Vi må lære oss å se forbi våre egne små bekymringer og virkelig lytte til de unge rundt oss.
I en verden der alle ser ut til å være oppslukt av sine egne liv, kan det være vanskelig å bli hørt. Spesielt når man bærer på en tung hemmelighet som truer med å knuse ens indre. For mange unge som har opplevd overgrep, blir kampen for å bli hørt like tung som selve overgrepet.
Forestill deg en ung jente som bærer på en smerte så dyp at den truer med å sluke henne hel. Hun forsøker desperat å fortelle om det som har skjedd, men møter bare døve ører og travle liv. Moren er for opptatt med sitt nye kjærlighetsliv, faren stresser med sin nye familie, og læreren har alltid noe annet som haster mer.
I denne hverdagen av selvopptatthet og overfladiskhet, blir jentas rop om hjelp redusert til en hvisken ingen hører. Hun føler seg usynlig, ubetydelig, som om hennes smerte ikke er viktig nok til å fortjene andres oppmerksomhet. Hver avvisning, hver gang noen er «for opptatt» til å lytte, er som et nytt overgrep - en bekreftelse på at hennes opplevelser ikke betyr noe.
Men hva skjer med et ungt sinn som bærer på slike erfaringer alene? Traume som ikke blir anerkjent eller behandlet, vokser seg større i stillheten. Det kan føre til selvforakt, depresjon, og i verste fall, tanker om at livet ikke er verdt å leve. Samfunnet mister en stemme, et potensial, en fremtid.
Det er på tide at vi som samfunn våkner opp og innser vårt ansvar. Vi må lære oss å se forbi våre egne små bekymringer og virkelig lytte til de unge rundt oss. Å ta seg tid til å høre, til å være til stede, kan være forskjellen mellom liv og død for noen som bærer på en tung hemmelighet.
La oss skape en kultur der vi setter pris på åpenhet og ærlighet, der vi gir rom for de vanskelige samtalene. For det er ofte i de øyeblikkene vi tror vi ikke har tid, at noen trenger oss mest. Og hvem vet - kanskje er det nettopp din oppmerksomhet som kan redde et ungt liv fra mørket.
Storesøster
Jeg forsøkte å fortelle det til mamma
Men hun hørte slett ikke etter
Hun hadde installert Tinder på mobilen
og fikk match med en fjern fetter
Det var skikkelig ekkelt
og jeg snakket ikke mer med henne
Jeg forsøkte å fortelle det til pappa
Men han hadde det travelt, måtte jeg forstå
Kjæresten hans hadde straks termin
han måtte kjøpe en ekstra amme-behå
Det var skikkelig ekkelt
og jeg snakket ikke mer med ham
Jeg forsøkte å fortelle det til læreren min
Men hun hadde ikke anledning
Hun skulle ha inspeksjon i lunsjen
og måtte skifte sokker, sko og bekledning
Det var skikkelig ekkelt
og jeg snakket ikke mer med henne
Jeg forsøkte å fortelle det til storesøstera mi
Men det var tungt, for vi har alltid kranglet mer enn ledd
Hun satte seg likevel ned og lyttet. Deretter
pakka hun meg inn i et varmt, mykt pledd
og sa at det han hadde gjort var skikkelig ekkelt
Og vi skulle snakke mer med politiet
(Fra boken «Mørketid og måneskinn, Sissel Fagerheim, Lyrikkforlaget 2023)
Gert Olsen