se kronprinsen, og nå ble han pakket inn på alle sider. Det var tull og tøys, gikk ordene fra mann til mann. At det var blitt laget en inngang for kronprinsen og generaldirektøren, var det ikke like mange som reagerte på. Det var jo tradisjon for et passasjermessig klasseskille på jernbanen….. 

 

 

Over inngangen til jernbanestasjonen var det blitt festet et stort banner som forkynte:

"Vi kommer sent hr Kunsel,

men vi kommer med hvite kull…"

 

Noen trodde banneret var et slags muntert påfunn fra russens side, men tvert om var det distriktssjefen som på denne måten ville vise for all verden at han – temmelig nøyaktig 50 år etter Kiellands død – visste å sitere den gamle mesters ord.

 

Jernbanens Musikkorps innledet festen med en spesialkomponert marsj av jernbanens egen overkonduktør Einar Hillesland før ordfører Tjalve Gjøstein ønsket velkommen. Deretter overrakte NSBs generaldirektør H. E. Stokke banen til samferdselsminister Varmann før kronprins Olav erklærte den for åpnet. Det ble en slags stafett-åpning uten pinne.

 

Deretter toget det kongelige følget til lunsj i Handelsforeningen, hvor det ble servert buljong og smørbrød. For de fleste gjestene var det utelukkende som et lite vorspiel før kveldens kommunale middag på hotell Atlantic. Det var en svært så mannsdominert forsamling. Av de drøye 200 gjestene var det bare fire kvinner.

 

Den som sannsynligvis hadde det bredeste smilet under middagen, var postsjef Otto Fosse. I sin hilsningstale hadde nemlig samferdselsminister Varmann sagt at Stavanger trengte mye mer et nytt posthus enn en ny jernbanestasjon. Nå ble det imidlertid med ordene; de ble ikke fulgt opp med noen bevilgninger, verken til jernbanestasjon eller posthus.

 

Til gengjeld nøt gjestene en nyskrevet vise av Ajax i tillegg til røkelaks med eggerøre, lammesadel og fersken Chantilly med atskillig attåt av både hvitt og rødt. Og som det het i datidens reportasjer: Det var en riktig gemyttlig stemning ved konjakken og sigarene, til festen sluttet da kronprinsen takket for seg ved midnatt.

Redaktør -