Carl Søyland var redaktor av Nordisk Tidende I Brooklyn
Jeg tilstår! Det var jeg som stjal den turkisblå kulepennen fra Nordisk Tidendes redaksjonslokale på 8101 5th Avenue i Bay Ridge, Brooklyn, 2. august 1975. Jeg kommer ikke utenom, og jeg kan simpelthen ikke la være å fortelle det.
Nå er det sagt og jeg håper jeg blir tilgitt?
Det er snart 40 år siden, så saken er kanskje foreldet… strafferettslig…? Kulepennen tilhørte editor emeritus Carl Søyland – født i Bergen og oppvokst i Flekkefjord før han emigrerte til Amerika for godt i 1926 og ble forfatter og sjefredaktør – og den lå på den nederste kanten ved hans gamle treskeverk av en skrivemaskin som hadde sett lysere, men neppe mer produktive, dager. Jeg kunne ikke la være å ta den. Tenk hva han hadde skrevet med den!
Foranledningen for tyveriet var dette: I et par år fikk jeg være journalist og bisitter ved Carl Søylands skrivepult i Nordisk Tidende med redaksjonslokaler i Bay Ridge, Brooklyn.
Søyland ba meg skrive. Og jeg skrev så det sprutet – på norsk og engelsk. Den gangen hadde avisen kun én side på engelsk. Senere ble hele avisen på engelsk – i den en gang så stolte avisen som bandt Norge og den utvandrede slekt sammen med noe så spesielt som trykksverte.
Carl Søyland ruvet. Om ikke så mye i streeter og avenyer, som bak skrivemaskinen, på pianokrakken, ved orgelmanualene og med fotoapparatet. Men fremfor alt kanskje i musikken. Søyland hadde fjernsyn og høyttalere i alle rom i sin hule på 444–67th Street i Brooklyn. Det gikk i musikk døgnet rundt – og alltid i klassisk.
Jeg er Carl Søyland stor takk skyldig for at han oppdro meg til å like og sette pris på klassisk musikk. Det hadde seg nemlig slik at jeg fikk bo i 2. etasje i Søylands hus. Jeg hadde seks rom til disposisjon med kjøkken og gass – og TV, og toalett og bad på gangen.
Søyland og jeg hadde den avtalen at han og jeg skulle snakke engelsk sammen. Han for å undervise; jeg for å lære. En lørdag formiddag ringte han på.
– Hi, you young man, do you want to join me for a concert at Broadway tonight? I have two tickets – one free for you!
– What…?
– Vil du være med på en klassisk konsert. New York-filharmonikerne spiller. Don’t miss it!
– Miss, what?
– Jeg byr på gratis transport med subwayen (25 cent) og en New York-steak efter konserten…
A-ha! Gratis mat… Jeg hadde US dollar 125 i lønn og betalte 25 i husleie i ukenog var stadig blakk, så dette var mulighetenes mulighet til å få meg et måltid gratis mat. På Manhattan til og med!
– Hvem spiller, sa du?
– Jeg sa New York-filharmonikerne. Verdens beste filharmoniske orkester…
– OK. I will come – 4.30 PM. I meet you downstairs…
– See you, young man!
Så gikk vi. Tok subwayen over til Manhattan fra Brooklyn, og med sin gratisbillett bød Carl Søyland meg på en konsertopplevelse jeg aldri skal glemme. Det var på en måte nå eller aldri i Broadway-salen. Det ble nå, og det er nå fremdeles. Jeg elsker klassisk musikk. Fioliner er best. Hva skrev Arnulf Øverland? «Og en gang kommer den hellige natt/da evighetens sordiner/forvandler den bitreste kval du har hatt/til hundrede fioliner». Slik var det, dengang.
Og bak år og nærmest myriaders rom sitter jeg tilbake med den blå kulepennen. Den har fulgt med meg i alle de hjem jeg har hatt etter at jeg kom hjem fra Brooklyn sommeren 1975, og fra tid til annen har jeg brukt den til å skrive julehilsener til nære og fjerne land, og når sannheten skal fram – og det skal den nå – brukte jeg også denne kulepennen da jeg skrev til Carl Søyland! Så freidig kan man bli når man er ung og ikke vet bedre. Den danske statsministeren Jens Otto Kragh sier et sted: «Vi var unge og vi visste ikke om det.»
Men kulepennen ligger her foran meg på skrivepulten. Slitt og god og grom å holde i. I et stakket sekund spør jeg meg hva Carl Søyland ville ha sagt. Han ville neppe ha fordømt tyveriet. Han ville kanskje ha smilt på flekkefjordsk og Søylandsk vis og brukt sitt favorittuttrykk: «Besynderlig...»
Men jeg tror ikke det. Ikke denne gangen.
Jeg tror Carl Søyland ville ha tatt imot beskjeden om tyverier med stoisk ro, sett på meg, litt til siden, og sagt: «Bruk den! Bruk kulepennen for alt den er verd. Skriv. Stryk. Skriv igjen! Gi aldri opp. Skal du bli god, må du skrive; skrive sent og tidlig, om vær og vind, sjø, fjell, land og mennesker. Spør, bli forundret… og vit at det er dette som er livet: At du virker, at du er i aktivitet og at du bruker deg selv som den du er.»
I all sin genialitet og intellektualisme var ikke Carl Søyland vanskeligere og mer komplisert. Han fant sin måte å gjøre det på «ute og hjemme», og han levde sterkere enn de fleste av oss aner.
Det var rom for meg – en ung, uutdannet journalistspire fra Norge. Og som det rommet ble skapt, skapte Søyland rom for alle som vil lære og lytte – fra Flekkefjord til Hidra, over Atlanterhavet til New York og til Amerikas vestkyst og tilbake.
«Ta meg med, ta meg med!», skriver han i et av kapitlene i sin mesterlige utvandrerbok «Skrift i sand». Jeg returnerer Søylands oppfordring og sier: «Ta oss med!» Les Carl Søyland!
I did it my way. «Uten musikk ville livet ha vært en misforståelse», sier Nietzche.
Jørn-Kr. Jørgensen