Fra Stavanger til Monte Carlo

Å bli lagt merke til på bortebane har alltid vært viktig i Stavanger. I hvert fall for godtfolk som har følt et behov for å trekke turister til byen.

En turistmessig lokkelyst lå også i bunnen da Stavanger i midten av januar i 1931 var startsted for det årlige Rally Monte Carlo. For som det het fra stevnets primus motor, den lokale KNA-formannen, dr. Henrik Giertsen: "Jeg lurer meg på hvilken betydning det vil ha for Stavanger som turiststed at Stavanger er startsted for Rally Monte Carlo…"

 

Svar fikk han nok aldri, men det kom i hvert fall rallykjørere. Den første dukket endatil opp 3-4 uker før løpet skulle starte. Monsieur Chiron kjørte fra Paris til Oslo, før han la av gårde til Stavanger for å sjekke veg- og føreforhold. Det ble en strabasiøs studietur. Franskmannen brukte tolv timer til Mandal, hvor han overnattet. Det var speilglatte veier, og da han neste formiddag nådde Sirnes og skulle starte over Tronåsen, sa folk flest: "Du må`kje jørr det. Det går gale på glattå."

 

Chiron og hans kartlesende støttekontakt Escher, visste imidlertid råd. De hadde ikke kjettinger, men de skar greiner som de bandt fast rundt hjulene, og deretter satte de av gårde over Tronåsen med fransk dødsforakt. Greinene skulle gjøre kjettingenes vanlige jobb..

 

Lykken var åpenbart bedre enn forstanden. Duoen kom seg over og ned Tronåsen, men Chiron medga da han kjørte inn i Stavanger på bitte-lille julaften i 1930: "Jeg gled nok ned bakkene uten kontroll, men det var kjekt også. Jeg kommer helt sikkert til å starte fra Stavanger selv om det skulle være 3-4 meter snø…."

 

Nå er det ikke første gang at brageløfter har tidsbegrenset varighet. Da starten skulle gå den 17. og 18. januar 1931, var ikke monsieuren å finne på startplass. I likhet med atskillige andre, nådde han aldri fram over fjellet til Stavanger. Chiron valgte imidlertid å slutte seg til rallyet fra Oslo. Det gjorde han ikke lurt i. Det endte med diskvalifikasjon for den eneste deltakeren som hadde prøvekjørt den første delen av løypa, strekningen fra Stavanger til Oslo.

 

Til starten i Stavanger var det anmeldt 45 biler, men bare 30 møtte fram for å ta fatt på de 3638 kilometerne som skilte Stavanger fra Monte Carlo. Bare ett av startstedene lå  lenger borte fra Monte Carlo enn Stavanger gjorde. De førerne som valgte å starte i Aten, måtte kjøre 3756 km før de var vel framme i Grimaldi-familiens fyrstedømme.

 

Dagen før start var spenningen stor i den lokale arrangementskomiteen. Hvor ble bilene av? Det var tydeligvis atskillige som hadde feilberegnet kjøreforholdene langs den sørlandske hovedvei. 

 

Hollenderen Bon Czn ga opp da han var kommer til Kristiansand, mens østerrikeren Karl Matuschowky måtte overnatte på Søyland på grunn av snøtykke som gjorde at han ikke så noe som helst foran seg. En annen østerriker, Rudolf Kurz, løste transportproblemet på en enkel måte. Han og bilen kom med rutebåten "Sandnæs" fra Oslo.

I løpet av torsdagskvelden var imidlertid de fleste av de 30 bilene fra 10 land på plass.  Samtlige sjåfører hadde et håp blinkende i det fjerne: De ville gjerne vinne førstepremien på 50 000 francs. Selv hadde de også satset atskillig. For å være med i løpet hadde de måttet tegne en bil- og ansvarsforsikring på 300 000 francs.

 

Sjåføren var imidlertid ikke alene i bilen. En av de norske deltakerne, Aage Hjersing, hadde med seg tre passasjerer. Dessuten var han den eneste som hadde installert radio i bilen.  Konkurrentene fryktet at det ville gi han en fordel: Han kunne jo høre på radioen hvordan vær- og vegforholdene var nedover i Europa. Resten av deltakerne måtte nøye seg med den muligheten de hadde hver gang de kom til en by: De kunne ta med seg en lokal vegviser.

 

Med atskillig interesse studerte folk flest de sterkt forskjellige rallybilene som var parkert i nabolaget til Victoria hotell. Den minste bilen tilhørte franskmannen de Thuisy og var av merket "Rally". Den var knallgul, og det het at "det var ikke en bil som man steg inn i, men som man steg ned i". Folk undret seg hvordan det ville gå med sjåføren i fall snøen skulle lave ned. Bilen var åpen. 

 

Den største bilen var nærmest som en buss, en "Graham Paige", og ble kjørt av hollenderen van Eijks. Han hadde vunnet Monte Carlo-løpet i 1929, men fryktet at bilen egentlig ville være altfor stor for veiene til Oslo. Han regnet med å komme dårlig ut i starten fordi han antok at han ikke ville klare å holde en høyere gjennomsnittsfart enn 30 km. Det gjorde han heller ikke. 

 

Van Eijks brukte 19,15 timer fram til Oslo. Det var halvannen time over idealtiden i hans klasse. For de minste bilene var idealtiden til Oslo 18.53, mens den for de største var 17.42. I denne tiden var lagt en 1 times venting på ferja mellom Stathelle og Brevik. Skillet mellom det som ble kalt for "små" og "store" biler lå på en motorstørrelse på 1100 kubikkcentimeter.

