Salve Haugland, visekomponerende matematikklærer på Kongsgård.
Et par sørlendinger har satt litterære spor blant Stavangers sangskatter. Den ene, en drømmer og skoleærer, fra Vegusdal, har laget en sang som fortsatt fremføres med en viss entusiasme den 17. mai.
Den andre, en livsglad kristiansander, som foretrakk kneiper og sjapper som skrivestuer, har laget opptil flere, men hvor de fleste vel etter hvert er blitt arkivert i den alminnelige glemmebok.
Det skal handle om Salve Haugland og Th. Haraldstad.
Noen ganger er det all right, andre ganger er det helt all right, skriver Odd Børretzen i en av sine mange muntre visetekster.
Jeg vet ikke om folk flest syntes at det alltid var helt all right, da den milde matematikklæreren på Kongsgård, Salve Haugland, egentlig hadde fått det sånn for seg at han skulle etablere en helt ny industrigren. Han ville satse på produksjon av gravsteiner i stor skala.
Også derfor dro han støtt og stadig til Ryfylkeheiene, hvor han lå med nesen langs bakken for å finne de mest vakre steiner han visste. Han tok dem hjem, samlet seg i lader, polerte og gnikket og gned på steinen. Han nøyde seg ikke bare med egen massasje av steinen. Nei, ekstra utvalgte steiner sendte han til Oslo, til den virkelige ekspertisen, for å få polert. Målet var at de skulle kunne brukes til gravsteiner.
Og en gravstein kan ikke være en hvilken som helst stein. Den måtte være noe helt for seg. Derfor ga aldri den sarte sørlendingen Salve Haugland opp jakten på den ideelle gravsteinen. Han må imidlertid aldri ha funnet den rette. Det må være den enkleste forklaringen på at han aldri kom til å drive noen som helst form for gravstøtte-industri.
Til gjengjeld førte han sans for Ryfylke og Ryfylkes fjell til en sang som fortsatt er blant 17. mai-programmets sanger, ”Rygjafylkets fjell og dype fjord".
Han tok til stadighet turer til Ryfylke, og det ble sagt om han at var venn med og vel bekjent med alle fjell som fantes. Han ble aldri trett av å trakke og trø i Ryfylkeheiene. Muligens ble han såpass grepet av naturens luner at han fikk en fornemmelse av inpirasjonens nakkefeste og skrev ut i litterær begeistring "Rygjafylkets fjell og dype fjord".
Til tonefølge av Olaf Paulus ble den en solid suksess da den første gang ble fremført i Bjergsted. Det var som ordene tok bolig i almuen.
Det skal ha inspirert Salve Haugland til det han mente var hans hovedverk, "Fremtidsfantasier". Det ble aldri utgitt, men ble bevart ut over hans 52-årige liv på denne jord. Hans enke vernet det omfattende manuset med påpasselige fingertupper.
Det var et slags sørlandsk "Draumkved", en nedtegnelse av syner matematikeren hadde hatt, bådre på heieturer og ved sitt Kongsgård-kateter. Han skuer inn i en slags litterær glasskule og ser for eksempel for seg både bilen, den trådløse telegrafen og Sørlandsbanen, atskillige år før noen hadde hittet på den slags formasteligheter.
Han skildret også at Kannik prestegård skulle bli jevnet med jorden, og dét kunne meget vel skjedd. Det er kanskje en skjebnens milde pekefinger at den organisasjonen som mer enn andre har sørget for å vise fram Rygjafylkets fjell og dype fjord, for folk flest, Stavanger Turistforening, i dag holder hus på prestegården.
Heller ikke en lærebok i geometri som han laget, kom ut av skrivebordsskuffen og fant nåde for trykkernes apparat. Til gjengjeld fikk han synbare resultater når han tumlet med snekkerarbeider. Han hadde mange ferdigheter, ikke bare av teoretisk art, men også på det praktiske plan.
Han var ellers opptatt av astronomiske studier. At han kjøpte sitt hus på en høyde ved Stokkaveien, var formodentlig et uttrykk for den astromoniske interessen. Skal du stirre ut i det evig himmelblågrå, må du gjerne komme deg et stykke over havoverflaten.
