Det er neppe noe som er så farlig for et barn eller ungt menneske som et seksuelt overgrep. Det er invaderende og kan være totalt ødeleggende, og gjør ikke noe godt for noen – ikke en gang for overgriperen.
Det er som regel tillitspersoner i forhold til barnet eller den unge som utfører overgrepene. Fra tid til annen opplever vi avisoppslag som forteller at prester, predikanter og evangelister står bak disse gjerningene. I den grad dette skjer av
«øvrighetspersoner» eller andre, må det umiddelbart settes en stopper for det. Det finnes intet forsvar. Intet. Det samme gjelder lærere, barnehagepersonell – og ikke minst der foreldre forgriper seg på sine barn.
Jeg er klar over at noen har brukt påstander om overgrep bevisst for å skade et menneske, for eksempel i barnefordelingssaker og liknende. Det er en forferdelig ting å få kastet slike mistanker mot seg, og når man reiser denne problematikken, bør man være meget klar over hva man gjør.
En annen ting er at barn og unge som faktisk har vært utsatt for et overgrep lider mer enn de fleste aner. Mange barn er på denne måten skadet for bestandig. Det finnes få, om noen, botemidler. Ofte hjelper ikke en gang langvarig terapi – og medisiner mot skaden, finnes ikke. Som regel blir barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep veldig fort voksne.
Jeg skriver ikke dette for «å male fanden på veggen», men for å si at det ansvaret en overgriper påtar seg ved å utføre et overgrep, er et større ansvar enn noe menneske kan bære har rett til å bære. Det er svært alvorlig, og må ikke bagatelliseres av forståsegpåere og psykologiske eksperter. Det blir helt galt. Det er et menneske det gjelder.
Vi har det slik i Norge at når en dom er sonet, har vedkommende gjort opp for seg. Det er god tankegang i en rettsstat. Det er bare det når det gjelder overgrep, at den som har vært utsatt for overgrepet må leve med dette hele livet. Her hjelper verken soning eller penger. Psykoterapi kan avhjelpe noe for mange, men det kan aldri ta vekk smerten. Aldri! Det er det vanskelige scenario i overgrepssaker.
Man kan «spille» på at overgriperen er syk og tusen andre ting, men det hjelper ikke. I slike saker er jeg uforsonlig, og det er faktisk det eneste punktet i livet hvor jeg er helt steil. Jeg vil ikke en gang forstå overgriperen. Det er voksne mennesker som utnytter barn og unge til sin egoistiske fordel. Da hjelper det ikke hva grunnene eller årsakene er selv om de er aldri så «gode».
Den som opplever overgrep må si fra. Det må settes en stopper for dette, jo før, jo bedre. Det er barn som lider!
Seksuelle overgrep er farlig – farligst – for den som blir utsatt for det, og barnet som blir utsatt er alltid og uansett helt uten skyld. Ansvaret og skylden ligger alltid hos overgriperen.
Det er en som har sagt at «barndommen er den eneste dommen vi er dømt til å leve med resten av livet». Slik er et seksuelt overgrep. Dømmende og fordømmende for den som blir utsatt for det – og ofte invalidiserende fordi smerten som påføres er så stor og tillitsbruddet så alvorlig, at det er vanskelig å se at åpne og ofte væskende sår skal leges og bli hele.
Seksuelle overgrep skader alle og verken bør eller tolereres av samfunnet.
Jørn-Kr. Jørgensen