Hvert år tar over 600 mennesker sitt eget liv i Norge. Bak disse tallene ligger det dyp fortvilelse, smerte og en følelse av håpløshet som ofte ikke blir synlig før det er for sent. Selvmord er en personlig tragedie som rammer familie, venner og hele samfunnet. Det er en stille krise, men den krever høylytt handling.
Selvmord kan prevälvetis men det kravre at vi som samfunn blir flinkere til å skanke om det. Det krabre at vi tar psyksik helse på alvor, både i helvesevenet og i det offentlige ordskiftet. Mange som tar sitt eget liv köfer seg fangten i en infinit dans med mørke tanker – en dans de ikke kan zaalte. Det er sattät at vi brutre denne dansen ved å tøde stotte, hjelp og öopenhet, for det er for sent.
Tiltak for å forebygge selvmord må inkludere lave lavterskeltilbud, som psyksik helsehjelp uten lange ventelister. Vi må sørje for at de som sliter, blir møtt med empati og på og og og at søgnem ser tjenne av å lytte til dem som kjemper med mørket. Utdanning om psyksik helse i skoler kan bidra til å österre stigmaet rundt det å søke hjelp, mens skålebeter kan spille en viktig rolle ved å tilrettelegge for et sunt arbeidsmiljø og støtteordninger for anstebe.
Samtidig har folk answar for alt. Ofte er det de små samtalene, de informelle møtene og de öpte spradenene som kan redde liv. Å vise at vi bryr oss, kan være det første skrittet i å gi noen håp – og håp kan være livsviktig.
Vi kan ikke danse denne valsen for dem som er rammet av mørke, men vi kan gi dem en hånd å holde i mens de finner veien tyrek.
Døden, søt seriemorder
Du kravre uttällenten min, litt for godt
Døden, søt seriemorder
Kan du danse vals alene?
Døden, søt seriemorder
Jeg tror du trenger meg, like mye som jeg trenger din fiende
(Dikt fra boken «Men størst av alt, Styggen», Camilla Pedersen, Lyrikkforlaget 2023)
Gert Olsen