 

Fredag 17. januar var en kald og blåsende dag. Det var snø i luften, men likevel var området rundt startstedet, Jernbaneveien omtrent hvor inngangen til dagens Seven-Eleven er, smekkfullt av folk. De ventet på at doktor Giertsen skulle sende deltakerne av gårde.

 

Før han gjorde det, hadde han servert dem en solid tre-retters lunsj på Sola Strandhotell, hvor han selv hadde talt både på engelsk, tysk og fransk foruten norsk. Riktignok var det den samme tale han holdt alle fire gangene. Den nylig gjenvalgte ordføreren i Stavanger, Smedsrud, nøyde seg med å tale på engelsk. Begge to slo imidlertid noen durabelige slag for Stavanger som turiststed: "Kom bare tilbake på en annen årstid", oppfordret de deltakerne og skålte for den suksessen de allerede følte seg sikre på...

 

Presis klokken 16.05 startet førstemann, tyskeren Hartwig Call, i en DKW, og han ble etterfulgt av en fransk madame, D. Jeanne, som optimistisk satte av gårde i sin "Rosengart". Folk jublet så høyt at det var bare de nærmeste som kunne høre kjettingens klapring idet bilene humpet av gårde på brosteinene.

 

Siste mann forlot startplassen først neste morgen kl. 7.30 til dr. Giertsens bemerkning: "Je suis fini".  De morgenstartende førerne var ikke heldige med været. I løpet av natten var det begynt å snø. Heller ikke hadde alle studert løypa like godt. Engelskmannen Donald Healey var den første som startet om morgenen. Klokken 5 ruset han sin kjempestore "Invicta" på nærmere 4500 kcm og bega seg i veg.

 

Rett etter starten stoppet han bilen, spratt ut og ropte med høy røst: "Hvor kjører jeg nå? Til venstre eller høyre?" "Til høyre", ble det svart, og Healey adlød til de snaue 100 morgen-tilskuernes skadefro latter.

 

Det ble imidlertid Healey som lo sist, og derfor best. Han vant like godt hele Rally Monte Carlo. Da var det mange i Stavanger som var leie seg for at de ikke hadde fått studere bilen hans nærmere. Han dukket nemlig opp i Stavanger først sent på fredagskvelden, og det var kanskje grunnen til at han ikke hadde fått orientert seg tilstrekkelig på startstedet. Healey brukte over 22 timer til Oslo, men deretter var det hans "lange bil med de underlige rørene langs sidene" som dominerte rallyet.

 

Den virkelig store kvinne- og manndomsprøven på veien mot Oslo var ferden over Tronåsen.  Det var imidlertid det eneste stedet under løypa som var helt fritt for is. Overingeniør Riis hadde beordret 50 mann til å hakke riller i isen på tvers av vegbanen og fylle dem med grus. Det ble sagt at det dermed skulle være som å kjøre på et sommerføre. Likevel var det ikke mange av sjåførene som kom seg opp på tradisjonelt vis.

 

Det var tettpakket av folk langs veien, og de fikk oppleve mange forunderlige måter å erobre Tronåsen på. Bare to av de minste bilene kom for eksempel over Tronåsen på den måten som man vanligvis kjører en bil på. I etterkant var det mange av tilskuerne som undret seg over hvor dyktige sjåfører de egentlig var, disse rallydeltakerne. Som en bemerket: ”Ska me bare  la disse her utlendingane få rasa langs vegene våre…?”

 

Madame D. Jeanne rygget for eksempel opp etter den første svingen, mens tyskeren Max Rudat ble trukket opp bakkene i et langt slepetau av 20 muskelsterke menn. En annen tysker ble skjøvet opp de aller siste bakkene. For den først startende, Hartwig Call, gikk det aldeles i totlevase i begynnelsen av Tronåsen. Han måtte slepes opp av en stor lastebil da han blokkerte veien for de andre.

 

Med tid og atskillige stunder kom imidlertid alle bilene over Tronåsen, men ikke alle nådde fram til Oslo. Av de 30 som startet fra Stavanger, kom 28 til Oslo. En kar kjørte rett inn i en stabbestein i Lyngdal og ødela gearet, mens en annen fant ut at nok var mer enn nok da han kom til Vestfold. Han ga opp.

 

Det var en dansk bilist som kjørte hurtigst fra Stavanger til Oslo. Herr Hansen, som han ble titulert, brukte 15.23 timer og holdt en gjennomsnittsfart på drøye 42 km i timen. Han kom imidlertid aldri fram til Monaco. Det gjorde til gjengjeld 20 av de 30 som startet i Stavanger. Det var ingen andre startsteder som hadde så mange fullførende deltakere.

 

Og hva mye mer var: De tre beste både i minste og største klasse hadde startet fra Stavanger. I den minste klassen var det engelskmannen Leverett som vant foran de Lavalett og madame D. Jeanne, begge fra Frankrike, mens engelske Donald Healey vant den største klassen og totalt, uhyre knepent foran franskmannen Wimille. De norske deltakere var svært jevne, og de havnet til slutt på 8, 9. og 10. plass.

 

Dermed var Rally Monte Carlo 1931 over, og alle lokale hjerter gledet seg, bortsett fra kanskje spottegjøken "jr." som i Stavanger Aftenbad skrev:

"Hva er det vel som gjør

 at vi er så ettertraktet

Vi har ei merket før at

 Stavanger var så aktet.

I Times og Le Journal man

nu råder motorister

at til Monaco skal man

la veien gå om Lister

hvis man vil løpet vinne".

Redaktør -