Den historien som her skal fortelles, er gammel. Jeg vet ikke hvor jeg har den fra, men den tåler å bli gjentatt en gang til. Den er ikke min egen, men den handler noe om å leve i nuet – om øyeblikkets kunst – og om å bruke og leve livet.
Historien er som følger: ”En venn av meg åpnet en eske som han hadde hentet på sitt kontor nede i byen. Jeg hadde tatt en tur hjem til ham for å drikke en kopp kaffe og få en hyggelig prat siden det gikk mot høst og vinter, og han insisterte på å ha med seg noe som han ville vise meg. – Greit nok, tenkte jeg. Det var lenge siden sist.
Innholdet var pakket i silkepapir. ”Det her”, sa han, ”er ingen vanlig pakke, det er undertøy.” Undertøy, tenkte jeg, hva er nå dette? Min gode venn kastet papiret og tittet på det eksklusive undertøyet. ”Kona kjøpte det første gangen vi reiste til New York for åtte eller ni år siden. Hun brukte det aldri, hun ville spare det til et spesielt tilfelle. Bra! Jeg tror dette er et spesielt tilfelle.” Han gikk frem til sengen og la det sammen med de andre klærne hun skulle ha på seg i sin begravelse. Hans kone var nettopp død.
Han snudde seg mot meg og sa: ”Spar ingenting til et spesielt tilfelle, hver dag er et spesielt tilfelle.”
Jeg tenker fortsatt på disse ordene. De har forandret livet mitt. Nå leser jeg mer og vasker mindre. Jeg setter meg på balkongen og ser på landskapet, uten å tenke på ugresset. Jeg bruker mer tid på familie og venner, og mindre tid på å jobbe. Jeg har forstått at livet handler om å nyte, og ikke er et overlevelseskurs. Jeg sparer ikke på noe mer. Jeg tar på meg min nye jakke når jeg skal til butikken, om jeg har lyst. Jeg sparer ikke på bruken av mitt nye etterbarberingsvann til spesielle fester. Nei, jeg bruker det hver gang jeg har lyst. Uttrykket: ”En dag” og ”En av de dagene”, holder på å forsvinne ut av ordforrådet mitt. Om det er verdt å se, høre eller gjøre det, vil jeg se det, høre det eller gjøre det NÅ! Det er faktisk noe av oppskriften ved det å leve. Gjøre ting NÅ!
Jeg er ikke sikker på hva min venns kone hadde gjort om hun visste at hun ikke skulle være her i morgen. Jeg tror hun hadde kontaktet familien og sine nærmeste venner. Hun hadde kanskje ringt noen gamle venner for å be om unnskyldning og gjort opp for noe gammelt bråk. Jeg tror også hun hadde gått ut for å spise kinamat, for det var det beste hun visste.
Det er de ugjorte småtingene som uroer meg. Det uroer meg at jeg sluttet å besøke gode venner, som jeg en dag skulle ta kontakt med. Det uroer meg at jeg ikke skriver de brev eller e-mail som jeg skulle skrive en dag. Det uroer og gjør meg litt trist at jeg ikke har sagt til mine foreldre, søsken eller barn – eller kolleger – hvor glad jeg er i dem. Nå forsøker jeg ikke å forsinke, holde tilbake eller spare på noe som kunne berike våre liv med latter og glede. Og hver dag sier jeg til meg selv: ”I dag er det en spesiell dag.” Hver dag, time og minutt er spesielt – og viktig.
Dagene kommer aldri tilbake. Dagen i dag er verdifull, timen du leser dette betyr noe. Når du legger fra deg denne boken kan du snu deg rundt å si: ”Fyll krystallglassene!” Venter du på en anledning, dukker den kanskje aldri opp, og du kaster bort verdifull tid. Benytt muligheten! Den er NÅ!
Her slutter denne historien, men jeg kan gå god for hvert eneste ord. Livet er her og nå for å brukes. ”Utsett ikke til i morgen det du kan gjøre i dag.” Det er lett å si, men er det like lett å etterleve? Det er i hvert fall noe å vurdere nøye over kaffekoppen i go’stolen.
Av og til hender det jeg kjøper klær. Tenker jeg på å kjøpe en ny dress, tenker jeg samtidig at den blir hengende – og da blir den svært dyr. Så spørsmålet er om den bør brukes oftere?
Noen slektninger tenkte et helt liv på å reise til Israel. Jeg forsøkte å overtale dem mange, mange ganger, men det kom alltid noe i veien. En dag reiste jeg hjem til dem og snakket alvorlig med dem. ”Reis!” – oppfordret jeg. ”Snart er dere for gamle.”
De så på meg og på hverandre. Dagen etter ble billettene bestilt og de kom tilbake etter å ha hatt en storartet tur. De benyttet muligheten – de levde; her og nå. Nå lever ikke de to lenger, men de fikk en herlig tur sammen og et godt minne. Det er morsomt å tenke på.
Dette kan minimaliseres ned – som vi har sett – til noe så enkelt som krystallglass. De er fine, de er dyre, de er elegante. Men bruk dem hver dag! Bruk sølvtøyet hver dag! Bruk det fine du har og gled deg over det.
Tiden stopper aldri opp. Dagene kommer aldri tilbake. Hver dag er et spesielt tilfelle.
Jørn-Kr. Jørgensen