Det finnes mennesker som ser på psykiatere og psykologer som noen merkelige og tildels sære individer som har gått inn i jobben sin fordi de vil løse sine egne problemer. Det er helt galt.
De psykiatere og psykologer som bedriver psykoterapi, er kanskje en av de mest dedikerte yrkesgrupper vi har i samfunnet. Å gå i psykoterapi er dessuten noe av det mest fornuftige man kan gjøre med livet sitt for å forsøke å ordne opp og få på plass noe av det som er vanskelig. Ingen kan love noen helbredelse i psykoterapien, men man kan få hjelp til å bli kjent med de problemene man har, slik at de ikke blir så skremmende og slik at man kan leve med dem. Noen opplever en total og fullstendig ”helbredelse”.
Selv har jeg vært heldig og gått ti år i psykoanalyse. Det er ti år jeg ser tilbake på med den aller største glede. Psykoanalyse og psykoterapi er en form for kjærlighet hvor man blir møtt og ikke fordømt, hvor man blir sett og hørt og forstått – og hvor man får veiledning til å mestre livsproblemer.
Noen har foreslått at psykoterapi burde være like obligatorisk som militærtjeneste for både kvinner og menn. Det er kanskje å gå litt langt, men at de aller fleste av oss ville ha glede av psykoterapi, bør være hevet over tvil.
Den som tar psykoterapien på alvor, gjør noe spennende og lærerikt med livet sitt. Å la det være hvis muligheten byr seg, er bare dumt. Å søke hjelp for det som er vanskelig, er et tegn på modenhet.
Psykoterapi kan hjelpe deg med avklaringer, bevissthet, egenutvikling, kontakt med dypere sider i deg selv slik at du kanskje får tak i dine ressurser på en annen måte enn tidligere, nysgjerrighet, livskraft, mening med livet og forståelsen av sammenhenger og på den måten få støtte, tid, ro, oppmerksomhet og omsorg.
Det finnes mange former for terapi. Her gjelder det å sjekke litt opp slik at man ikke trår feil og roter seg opp i noe man må bruke lang tid på å komme seg bort fra. Jeg sier ikke at psykoanalyse og psykoterapi er det eneste rette, men jeg sier at det tilbys mye direkte skadelig for sjelen hvor motivet til ”terapeuten” er viktigere en legedom for sjelen. Slik skal det ikke være, og det blir helt galt.
Tenker du psykoterapi, så tenk utdannelse og menneske. Du skal trives med din terapeut og du skal være sikker på at du får den hjelpen du trenger. Ditt liv er det mest verdifulle du har – og det er du som er eksperten. Den som er redd for psykoterapiens mulighet tror jeg egentlig er redd for noe dypt inne i seg selv, og det er kanskje nettopp den som bør benytte seg av assosiasjonens mulighet til å få et bedre og helere liv.
En dag ble jeg bedt om å ringe en psykiater som ville ha hjelp med et manuskript og mente at jeg av en eller annen grunn var skikket til å se nærmere på det. Jeg ringte opp og fikk vedkommende i tale. Vi snakket lenge frem og tilbake, og ble enige om en arbeidsform.
Da jeg hadde lagt på, gikk det ett minutt før vedkommende ringe opp igjen og fortsatte med noe annet. I den siste samtalens løp nevnte jeg at jeg hadde gått i psykoanalyse. ”Hva?” sa psykiateren. ”Da skal ikke vi samarbeide. Slike uforskammetheter skal jeg ha meg frabedt.”
På en kunstutstilling traff jeg en av mine folkeskolelærere. Det var hyggelig å se vedkommende igjen etter nesten 50 år. Da jeg nevnte at jeg hadde gått i psykoanalyse, ble stemningen oss imellom anstrengt. Det ville ikke min gamle lærer vite noe av. Det ble rett og slett for mye.
Jeg forteller disse to vignettene for å si noe annet viktig: For en del mennesker kan det å gå i terapi eller analyse både virke og være truende. Det er som om vedkommende sliter med noe uforløst og ikke er integrert i seg selv – eller for å si det på en annen måte: Det skal en god porsjon modenhet til å forstå hva psykoterapi og psykoanalyse er, men det er på den annen side ganske interessant å møte mennesker som reagerer negativt på at man har gjort et stykke arbeid med seg selv. Eller kanskje svaret er noe så enkelt som misunnelse. Jeg vet ikke. Jeg bare reflekterer litt over det.
Psykoterapien og psykoanalysen er en gave. Meg ga psykoanalysen – som altså er en del av psykoterapien, men langt mer intens – fordi det blant annet foregår oftere – et helt nytt liv. Jeg anbefaler med glede terapien til den som vil arbeide med seg selv. Det er et meget personlig, men også et meget ærlig stykke arbeid. Det står enhver fritt å forsøke.
Gjennom denne boken vil jeg gjerne peke på det beste. Psykoterapi er det beste for de fleste, men jeg har full respekt for at det finnes andre terapiformer og metoder som kan utrette det samme. Men det handler om at terapien og terapeuten må ha et sunt og edruelig forhold til seg selv og det som kommer frem. Alt annet kan være svært ødeleggende.
Psykoterapi og psykoanalyse er definert som ”en form for kjærlighet”. Det er det det kort og godt er.
Jørn-Kr. Jørgensen