I disse få linjene skal det handle om en kvinne som het Solveig Bergslien; ukjent for de fleste, men vel kjent av dem som visste hvem hun var, hva hun stod for og hva hun kom til å bety i sin samtid. For de aller fleste er hun glemt, men på Egenes kirkegård i Stavanger står hennes gravstøtte med et relieff av hennes ansikt og like innenfor Politihuset i siddisbyen står det også et relieff. En gate i Stavanger bærer hennes navn.
Han satte mot i dem og tok farvel
Apostlenes gjerninger 20,1
Kort fortalt er historien om Solveig Bergslien slik: Hun var speiderleder i Stavanger og kom i 1941 med i det illegale arbeidet, men ble oppdaget og tok sitt eget liv natten mellom 24. og 25. november 1943. Hun ble tilsatt ved Kriminalavdelingen ved Stavanger politikammer 1. mars 1943 som sekretær og stenograf, og drev omtrent fra samme dato et rapporteringsarbeid til den lokale hjemmefront om hva som skjedde i nazipolitiet. Hun satt svært sentralt plassert og hadde innblikk i mye.
Dette var en farlig situasjon, men Solveig Bergslien hadde en urokkelig fedrelandskjærlighet hvor hun drev et dobbeltspill bare de inneste i den indre krets visste om. Hun var en lys og frisk kvinneskikkelse som det stod respekt av i alle kretser, og ingen trodde at hun arbeidet aktivt mot både norske og tyske nazister. Hun var også medlem av den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU; på sin måte den hemmeligste av dem alle.
I oktober 1943 ble hun uten forvarsel hentet av Gestapo og kjørt til kjelleren i Egenesveien 17. Hun var i forhør hele tiden; den 24. november i hele ti timer. Denne kvelden fikk hun sagt til en medfange: ”Jeg røper ingen, da dør jeg heller!”
Den natten hengte Solveig Bergslien seg i kjellercellen. Om morgen den 25. november fant Gestapo henne død. Et ungt hjerte fullt av fedrelands- og nestekjærlighet hadde sluttet å slå, og norsk politi hadde mistet en av sine dyktigste kvinner.
Da hun ble gravlagt nektet Gestapo folk i Stavanger å delta i begravelsen, men historien forteller at 400 mennesker fulgte henne til hennes siste hvilested og trosset på den åten tyskernes forbud. På Solveig Bergsliens bauta står det ”Hun døde for sitt land”.
Jeg skulle ønske at det i bibelverset fra Apostlenes gjerninger hadde stått:
”Hun satte mot i dem og tok farvel”. Men det spiller egentlig ingen rolle. Var det noe Solveig Bergslien gjorde, var det å sette mot i sine venner og kolleger til å fortsette kampen for et fritt og selvstendig Norge.
Solveig Bergsliens liv var ungt, men nyttig. Hun var en sjelden inspirator i frihetskampen, og ble av Stavanger Aftenblad omtalt som ”en ener i det illegale arbeid”.
I Stavangers krigshistorie lyser Solveig Bergsliens navn med gullbokstaver. Hennes liv var i kjærlighet og hennes siste handling var en kjærlighetsgjerning. I dag har hun et vakkert minne på Egenes kirkegård som i sommerhalvåret bugner av sesongens blomster.
Solveig satte mot og sa farvel.
Jørn-Kr. Jørgensen