Når omsorgssvikt først har skjedd, er det samfunnets ansvar å gi barn som er blitt sviktet, de beste mulighetene for å klare seg i hverdagen.
Omsorgssvikt er et ord som bærer med seg en stille tragedie, skjult bak fasader og lukkede dører. Det handler om barn som vokser opp uten den tryggheten, kjærligheten og stabiliteten de trenger for å utvikle seg. Mens vi som samfunn ofte diskuterer de store, synlige utfordringene vi står overfor, er omsorgssvikt en av de mest smertefulle og neglisjerte krisene vi har i våre hjem. Det er et tema som krever både oppmerksomhet og handling.
Omsorgssvikt kan ta mange former – fra fysisk og psykisk mishandling til emosjonell forsømmelse. Uansett hvilken form det tar, er konsekvensene ofte de samme: barn som føler seg alene, usynlige og uelsket. Barndommen blir preget av angst, frykt og utrygghet. Dette kan føre til alvorlige langsiktige konsekvenser, både fysisk og mentalt. Mange barn som har blitt utsatt for omsorgssvikt, utvikler psykiske helseproblemer som angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse. I tillegg kan de slite med å knytte sunne relasjoner til andre mennesker, noe som påvirker deres evne til å fungere som voksne.
Samfunnet spiller en avgjørende rolle i å beskytte barn fra omsorgssvikt. Dette ansvaret faller ikke kun på de umiddelbare omsorgspersonene, men også på institusjoner og individer i alle samfunnslag – fra lærere, helsearbeidere og naboer til myndigheter og politiske beslutningstakere. Det er vårt felles ansvar å sikre at barn vokser opp i trygge og kjærlige omgivelser.
For det første er forebygging essensielt. Mange tilfeller av omsorgssvikt kan spores tilbake til sosiale og økonomiske forhold som arbeidsledighet, fattigdom, rusmisbruk og psykisk sykdom. Samfunnet må derfor investere i forebyggende tiltak.
Men kanskje vel så viktig er det å øke bevisstheten rundt hva omsorgssvikt er, og hvilke tegn vi som samfunn må se etter. Lærere, barnehageansatte og helsesykepleiere er ofte i en unik posisjon til å oppdage tegn på omsorgssvikt. Disse profesjonene må være utstyrt med tilstrekkelig opplæring og ressurser for å kunne håndtere slike situasjoner. I tillegg må de ha klare retningslinjer for hvordan de kan gripe inn tidlig, før skadene blir for store. Å melde fra om mistanke om omsorgssvikt er både en juridisk og moralsk plikt, men det krever også støtte fra samfunnet for å sikre at alle involverte har tillit til systemet.
Når omsorgssvikt først har skjedd, er det samfunnets ansvar å gi barn som er blitt sviktet, de beste mulighetene for å klare seg i hverdagen. Dette krever langsiktig oppfølging, ofte gjennom barnevernet, psykologiske tjenester og spesialiserte programmer som tar sikte på å gjenoppbygge tillit og gi barnet den emosjonelle støtten de har blitt frarøvet.
I tillegg må vi sikre at overgangen fra omsorgssviktet barndom til voksenlivet håndteres på en god måte. Mange unge voksne som har vokst opp med omsorgssvikt, sliter med å finne fotfeste i voksenlivet, og risikerer å falle utenfor både utdanning og arbeidsliv. Her må vi sørge for at det finnes langsiktige oppfølgingstilbud som gir dem muligheten til å lykkes.
Å leve under en dyne
For der er det så trygt
Å omsluttes bak på ryggen
Brette dynen under bena
Pakke seg selv inn i fronten
Lage seg selv til en pakke
Som ikke vil pakkes opp
Vil bare ligge der
Som i mors liv
Beskyttet
Vil ikke ut
Ikke bank på
Ikke forstyrr
Det er medisin å sove
Jeg tar medisin for å sove
La meg være i fred
Jeg er på vei tilbake
Vil du jeg skal være moren din, så kan du være barnet
Ja takk, gjerne
Da sier vi det
Kom barn, nå skal vi på ferie
Jeg er tross alt ni år
Det er lett å være voksen
Samle flokken, holde øye med alle
Da kan man ikke sove
(Fra diktsamlingen «Stor ulv, blødende sår», Sølvi Marie Pedersen, Lyrikkforlaget 2023)
Gert Olsen