Om Haugland kunne fabulere og formulere seg skriftlig, var hans musikalske ferdigheter lik null. Formodentlig var han blant dem som ble bedt om å mine under avsynging. Han skal aldri ha klart å holde en tone ut de riktige slag. Elever på Kongsgård har imidlertid gjort oppmerksom på at det fantes en sang han foredro med inderlighet, om ikke med dyktighet. Til gjengjeld gjorde han det hver dag og motbeviste den gamle påstand om at "øvelse gjør mester". Han ble aldri noen mester selv om han utgjød "O, helligånd kom til oss ned" hver eneste skoledag. Det var ingen som ville karakterisere hans sang som utpreget skjønnsang. Aller minst hans hulde viv som mintes med et vemodig smil at "han nok ikke sang den særlig vakkert…"
Om ikke ånden kom ned til han, fikk han den i hvert fall mot slutten av sitt liv. Som Paulus hadde også Salve et spesielt syn som skulle bli skjellsettende. Han hevdet å ha sett den avgrunnen som skilte de medmennesker som var nådd inn dit hvor døden ikke bare var en befrier, men også den vinnende part – fra den dype avgrunn hvor de holdt et helvetes hus, de medmennesker som var dømt til den evige fortapelse.
Synet ble så sterkt at han fulgte oppskriften fra Saulus’ transformasjon til Paulus. Salve Haugaland vendte om. Han steg bort fra den brede sti som førte til Ryfylke, og vandret de siste år av sitt liv langs den smale stien som føre til seierens klokkeklang på den andre siden av menneskenes livsjuv.
På mange vis var Tf. Haraldstad et slags vandrende paradoks i bybildet. Han hadde mild og og bløt sørlandsstemme, samtidig som han var en diger branne med et heller bistert utseende, med betydelig buskvekst over øynene og med en ørnenese klar til verbale hugg. Likevel var han ikke en mann som noen fryktet. Han var tvertom usedvanlig populær i selskapslivet. Hans hjemmebane var kneipene hvor hans rammende rimerier og ordspill ble belønnet med en durabelig slurk. Han hadde nok en øltørst som lå langt over gjennomsnittet, den folkekjære poeten Tf. Haraldstad.
Nå var han ikke poesimaker på heltid, heller ikke bodde han på kneipene. Han hadde en slags halvdagspost som kontormann ved en hermetikkfabrikk, men brukte ellers det meste av sin tid i lystige lag. En av hans viser er kanskje en slags selvbeskriver – lassaromvise kalt:
Drive dank og drikke
Annet gjør jeg ikke
Og til annet ei jeg duer
Saadan som jeg nu er.
Svina vondt i hodet
Spiritus i blodet
Viljeløs og høist elendig
Indom og utvendig…
Visa ble for øvrig trykket i Nordisk Tidende i Brooklyn, noe som forfatteren var vel fornøyd med. Ellers var hans vanligste litterære oppslagssted aviskassene utenfor datidens aviser. De så de siste vers fra Haraldstad og andre av byens rimsmeder, skjønt Haraldstad nok holdt den øverste pallplassen i sin samtid.
Ellers er det vel denne visa som mange minnes:
Stavanger – det er ingen filleby – fallera
Vi ved den har et stort historisk ry –
Med tidens strømning følger alle mand –
og fisken løber på det tørre land.
Haraldstad skrev utallige viser i løpet av sitt liv. De ble imidlertid aldri gitt ut samlet i hans tid. Han nøyde seg med å ha dem sirlig oppskrevet i en kladdebok. Sånn sett hadde han dem alltid for hånden. Senere er flere av visene blitt samlet og gitt ut i bokform.
Haraldstad hadde vel ikke syn på slutten av sitt liv. Han døde i ensomhet på Stavanger sykehus. Bedemann Olsen, som sto for begravelsesarrangementet, fortalte den lille, fremmøtte flokken i Lagårdkapellet at Haraldstad var blitt frelst.
Ifølge dikteren og journalisten Theodor Dahl, som var med og bar Haraldstad til hans siste hvilested, hadde bedemann berettet med betydelig alvor: Nylig sto et dikt av Haraldstad i Stavanger Aftenblad som var blitt sendt fra hans sykeleie. Det viste at Haraldstad har funnet den gode fred. Diktet viser at Haraldstad er hos Gud.
På jorden holdt han seg helst til Kielland i hans redaktørtid i Stavanger Avis. En dag under markedene ble han oppfordret av Kielland til å lage et vers som kunne slås opp på redaksjonsveggen. Det skulle være et morsomt vers som kunne gi folk noe å le av, for eksempel noe om Venstre og Høyre.
Det tok ikke lange tiden før Haraldstad hadde formulert seg ferdig:
Manden ilede frem med grisen
Men den satte seg i mod
Dro han i den, gik den bagud
Saa den mer laa end stod
Fluks utbrød han kjed av spasen
- dit konservative asen
Kielland ville betale han to kroner for verset, som han kunne brukes til vin, men da skal Haraødstad ha svart: Du trenger nok både pengene og vinen sjøl, du, Alexander…
Redaktør -